Enkelte kulturminner er så verdifulle at de har fått et lovfestet vern. De kan enten være fredet gjennom Kulturminneloven, eller de kan være vernet av Plan- og Bygningsloven gjennom reguleringsplaner. Vern etter Kulturminneloven er det strengeste vernet kulturminnene kan få. Enkelte kulturminner ansees så verdifulle, fordi de er så sjeldne, at de er automatisk fredet etter kulturminneloven.

Automatisk fredning gjelder alle materielle levninger som er eldre enn fra reformasjonen (1536). Fra tiden før reformasjonen har vi nemlig så få skriftlige nedtegnelser at vi har problemer med å lage oss bilder av hvordan samfunnet da var og hvordan menneskene hadde det. Også alle bygninger eldre enn 1650, samiske kulturminner mer enn 100 år gamle og vrak på havbunnen som er eldre enn 100 år og uten formell eier, er automatisk fredet etter kulturminneloven. Når de er automatisk fredet er de fredet uten at det er nedskrevet eller de er registrert på noen måte. Skades eller ødelegges slike kulturminner er dette straffbart.

Nyere kulturminner kan fredes ved enkeltvedtak (vedtaksfredning). Av nyere tids kulturminner er det foruten bygningers interiør, eksteriør og bygningsmiljøer, også satt mye fokus på fartøyer, kjøretøyer, kraftstasjoner og –demninger, og andre kulturminner som viser framveksten av dagens samfunn.Kulturminner kan også vernes etter Plan- og Bygningsloven. Kommunene kan gjennom Plan- og bygningsloven regulere verneverdige bygninger eller miljøer til spesialområde bevaring. Vernerestriksjonene begrenser seg her ofte til eksteriør og offentlig tilgjengelige rom. Dette regnes som et svakere vern enn fredning, da det er langt enklere å endre en reguleringsplan enn å oppheve et fredningsvedtak.

Kulturminneloven

Plan- og Bygningsloven

Riksantikvarens veileder til Plan- og Bygningsloven