BESKJEDENHET
Etter krigen gjorde Elisabeth Schweigaard Selmer alvor av drømmen om å bli jurist. For å komme seg inn på studiet trengte hun en vandelsattest. Hennes tidligere sjef i Milorg, Knut Blom, tok fullstendig av i sin omtale av den unge kvinnelige motstandsarbeideren. Det var nesten som om hun hadde vunnet krigen alene. Hun nølte med å sende inn attesten, det ble for pinlig.

(Sammendrag fra Mari Jonassen – Alt hva mødrene har kjempet 2010. Om Elisabeth Schweigaard Selmer)

 

SKAM
Dagmar Lahlum var som ung kvinne eventyrlysten og selvstendig. Som 20-åring traff hun tilfeldig den engelske dobbeltagent Eddie Chapman. Chapman ble av britene (MI5) sendt på oppdrag til tyskerne, som deretter sendte han til Norge for å trene opp tyske agenter. Dette oppdraget skulle endre Dagmar Lahlums liv. Hun forelsker seg i agenten, og blir av sine landsmenn betraktet som en «tyskerjente».

Hun er lenge uvitende om Eddies oppdrag, men etter hvert innlemmer han henne i hemmeligheten og hun blir en del av spionarbeidet for britene. I 1944 må Eddie returnere til Tyskland for et oppdrag, og han ber Dagmar om å opprettholde kontakten med tyskerne i Norge – Hun får arbeid i SIPO. Eddie kom ikke tilbake, og i mai 1945 blir hun arrestert for forræderi.

I 1992 – 47år etter- kontaktet Eddie Chapman Dagmar igjen, hun var da 69år. Han hadde dårlig samvittighet for at han ikke hadde fått renvasket henne etter krigen, og la skylden på MI5 som hindret han i å reise til Norge.

Dagmar fortalte aldri om sine krigsopplevelser, heller ikke Eddie fortalte om henne i biografiene sine. Dagmar døde i 1999 uten å ha blitt renvasket for beskyldningene for landssvik. Det skulle ta enda 8år før sannheten kom frem. I 2007 kom blant annet Hilde Harbo i Aftenposten med artikkelen «Døde som tyskertøs, var britisk spion». Dagmar er også omtalt i Tore Prysers bok «Kvinner i hemmelige tjenester».

(Sammendrag fra Kristin Hatledal, Kvinnekamp 2011. Om Dagmar Lahlum)

 

DEPRESJON
Tiden etter krigen var tung. Sigrid Nitter Baalsrud reiste hjem til Paradis. Hun strevde med depresjon. Ettervirkningene av det hun hadde vært gjennom, den stadige redselen for å bli tatt av tyskerne ble ikke forstått av omgivelsene. Hun ble gående ensom med de tunge tankene og visste ikke riktig hva hun skulle ta seg til. Sigrid mottok ingen utmerkelser for sin innsats like etter krigen, som så mange av hennes mannlige kolleger i Sognefjellene gjorde.

Hun ble invitert til å delta i paraden foran Slottet i 1945, men avslo fordi hun ikke hadde uniform og kjolen hennes var slitt etter mange år med få ressurser.

Hun fortalte ingenting om opplevelsene i fjellheimen, selv ikke til den nærmeste familien. Først i 1995 da 50-års jubileet for frigjøringen skulle feires ble Sigrid husket på og invitert. Under feiringen ble hun også intervjuet av medlemsbladet i Kvinnenes frivillige beredskap (KFB). I 1996 fikk hun endelig tildelt deltakermedaljen.

(Utdrag fra Mari Jonassen, Alt hva mødrene har kjempet 2010 og Norske kvinner i krig 2020. Om Sigrun Nitter Baalsrud)

 

TRAUMER
Gerd Stub Andersen kom i 1943 med i den kommunistiske sabotasjeorganisasjonen Osvaldgruppen. Gerd stilte blant annet leiligheten sin i Oslo til disposisjon under planlegging og gjennomføring av aksjoner. Hun ble også brukt som speider i forkant av aksjoner, og brukte sine private midler til å kjøpe mat til de som oppholdt seg i leiligheten.

I forbindelse med Lars Borgersruds bokprosjekt om Osvald-gruppen i 1994 ble Gerd og mannen intervjuet. Hun uttrykte at det gjorde godt for dem begge å åpne opp om opplevelsene de hadde fortrengt. Først da innså hun hvor slitsom tiden etter krigen hadde vært for dem begge, og begynte å ane at det kunne være en sammenheng mellom det de hadde opplevd og nerveproblemene og angsten de hadde slitt med siden.

(Utdrag fra Mari Jonassen, Alt hva mødrene har kjempet 2010. Om Gerd Stub Andersen)

 

TAUSHETSPAKT
Mange motstandsfolk inngikk en taushetspakt etter krigen. Løftet ble brutt relativt raskt, av menn. Som leder av Milorg-gruppen D25 følte Eva Klævstad seg ofte ensom. Hun hadde ingen å snakke med og kunne ikke være fortrolig med noen. Taushetsløftet fulgte henne også etter krigen. Hun opplevde behovet mange hadde for å stå fram og fortelle hva de hadde gjort som usmakelig. Det gikk nærmest en sport i å overgå hverandre i mot og styrke. Senere, da hun ble direkte oppfordret til å fortelle, syntes hun det ble vanskelig, ja nesten ubehagelig, å komme i gang med fortellingen om en periode i livet som hun betegner som en veldig rik tid.

(Utdrag fra Mari Jonassen, Alt hva mødrene har kjempet 2010. Om Eva Kløvstad)