I museets samlinger finnes flere hundre stempel i tre med diverse utskåret mønster. Et av stemplene fra Velfjord har et mønster som forestiller ei høne. Den er datert til 1850‒1880. En gang ble den brukt til å trykke mønster på skinnfeller.

av Ann Kristin Klausen, avdelingsleder Nesna

I senga
Skinnfellen var til utpå 1900-tallet det mest brukte sengetøy i vårt område. Da dyner, tepper og bomullssengetøy ble vanlig i norske hjem, måtte skinnfellen vike. Mange skinnfeller hadde også en estetisk funksjon med vakre åklær sydd på glattsida, som var oversida. Flere var rikt dekorert med trykk av mønster og figurer.

Skinfell fra gården Mjåvatn i Vefsn. Datert til 1885. Fra Digitalt Museum.

En saueskinnsfell var vanligvis beregnet på to personer. Den ble sydd sammen av mellom fire og åtte skinn. Seks skinn ser ut til å ha vært standard for en stor fell. Fellene som er bevart i museets samlinger måler mellom 150 cm og 180 cm bredde og 170‒190 cm i lengde. Fellen fungerte også som underbredsel og kjørefell. En slitt overfell kunne gjenbrukes, for eksempel som underlag i senga. 

Skinnfellen var et genialt sengetøy i kalde områder. Den varmet mange frosne kropper i ei tid hvor husene var dårlig isolert og oppvarminga sparsommelig. Snøføyka kunne stå inn gjennom veggen på de gamle tømmerstuene. Vinduene var enkle og kulda en del av hverdagen.  

De nye fellene var tjukkest og best egnet til vinterbruk. Om sommeren ble en tjukk fell i varmeste laget. Noen erstattet den med varianter med kortere ull, eller slitte feller. Andre hang bort fellen og brukte tepper istedenfor. Skinnfellen var også med i rorbuene under fiske i Lofoten og andre fiskevær, og i koier og hytter under skogsarbeid.

Fellmakere
Skinnfeller kunne beredes og sys hjemme som en del av sjølhusholdninga, men fellmaking var også et håndverk, som hoved- eller binæring deler av året. Mange feller ble produsert av omreisende fellmakere.

Folketellinger, lokalhistorisk litteratur og muntlige kilder forteller om en rekke fellmakere på Helgeland fra omtrent 1850 og til noe utpå 1900-tallet. Utover 1800- tallet ser gjennomsnittsalderen ut til å ha vært høy. Mange var eldre menn, leietakere og uten særlig annen inntekt. Andre var småbrukere eller husmenn, familiefedre som dreiv yrket som attåtnæring. Bare unntaksvis finner vi kvinnelige fellmakere, da ofte eldre, ugifte, omreisende eller enker. Rana og Hemnes var kjent for å ha mange dyktige fellemakere, men også på ytre Helgeland fantes fellmakere.

Pynt og symbol
Mange av de bevarte skinnfellene fra Helgeland er dekorert med trykkmønster på kjøttsiden. Dette kjenner vi igjen fra flere andre steder i Norge. Helgeland er sammen med Hallingdal likevel områder som skiller seg ut med rike tradisjoner innen dekor på fellen.

Skinnfellen skulle ikke bare varme, men også pynte opp. Sannsynligvis hadde bildene og mønstrene symbolsk verdi. Kanskje skulle tegnene verne mot det som rørte seg i natta mens husfolket sov, mot sykdom, uhell og ondskap og bringe lykke, grøde og fruktbarhet.

Fellroser med trykkblokker
Hver fellmaker hadde sine egne stempler av tre med utskåret mønster. Disse kaltes kriner, stempler eller blokker. Med dem trykte fellmakeren figurer, fellroser, på fellens kjøttside. Selve trykkinga kaltes å male eller å svi fellen.

Fargen ble framstilt av bark fra selje, older, rogn eller bjørk. Fellmakerne hadde egne oppskrifter og metoder for å lage trykkfarge, og de trykte faste mønster. Fellene kunne kjennes igjen på trykken. Håndverket gikk i arv fra far til sønn. Det samme gjorde trykkblokkene.

Trykkblokker fra Bjørnådalen i Rana. Fra Digitalt Museum.

Flere gamle trykkblokker er bevart på museer eller hos private. De viser stor variasjon. Det er border, ornamenter, hjerter, blader, sol, bølger og kongekroner, forskjellige figurer, folk og dyr, som høna eller hanen fra Velfjord. Et sett trykkblokker besto ofte av 10‒12 forskjellige blokker. Noen ganger flere, andre ganger færre. Settet var supplert med bokstaver og tall. Navn eller initialer til eieren, og årstall og dato for når fellen var arbeidet, kunne trykkes på. Flere av de bevarte fellene har initialer til et ektepar og årstallet for giftemålet stemplet på. Det er tydelig at ny skinnfell til nygifte var utbredt.

Noen skinnfeller hadde åklær, eller andre tepper, sydd på oversiden eller lagt løst oppå. Det var både funksjonelt og staselig. Da ble ikke kjøttsida på fellen så fort skitten og stiv. I tillegg var åkleet dekorativt. Også trykte feller har blitt dekket til på denne måten. Kanskje var det pynt fordi trykkmønsteret begynte å bli slitt. Eller noen ønsket å dekke til trykkene. Ifølge gammel folketro ville ikke symbolene ha virkning dersom de var synlige. 

På 1700-tallet solgte krambuhandlere og omreisende handelsmenn tøy med trykt mønster. De lekre tekstilene satte farge og mønster på hverdagen. En teori er at felltrykkene var en etterlikning av stofftrykkene.

Tradisjonen i Nordland
Studerer vi bevarte skinnfeller og trykkblokker finner vi stor variasjon i mønster og figurer. Utskjæringene av blokkene var håndverk og ga unike gjenstander. En rikt nydekorert skinnfell må ha vært en fryd for øyet. Mange fellmakere la nok sin ære i å lage vakker dekor og fint utført håndverk. Flere bevarte skinnfeller er likevel uten dekor og minnematerialet forteller at ikke alle fellmakere brukte dekor. I Nordland, og særlig i Salten og på Helgeland har mange bevarte skinnfeller dekor.

Det er nærliggende å tro at den rike trykketradisjonen i Nordland henger sammen med fellmakeryrket. Ifølge folketellingene utgjorde nettopp Nordland et område med mange yrkesutøvere innen fellmaking. Som håndverkere var det viktig å få vist fram sine ferdigheter gjennom lekre, gjenkjennelige produkter. Trykket var dermed et vindu mot verden, nærmest reklame for fellmakeren.

Trykkblokk av høne fra Velfjord. Foto: Helgeland Museum.

I boka «håndverk og tradisjon fra Velfjord», utgitt i 1993, står det: «Hver eneste skinnfell var fra meget gammelt av dekorert på denne måten. Rosettblad ble satt sammen i forskjellige antall rundt rosettsenteret, og med den spisse ende inn mot midten som en stråleform fra sentrum. Mannsfiguren ble stemplet ovenpå fellen der mannen hadde sin plass i senga, men også hanefiguren ble satt på der mannen skulle ligge. Kvinnefiguren eller høna er plassert der kona skulle ligge, og i midten ble ofte en kyllingfigur plassert; det var minstebarnets plass.» Kanskje finnes det bevarte skinnfeller fra Velfjord med mønster som viser høne eller hane? Foreløpig for vi nøye oss med den vakre trykblokka, minne om gammelt tradisjon, håndverk og levesett.

 

Litteratur og kilder

Aage Asphaug. Skinnfellmaking etter gamle metoder. Saltdalsboka. Saltdal kommune, 1990.

Oddvar Bjørvik. Sov rolig. Stemplede Skinnfeller fra Rana. Rana Museum, Rana 1984.

Randi Breiset. Om fellen kunne fortelle. Åkletradisjon til inspirasjon. Nord-Trøndelag husflidslag, 2001.

Simon Li Dahl. Skinnfellboka. Orkana forlag, Stamsund 2002.

Einar Enga. Om håndverkere og en «fellmakar» på en fjellgård for om lag 100 år siden. Årbok for Helgeland 1971/1972. Helgeland historielag, Mosjøen 1972.

Folketellingene 1801, 1865, 1875, 1900, 1910.

Jorunn Fossberg. Martin Karoliussens skinnfellroser. By og land. Norsk folkemuseums årbok 1962. Norsk folkemuseum, Oslo 1963.

Ola Grotnes. Det gamle Rana. Om garving og reiing. Mo i Rana 1975.

Peder A. Hansteen. Upublisert beskrivelse fra Peder A. Hansteen (1902-1992). Nesna bygdebokarkiv, Nesna 1973.

Sofie Jakhelln. Fellmakeriet i Saltdal. Årsberetning for Nordlandsmuseet 1948-1949. Nordlandsmuseet, Bodø 1949.

Joar Jordbru. Garving og skinnberedning. Årbok for Rana. Rana historielag, Mo i Rana 2007.

Ann Kristin Klausen. Skinnfellen – fellmakere og fellroser på Helgeland. Helgeland Museum, Nesna 2009.

Solbjørg Klausmark m.fl (red.). Håndverk og tradisjon fra Velfjord. Velfjord husflidslag, Hommelstø 1993.

Dagny Nordland. Fellmakeren på Birkeli. Årbok for Beiarn. Beiarn Historielag, Moldjord 1985.

NEG. Besvarelser fra 1951. Norsk folkemuseum.

Hilmar Stigum. Skinnfellroser. Prydkunst. Norsk Prydkunstnerlag, Oslo 1930.

Lulli Westrheim. Skinnfellen, balsam for sinnet. Norsk Husflid, nr. 4, 1987.