Oval steinaldertuft på Sanna i Træna. Tufta vises som en fordypning i terrenget.

På Sanna i Træna finner vi nedenfor den berømmelige Kirkehelleren en rekke tufter. Mange av dem fremstår i dag som ovale senkninger i terrenget, med en lav voll rundt. Disse tuftene er rester etter sirkulære gammelignende hus og langhus. En av disse tuftene ble i 1937 utgravd av arkeologen Guttorm Gjessing. Det viste seg da at det for 7500 år siden hadde stått en oval gammelignende hytte som innvendig var 6m lang og 4,5m bred her.

Kirkhelleren.

Taket var båret oppe av seks stolper, to på hver langside og en på hver korttside. Døren inn til dette huset hadde vært plassert mellom de to stolpene i langveggen som vendte ned mot sjøen, og midt på gulvet har det vært et ildsted. På gulvet fant man rester av steinredskaper og avfall fra tilvirkningen av steinredskapene.

Fra huset gikk det en steinlagt sti 65 meter nedover mot havet hvor den endte i en båtstø bestående av et berg på den ene siden og steinvoll på den andre siden. Båtstøen ligger i dag 23 meter over havet. Dette er gangske enestående kulturminner i Norsk sammenheng og gir oss viktig informasjon om steinalderfolket på Helgeland. Vi vet ut fra dette at de allerede for 7500 år siden hadde så solide båter at de kunne dra helt ut til Træna, mest sannsynlig at de var bofaste, men at de sesongvis har foretatt fiske og fangstekspedisjoner til Husøy, Dørvær og Selvær.

Avlang jernaldertuft. Rester etter veggvoll rundt kantene på tufta.

De eldste bosetningsporene i Kirkhelleren er 1500 år yngre enn den undersøkte tufta, fra ca. 4000 år f.Kr. Her fant Gjessing i 1938-39 dyrebein, skjell og rester fra tilvirkning av steinredskaper. Vi kan så følge bosetningssporene i Kirkhelleren til 500 e.Kr, altså inn i jernalderen. Vi finner her blant annet en sørskandinavisk steinøks og en skiferdolk som kan være fra Trøndelag. Slike funn tyder på at folket i Kirkhelleren tidlig har hatt kontakter med andre langveis fra.

Inne i helleren har folket på Sanna kunnet sette opp telt og gjort opp bål. Vi har ikke tufter som tyder på mer solide huskonstruksjoner fra helleren. Avfall fra bål, mat-, klær- og redskapstilvirkning har de slengt fra seg rundt om inne i helleren. Etter at helleren ble avfolket har sauers avføring etter hvert dekket over restene etter bosetningen. Dette har til sammen ført til at det i dag ligger et 2 meter tykt kulturlagt inne i helleren. Dette kan arkeologene i dag grave i for å fastslå hvordan menneskene i yngre steinalder og eldre jernalder levde.

Nede i dette kulturlaget er det funnet en mengde rester av pilespisser, kniver, økser, fiskesøkker og potteskår, samt dyrebein som skriver seg fra den lange bosetningen i helleren. Av dyrebeinene kan vi slå fast at man har levd av fisk, sel, småhval og sjøfugl. Videre er det funnet knokler som tyder på at hunder var de første husdyrene på Træna.

Samtidig som det bodde folk i Kirkhelleren, fortsatte bosetningen i området nedenfor helleren. Vi finner her tuftene etter i hvert fall 31 hus, men det har neppe vært bosetning i mer enn 2-3 om gangen. Etter hvert som havnivået sank ser vi at bosetningen har fulgt etter i retning dagens kyststripe. Husene endrer seg etter hvert og vi får avlange tufter opp mot 13 meter lange og fem meter brede. Veggene i disse husene har vært av stein og torv, mens et torvtak har vært båret av to parallelle rekker med stolper. Inne i husene har det vært ett eller to ildsteder og døren har vært i gavlen. Disse husene er lang mer solide enn teltene som har stått i helleren, noe som kan tyde på at man bodde i disse husene om vinteren og i helleren på sommeren.

Slike korte sesongvandringer kjenner vi også fra andre steder som for eksempel Grønland der eskimoene inntil nylig har fulgt en slik årsrytme.I arkeologisk sammenheng er kulturminnene på Sanna meget verdifulle som kilder. Her kan vi følge utviklingen fra eldre jernalder og faktisk helt frem til middelalderen da vi har en gårdshaug fra yngre jernalder eller middelalder nordvest for dagens havn. På grunn av sauebeiting og harde værforhold har tuftene på Sanna heller ikke vokst igjen slik at de er tydelige også for folk uten arkeologisk bakgrunn.