Vi kunne lese i Rana Blad den 24.10.2013 at brannvesenet hadde fått tillatelse til å gjennomføre en brannøvelse på en gammel nordlandsstue på Båsmo i Rana. Dette reagerte vi i Helgeland Museum på. Vi reagerte ikke på selve hendelsen, at huset ble brukt i en brannøvelse. Det er viktig for brannvesenet å ha realistiske objekter å trene seg på. Det vi reagerte på var at museet ikke ble varslet om brenningen. Følgende tekst forklarer noe av grunnen til dette.

Skjermdump: Foto: Øyvind Bratt/Rana Blad

Skjermdump: Foto: Øyvind Bratt/Rana Blad

Litt om husbygging før og nå

For ikke så lenge siden var det å sette opp et hus noe “alle” kunne. Hvordan man laftet ble lært fra far til sønn, og de materialer man trengte til å sette opp huset ble som regel hentet ut i umiddelbar nærhet til der hvor huset skulle stå. Hadde man stor tilgang på furu laftet man gjerne i det, var det gran så ble det brukt, og hadde man ikke annet enn bjørk, som på Bredek, så laftet man i bjørk. Stein til muring hentet man så nært bygningen som mulig. Verktøy ble laget selv, i hvert fall ble høvelkropp og skaft ofte tilvirket hjemme. En mann museet har intervjuet sa det så fint; “reservelageret var i skogen”. Han husker hvordan hans far lærte ham å se etter småbjerk nede ved røttene på større bjørketrær. Det kunne peke mot en “rikul” på en rot. Dette emnet kunne så brukes til knivskaft og lignende. Hvilke emner man hentet ut hang sammen med hva man skulle bruke det til. Kunnskapen om hvilke materialer som egnet seg til hvilket formål sikret at resultatet ble så godt som mulig, og forhåpentlig holdt stand i mange år før man måtte hente nytt for å reparere.

I dag er det annerledes. Vi bygger ikke husene, eller lager verktøyene våre ved bruk av lokale ressurser, og reservelageret er ikke lenger i skogen. Ønsker man seg et laftet hus blir det som regel importert over mange landegrenser før det havner hos oss. Allerede er kunnskapen om hvordan man best benytter seg av de lokale ressursene i stor grad forvitret. På noen få generasjoner har kunnskap “alle” hadde om skog og tre mistet sin kontinuitet, og de som er så heldige å eie litt skog selv henter som regel kun ut fyringsved til eget bruk eller til salg. Drivverdig tømmer blir kjøpt av større næringsaktører innen skogbruk. Man ser ikke lengre bjørkestammer som har fått neveren flekket, for det er ingen som legger never på takene lenger. Slik er det bare, og vi kan ikke gjøre så mye med det. Vi lever i en annen tid, med et annet tempo, og vi har andre muligheter og et større marked enn det folk hadde for noen årtier tilbake.

Hva kunne vi ha lært?

Så hvorfor burde museet gått inn i denne bygningen før den ble brent? Jo, for kanskje kunne dette huset fortalt oss noe. Rominndelingen kunne sagt oss noe om bygningens utvikling, og hvilken funksjon rommene hadde. Ved å gå nærmere inn på tømmeret ville vi kunne se hvilke materialer som ble brukt. Vi kunne sett på om tømmeret var skjært på sag, og om det var høvlet med håndhøvel. Vi kunne sett etter merking i tømmeret, dette kunne fortalt noe om huset ble bygd på stedet eller om det har vært tatt ned og flyttet dit. Vi kunne tatt vare på noen knuter fra laftet, for å lære mer om lafteteknikken. Vi kunne tatt vare på et vindu, eller andre små bygningsdetaljer. Vi kunne tatt en nærmere titt på hva som er brukt mellom stokkene, etasjemose, ull eller kanskje stoffrester?

La meg gi dere to eksempler på skatter som kan dukke opp i gamle hus.

Man kan finne kulturhistoriske skatter i gamle hus. Foto: Cecilie Johansen/Helgeland Museum

Man kan finne kulturhistoriske skatter i gamle hus. Foto: Cecilie Johansen/Helgeland Museum

Denne fjøla ble funnet under et hus som ble revet på Ildgruben. Her har noen skrevet inn på begge sider når gården Ildgruben ble ryddet, når hans far og mor døde, og om hungersnød. Teksten er som følger:

IN NOMINE PATRIS & FILII & SPIRITUS SANCTI AMEN. ÅR 1642 BLEF ILGRUN BØG. MEN 1654 STDE IEG OK ANO 1658 DØDE MIN SALI MODER. 1661 DØDE MIN FADER SALIHG. 1662 OC 63 WAAR (UÅR). DER EFTER 2 GOD AAR 1668 HUNGER. 1675 UOR (uår) : HUONGR OC DØRTI. 1676 DØDE MANGE 1681 DØDE SALICH HENRICH: 1685 DØDE FORDEL. på kanten av fjøla står det: ENS EGN HAND.
Denne fjøla befinner seg på Rana Museum.

Et annet eksempel på hva man kan lese av en bygning er hentet fra en liten kvern på gården Andfjell i Dunderlandsdalen. Her fant man stoffrester mellom  stokkene, hjemmevevde tekstiler med ulike vevteknikker og mønstre. Dette et ganske typisk eksempel på gjenbruk av materiale, og det forteller jo både om håndverk, håndarbeid og ressursbruk i gamle dager.  Dette stykket er en tavlebragd, en veldig gammel og velkjent vevteknikk. Denne teknikken finnes i de eldste åklær registrert i Rana, og kanskje kan dette tøystykket være det eldste eksemplaret på tavlebragd vi har?

Tekstiler av ulike slag kan dukke opp i gamle bygninger. Foto: Maja Sætermo/Helgeland Museum

Tekstiler av ulike slag kan dukke opp i gamle bygninger. Foto: Maja Sætermo/Helgeland Museum

En 100 år gammel bygning har mange fellestrekk med et 100 år gammelt dokument eller dagbok, for begge kan leses. Man bør verken brenne hus eller dokumenter før de er grundig lest, ikke sant?