Artikkel er hentet fra tidligere utstilling ved Bindal Museum, 2015.
Forfatter: Therese Danielsen.
Foto: Arkiv, Helgeland Museum.

Denne artikkelen forteller om skog og fremveksten av treindustrien på Helgeland – et møte mellom natur, kultur, samfunn og økonomi. Skogen og skogens ressurser har vært en forutsetning bosetningen av Helgeland. De verdier skogene representerte var livsviktig for folk, og man høstet de ressurser som man trengte etter hvert som behovet oppsto.

Med hamskiftet og industrialiseringen av Helgeland fikk skogene en ny økonomisk rolle. Markedet styrte skogenes verdi, og slik har det vært frem til i dag.

I det tradisjonelle selvbergingssamfunnet skapte man en levende trekultur med en ervervet kunnskap om og håndlag med tre som materiale. På Helgeland har denne trekulturen vært levende frem til i dag gjennom den tradisjonelle båtbyggingen, men også med treindustrien.

I dag har ikke skogene samme betydning for vårt levesett. Skogene representerer ikke lengre en ressurs i vårt daglige liv, og er heller ikke en ressurs for lokal industri. Tømmer som hugges på Helgeland i dag fraktes i stor grad ut av regionen. På mange måter står vi i dag ovenfor et nytt tidsskille, der skogene har fått en betydning i vår fritidskultur – og har fått ny verdi i form av reiseliv, friluftsliv og rekreasjon.

Samtidig er det fortsatt mange ubenyttede ressurser i skogene våre. I dag konfronteres derfor skogeiere med hvordan skogen og skogressursene skal forvaltes, hva skal utvinnes og hva skal bevares for ettertiden?

Risøya anno 1878
«Gjennem det smale, grunde Vennæssund gaar man ind i Bindalsfjorden, hvis Sydside dannes af det nordligste af nordre Throndhjems Amt. Det er lutter golde Fjelde, Du ser; kun hist og her titter frem en grøn Flek, stor nok til at være bebygget.

Landskabet falder en Stund ensformigt, ogsaa fordi her er saa liden Færdsel; men hvad er det, Du snart ser og hører? Du tror du at høre Larmen fra en Fabrik, fra hvis høie Skorsten mæktige Røgskyer drives Dig imøde af Nordenvinden, Du tror at se en Havn med nogle større Skibe og mange Smaafartøier og Baade, Du tror at se store tidsmæssige Bygninger rage op over Stabler af Planker, Bord og Stav. Ja, nu ser Du det Altsammen.

Du har Tid, har lyst til at bese det. Det morer Dig at træffe et stort fabrikmæssig Anlæg oppe i det afsides Bindalen og ikke mindre at betragte Risøens naturlige Rikdom paa Løv- og Naaletrær, hvoraf det er paabegynt Dannelse af en Park, i hvis Midte Du finder Dampsagbrugets Hovedbygning med Bolig for Bestyreren og rummelig Plads for Eierne, to Kristianiabeboere, der pleier at gjæste sin nordlandske Eiendom hver sommer.»

– Reinh. Breien,
«Minder fra Nordland» 1891

Skog og skogens ressurser
Til alle tider har mennesker tatt vare på og nyttet seg av skogen og skogens ressurser. Skogen ga oss brensel, hus, verktøy og husgeråd – men også mat og medisin til både folk og husdyr. De ressurser og verdier skogene ga, var en nødvendighet for å kunne bo her.

Menneskene som bodde og arbeidet her har satt sine avtrykk i skoglandskapet. I et tradisjonelt selvbergingssamfunn høstet man skogens ressurser uten tanke for bevaring eller fornying. Skog og øvrige ressurser ble hentet ut etter behov, ut fra hva som var tjenlig til et konkret formål. Dermed ble de trærne med de beste egenskapene fjernet, og over tid ble skogene utsatt for en degenerering. Ukritisk høstingsskogbruk, i kombinasjon med økt befolkningsvekst og beiting av husdyr, førte til avskoging i enkelte områder langs kysten av Helgeland.

Avskogingen startet trolig før 1700-tallet, og skildringer fra sist på 1800-tallet beskriver skogene i enkelte områder på Helgeland som betydelig medtatte. Mennesker fra skogfattige områder ved kysten måtte reise inn i fjordene for å kjøpe trevirke til brensel og bygningstømmer. I Bindal kunne man derfor allerede så tidlig som på 1720-årene dels livnære seg på inntektene fra skogbruket, likeledes i de indre deler av fjordene i Velfjord, Visten, Vefsn og Rana.

Høstingsskogbruket medførte innføring av restriksjoner i utnytting av skogene. Målet med lovgivning og forordninger var å stanse avskogingen og bevare skogene. Likevel tok det lang tid før situasjonen for skogene ble bedret. Først på ut på 1900-tallet fikk man en gradvis overgang til kulturskogbruket, og arbeidet med å øke tilveksten av skog startet.

Modernisering av skogutvinningen
Trolig kom oppgangssaga til Norge før 1500-tallet. Saga revolusjonerte skogutvinningen, og man fikk nå flere planker enn to av en og samme stokk. Det ga en mye bedre ressursutnyttelse av treet.

Norges første kjente vanndrevet oppgangssag ble bygget i Bergen omkring 1520. De tidligste sagene hadde håndsmidde enkelt blad. Senere kom sagrammer med flere blad. De første sagene var basert på flomvann, mens etter hvert ble det mer vanlig med å bygge dammer slik at man kunne ha en kontinuerlig drift av saga.

I Nord-Norge omtales ei sag i 1609, men det er en del usikkerhet hvor denne lå. Den første kjente saga lå derimot i Bindal. Den var eid av lensmann Tarald Olsen i Gaupa. Saga ble bygd omkring 1650, og lå trolig ved utløpet av Eideelva eller Granåselva. Også ved Skogosen i Vefsn ble det reist ei sag i løpet av 1600-tallet, likeledes ved Mo gård i Rana.
Utover 1700-tallet kom det flere sager på Helgeland. De fleste av sagene var eid av proprietærer. Det var fordi det var kostnadsdrivende å bygge og drifte ei sag, men etter hvert gikk også bønder sammen for å drifte ei felles sag.

Flere steder på Helgeland ble det tatt ut skog, men noen større skogsdrift som sør i landet var det ikke. Proprietærene som eide skogene hadde ingen erfaring med skogsdrift, og forordninger gjorde det vanskelig å eksportere trevirke til andre landsdeler eller ut av landet. Skogsdriften forble derfor en tilleggsnæring i folks mangesyslerier.

«Fra 1.ste Januar 1860 skal al Sagskur være fri»
Industrialiseringen av skogbruket på Helgeland startet i siste halvdel av 1800-tallet, og var en del av en større internasjonal prosess. I denne perioden var det høykonjunktur i Europa, og en betydelig etterspørsel etter trelastvarer. Dette skapte en økende økonomisk interesse for å utnytte skogressursene på Helgeland.

I 1860 ble forbudet mot å føre trelast ut av Nord-Norge opphevet. Det åpnet for en mer ekspansiv utvinning av skogene på Helgeland.

Med industrien kom også dampsaga, og for første gang var man ikke avhengig av tilgang til vannkraft for å drifte ei sag. Med dampdrevne sager sto man fritt i forhold til lokalisering av sagbrukene.

I 1864 kom William Frost og Stephen Edward Comyn til Helgeland. Året etter begynte de å kjøpe opp eiendommer i Vefsn, Grane og Hattfjelldal. Sammen med Alexander Prince, Joseph Rodney og Thomas Collis opprettet de aksjeselskapet The North of Europe Land and Mining Co. Ltd., på folkemunnet kalt Engelskbruket. Kort tid etter kom driften ved sagbruket på Halsøya i Mosjøen i gang for fullt.

Knapt ti år senere begynte arbeidet med å hugge tømmer til etableringen av et sagbruk i Bindal. Julius Jakhelln var kjent med treforedlingsbransjen, og drev et trelastfirma sammen med en kompanjong i Bilbao i Spania. Han kjøpte opp eiendommer i Bindal, og i 1875 kom sagbruket i gang for fullt på Risøya ytterst i Bindalsfjorden. Risøya lå strategisk til både i forhold fløting av tømmer og frakt av trelast.

Selv om Helgeland ble industrialisert med Engelskbruket og Risøybruket, så ble de inntektene fra industrien ført ut av landsdelen og dels ut av Norge.

The North of Europe Land and Mining Co
Dampsagbruket The North of Europe Land and Mining Co. Ltd. kom i gang med full drift i 1867 på Halsøya i Mosjøen. Sagbruket besto av 7 dampdrevne sagrammer, 2 dobbelte sirkelsager, 6 kappsager og 1 stavsag.

De første par årene ble driften ivaretatt av en av selskapets eiere Stephen E. Comyn, og totalt var det rundt 140 faste arbeidere ved sagbruket. Utover de faste arbeiderne var det også en stor mengde løsarbeidere. Arbeiderne kom tilreisende fra hele landet og Sverige.

Sagbrukets lokalisering på Halsøya nær elva Vefsna, ga tilgang til et relativt lett tilgjengelig tømmer. Produksjonen ved sagbruket var stor, og totalt ble det avvirket 25.164 m3 med tømmer årlig i perioden da anlegget var i drift, og totalt 452.941 m3 i løpet av de årene produksjonen vedvarte.

Tømmeret skulle være minst 8 alen lang, og 7 tommer i toppmål. Men senere ble det nedjustert til et toppmål på 3 tommer og rotmål 5 tommer. Dette førte til konsekvenser for skogområdene, og i løpet av engelskbrukets driftsperiode så ble betydelige skogområder uthogd for drivverdig tømmer.

I 1884 var siste eksport av trelast fra sagbruket, og all virksomhet stoppet en gang på høsten 1886.

I 1899 ble eiendommene i Grane og Vefsn solgt til Næs Trelastbrug, et datterfirma av Van Severen i Namsos. Like etter kjøpte de også opp eiendommene ved Halsøya, og sagbruksaktiviteten ble reetablert.

Julius Jakhellns Dampsagbrug
Julius Jakhellns Dampsagbrug på Risøya i Bindalsfjorden kom i drift i oktober 1875 under ledelse av bruksbestyrer Hans Karlsen. Sagbruket hadde tre sagrammer; skur-, kant- og silkeramme, som var drevet av en dampmaskin fyrt med bak og avfallsvirke fra produksjonen. De hadde også sirkelsag og stavskjæreri. Etter ett par år ble det også kjøpt inn egen båt for slep av tømmer.

Samtidig med sagbruket ble det også reist boliger til disponent og arbeidsfolk. Flere erfarne sag- og skogsfolk kom reisende fra hele landet til Bindal for å jobbe.

I 1877 ble Frithjof Plahte medeier i Risøybruket og Jakhellns firma i Spania. Plahte og Jakhelln kjente hverandre fra Hamburg i Tyskland, hvor de begge arbeidet en periode. I likhet med Jakhelln hadde også Plahte erfaring med trelast blant annet gjennom sin forretning i England, hvor han drev med import av trelastvarer.
Da Risøybruket kom i gang med skogsdriften besto skogene i området av mye ren urskog med grove dimensjoner. Det ga tilgang til nært og lett tilgjengelig tømmer. Minstedimensjonen var satt til 8 alen, og 7 tommer toppmål. Senere ble det noe nedjustert. På sagbruket foredlet man på det meste 20.000 m3 i løpet av et år, og totalt 119.000 m3 ble foredlet i løpet av den tiårs perioden anlegget var i drift.

I 1885 stoppet driften sagbruket, og de nærliggende skogene var da uthugd til minstemålet. Verken Jakhelln eller Plahte så derfor ikke de store verdiene i disse skogene. Sagbruket og bygningsmasse ble revet og solgt, mens Plahte fikk beholde landeiendommene.

Risøya anno 1875
Ved Risøen stige vi iland (…) og naa op til et lidet Hus, der forklares os at være Kontorbygningen. En sonor Stemmes «Kom ind!» klinger os behageligt i Øret, og dens Eier gjør strax Indtryk af en beleven Mand, om end hans Antræk i Øieblikket bærer Spor af, at han ikke er der for Moro Skyld. Stemmens Eier er ogsaa Stedets Eier; at han er Nordlænding fortæller strax Akcenten os, og at han hører til en af de ældre Nordlandsfamilier, erfare vi senere. Manden har tilbragt flere Aar i Nordspanien, hvor han har drevet Forretninger og har efter Kjøbet af nogle betydelige Skovstrækninger i Bindalen anlagt et stort Dampsagbrug. Anlægget, der forøvrigt ikke er mere end et Aar gammelt, maa vi da bese.

Allerede den anselige Mængde Tømmer i Lændsen tyder paa, at her er beregnet paa en betydelig Drift, og denne Antydning bestyrkes ved de sex Griner i Dampsagindretningen, de store velindrettede Arbeiderboliger, som kan rumme et Par Hundrede Mennesker, og endelig den paabegynte Hovedbygning, der bliver et lidet Træslot. Efterat have passeret denne, ser vi endnu en del Huse til Handelsmand, Bager ect. og forbauses over Øens rige Trævegetation, der frembyder en Mangfoldighed af Gran, Or, Birk, Asp, Brisk, Rogn ect. i en smagfuld Blanding og giver Materiale til Anlægget af en vakker Park. Komme vi op paa Øen høieste Punkt, se vi udover Bindalen tilhavs, og medens Vandet «ryger» ut i Fjorden, ligger den rummelige og dype Havn indenfor Risøen stille. (…) Sagbrugets Anlæg har vakt Glæde i Bygden, ikke alene fordi det giver Befolkningen lettere Adgang til Kjøb af skaaren Last, men fordi det medfører Salg til Brugsarbeiderne af Landmandsprodukter, som der inde i den afsides Dal vare saagodtsom uafsættelige. (…)

– Reinh. Breien,
«Minder fra Nordland» 1891.

Bindalsbruket
I perioden da Engelskbruket og Risøybruket ble etablert var det gode tider for trelastbransjen. Men i løpet av 1870-årene endret dette bildet seg, og Europa gikk inn i en langvarig økonomisk depresjon. Etter århundreskiftet tok derimot industrialiseringen for alvor fart, og man gikk fra å være et ruralt selvbergingssamfunn til å bli et urbant industrisamfunn.

I 1908 ble det inngått kontakt med Van Severen om levering av tømmer fra skogene i Bindal. Med det ble Bindalsbruket opprettet på Terråk. Bindalsbruket kan forstås som en oppfølger etter Risøybruket. Etter hvert ble bedriften modernisert, og man fikk elektrisitetsverk, sagbruk med høvleri og trelasttørke, kaianlegg, vannverk, smie, mekanisk verksted og snekkeri. Med etableringen av snekkerifabrikken fikk man en allsidig produksjon.

Tidlig på 1930-tallet overtok Frithjof Møinichen Plahte alle eiendommene til Bindalsbruket.
Plahte var utdannet forstmann, og innførte nye hogstformer med snauflater og planting. Dette førte Bindal inn i kulturskogbruket. Plahte utpekte seg som en anerkjent foregangsmann i nord-norsk kulturskogbruk.

I 1970-årene inngikk tre av Helgelands store treforedlingsbedrifter i et produksjons- og salgssamarbeid, og etablerte Trenor-gruppen. Dermed ble vindusproduksjon lagt til Svenningdal Trevarefabrikk i Grane og ballkongdører til Rana trevarefabrikk i Hemnes, mens produksjonen av fyllingsdører forble ved Bindalsbruket.

I 1984 trakk Svenningdal trevarefabrikk seg ut av Trenor, og når Bindalsbruket ble solgt til Talgø i 2011 ble Trenor-samarbeidet avsluttet. I dag produserer tidligere Rana trevarefabrikk vinduer og balkongdører under navnet Trenor Vinduer. Mens Svenningdal Trevarefabrikk har siden 1991 vært en del av produksjons- og salgssamarbeidet Norgesvinduet.

Med granskogene som utgangspunkt ble Helgeland ført inn i industrialismens tidsalder. Kunnskap om industrielle og teknologiske prosesser, samt viten om markedet for trelast og trevarer, var avgjørende i etableringen av treindustrien. Samtidig ble trekulturen, som var i folks bevissthet i det tradisjonelle selvbergingssamfunnet, på så måte ført videre inn i industrien.

I dag er det relativt få treforedlingsbedrifter med en viss størrelse på Helgeland, unntakene er Norgesvinduet Svenningdal AS i Grane, Trenor Vinduer AS på Hemnesberget og sponplatefabrikken Arbor i Hattfjelldal. Til tross for lokal industri har ikke de nære skogområdene betydning i lokal industri, og skogene utvinnes ikke i samme grad som tidligere. Tømmeret som hugges i dag føres i all hovedsak ut av regionen. Dette er et ganske typisk tidsbilde i mange lokalsamfunn, der næringslivet har vært basert på egne ressurser.
Skogenes økonomiske betydning har blitt endret på Helgeland. Skogene i dag har fått ny verdi gjennom rekreasjon, friluftsliv og reiseliv.

Kompetanse om bruk av tre er fortsatt i folks bevissthet i flere av de lokalsamfunn hvor treindustri har hatt betydning i nyere tid. På hvilken måte kan kunnskapen og håndlaget om bruk av tre videreføres til kommende generasjoner?

I tillegg rommer skogene og naturen fremdeles mange ubrukte ressurser, både gamle og uoppdagede. Forvaltningen av skogene preges derfor av hvordan skogene skal utnyttes, og hvordan skal ressurser bevares for kommende generasjoner. Samtidig hva skal til for at man igjen skal kunne skape noe og hevde seg i et markedsstyrt landskap?