Bergtatt i Svenningdal
 Gruve i Svenningdal I perioden 1880 til 1920 var det enorm interesse for bergets skatter i Norge. Et slagord som ”Norges fjell skal betale Norges gjeld” sier jo en del. Nordlands største og Norges nest største sølvgruve lå i Svenningåsen i nåværende Grane kommune. Kun gruvene i Kongsberg produserte mer sølv.
Svenningåsen var en gang full av hull, 15-20 gruveganger og flere sjakter. Den lengste gangen var over 300 meter lang. Inne i berget pågikk en storstilt leiting etter sølvmalm. Da den siste gruva ble nedlagt i 1900, etter 23 års drift, var nesten 17 tonn sølv og 37 kilo gull levert derfra. De fleste hullene er for lengst fylt igjen av sikkerhetshensyn. Likevel bør ikke ferdsel i området foregå uten kjentfolk. Fyllingene siger og ikke alle er sikret med gjerde. Slagghaugene troner fortsatt i terrenget, men veiene og bebyggelsen er borte. Det store oppredningsverket ”vaskeriet”, som i sin tid skal ha vært Nord-Norges største bygning i grunnflate, er for lengst fjernet. Stigerboligen finnes ikke mer. Skolen er revet. Bestyrerbolig, kontorbygning, laboratorium, smie, verksted, opplagshus og materialbu er bare minner og knapt nok det. Denne gruva, ”gammelgruva” hadde innslag for stoller i fem høyder fra nederst i lia og oppover. Lange stiger var satt oppover fra stoll til stoll. Johan Drage, sønn av stigeren, hadde i 1950 en reportasjeserie ”Minner fra gamle Svenningsdal sølvverk” i Helgeland Arbeiderblad. Han skriver: Et eventyr Dannet selskap Et firma fra Trondheim var i februar-mars 1877 inne i bildet for å få i gang prøvedrift. Slik drift ble igangsatt fra april 1877, ledet av bergkandidat J.C. Mortensen. Trondheimsfirmaet ville forlenge avtalen om prøvedrift. Det ønsket ikke eierne og det eksterne firmaet trakk seg ut av prosjektet. Ordinær drift Anton Draghi ledet virksomheten fram til sommeren 1879. Han hadde ingen formell utdannelse innen bergverk. Sommeren 1879 ble Emil Knudsen ansatt som gruvebestyrer. Knudsen kom i konflikt med direksjonen og var kun ansatt ett år. Han ble seinere direktør ved Sulitjelma gruver. Neste bestyrer, bergingeniør Tønnes Lassen, overtok jobben sommeren 1880. Han ble værende i stillingen til virksomheten ble solgt i 1887. De første eierne var fra Vefsn, Mosjøen og Grane. Etter 3-4 år fikk gruva også andelshavere bosatt i Trondheim, Kristiansund, Bergen og Oslo. Disse var advokater og grossererer. Styret besto likevel hele tiden av folk fra Vefsn og Grane. Sølvfeber ”Med fundet af Svenningdalens grube i Vefsen begyndte skjærpingen i stor stil i Nordland. I kort tid dannedes en mængde grubeselskaber. Bergmesterens beretning for 1883 opregner navnene paa 41 forskjellige slige selskaber. Det var alene Svenningdalens og ”Jacob Knutsens” interessentskaber, af hvilke den sidste begyndte i 1882, som satte igang nogen drift. Der blev i Mosjøen utstedt omtrent 5000 aktiebreve med meget variabel kurs og med livlig omsætning i begyndelsen, men alle 5000 aktiebreve endte som værdiløse papirer.” Helland refererer til bergmesteren beretning av 1883 hvor det står at 41 selskap var opprettet. Hele 31 av disse var dannet i Mosjøen med tanke på gruvedrift i Hattfjelldal. ”De kaliforniske tilstander” varte 6-7 år. De fleste selskapene ble oppløst eller solgt før 1886. Kun ett annet funn i Svenningåsen fikk varig drift og verdier. Gruva ble hetende Jakob Knudsen Gruve, etter finneren. Jakob Knudsen Gruve ”Etter ei ”storbløyte” i gruvebrakka som sto oppe på åsen, var Jakob på tur ned. Det var svart haustnatt, og han hadde som ellers forsynt seg godt av drikkendes i laget. Han kom ikke langt før han mista fotfestet og vart uteliggende. Da han i grålysninga våknet noenlunde til sans og samling, så han at det skinte så merkelig under mosen som han delvis hadde sparka av berget i en litt urolig søvn. Sølvmalmåra lå helt oppe i dagen.” Slike fortellinger om rike funn er nokså vanlige i forbindelse med gruvedrift og trenger ikke ha rot i virkeligheten. Når det gjaldt drifta videre skriver Kjell Jacobsen: ”Det ble sagt at han og en kompanjong drev prøvedrift med en lånt kapital på 475 kroner, og at de da vant ut malm som de solgte i Tyskland for 45 000 kroner. Dette er vel noe usikkert, men det viser hvilke forestillinger man hadde om rikdommene i Svenningåsen.” Jakob Knudsen gjorde kjapt om rettighetene han hadde som finner til kontanter. Han solgte mesteparten av andelene. En stor sum penger ble satt inn i banken med restriksjoner på hvilket beløp han kunne ta ut årlig. I 1888 kjøpte han en gård på Grøva i Ner – Vefsn. Denne solgte han igjen. Han ble boende på Svenningdalsgården til sin død i 1918. Gårdbruker Nils Nilsen hadde opprinnelig halvparten av andelene. Selskapet Jakob Knutsen Gruber (JKG) ble stiftet og drift igangsatt våren 1882 og forberedende undersøkelser foretatt høsten 1882. Det endelige selskapet Jakob Knudsen Gruve ble registrert 14/12 1882. Styret besto av trekløveret Nils A. Nilsen, storkjøpmann A.B. Jürgensen og bruksbestyrer Even Sund fra Vefsn. Jürgensen var formann i direksjonen hele tida. Disse tre var også involvert i gammelgruva. De hadde andeler i den og satt periodevis i styret. Gjennom hele driftsperioden ledet de selskapet JKG, men gruva hadde også flere andelshavere, sannsynligvis kom alle fra Vefsn-området. Lærer Andreas Skogsaas var for eksempel blant aksjonærene. Gruvesamfunn I arbeiderboligen nede på flata bodde 37 personer i 1900. Denne brakka var bygd i 1881 av Anders Nilsen Grane. Han leide brakka ut til gruveselskapet. Brakka var i 2- etasjer og hadde plass for 6 familier, tre i hver etasje. I 1886 brant den, men ble bygd opp igjen. I januar 1891 bodde åtte familier pluss losjerende enkeltmenn, tilsammen 19 voksne og 16 barn der. Ei tredje mindre brakke sto i Bækdalen nedenfor inntaksdammen til vaskeriet. Her bodde to familier. Så var det en stor funksjonærbolig med flere leiligheter bygd av JKG, bestyrerboligen kalt ”Lassengården” og i tillegg stigerbolig bygd i 1883 av gruveselskapet. På ferjemannplassen sto det og en mindre bygning hvor ferjemennene bodde. Mange av arbeiderne bodde på gårdene i området. I 1890 bodde 1/3 av arbeidsstokken i brakkene. Folk fra Øvre Svenningdal bodde også der, men reiste hjem i helgene. Enkelte av arbeiderne bygde egne boliger i området. I det hele tatt skjøt bebyggelsen i Ner-Svenningdal fart i 1880-årene. Arbeidsplasser Gruvedrifta var et annerledes innslag i arbeidslivet i Vefsn. Levebrødet hadde inntil da vært småbruk med litt korn, poteter og fedrift, lofotfiske og reindrift. Fra 1860-årene hadde engelskbruket med skogdrifta vært et alternativ. Her som i andre yrker var det svingninger i lønningene. I perioden 1880 til 1885 sank for eksempel lønningene på landsbasis. Deretter steig de fram til 1893. I Svenningdal holdt lønningene seg noenlunde konstant også i stigningsperioden. Det ble dermed mindre å rutte med. Samtidig var prisstigningen i området mindre enn på landsbasis. Johan Drage skriver følgende om lønningene. – Fortjenesten var liten den gang jevnført med nå. Malmplukkere og scheidere fra kr 1,00 til 1,50 pr. dag. Fordrere fra 2,25 til 2,50 pr. dag, og det var uhyre sjelden at en øvet minerer kom opp i kr. 3,00 pr. dag. Likevel var disse mennesker stort sett fornøyd – de var nøysomme til en grad vi nåtidsmennesker neppe kan forestille oss. De levde et enkelt liv og hadde små fordringer. Litt fest tre – fire ganger om året, ellers absolutt ingen luksus.” Dyr transport Malmen måtte fraktes over elva i båt til Fellingforsen. Etterhvert ble det også spent en kabel over elva. Ferja ble festet i kabelen med en trinse. Fra Fellingfors var det kjørevei til Mosjøen. Med hest og slede eller kjerre ble malmen kjørt dit. Fra Mosjøen gikk malmen med lokalbåten til Sandnessjøen og ble der omlastet i dampskip til Tyskland. Malmen kom til Hamburg eller Stettin og transportert videre til Freiburg hvor smelteverket lå. Inntekter I 1886 utgjorde transportutgiftene 25 % av utgiftene per tonn oppredet malm. Utgiftene til frakt og smelting var nokså konstante, mens sølvprisene varierte veldig. De to gruvene ble drevet fra 1877 til 1899 og ga malm med et sølvinnhold på 16 000- 17 000 mark, verdt 1,5 millioner. Omtrent 2/3 av dette kom fra JKG gruva. I ettertid er det anslått at det samlete overskuddet for eierne kan ha vært ca 150.000 kroner, det vil si 25 millioner med dagens pengeverdi. Mye av dette var bundet opp i anlegget og det er uklart hvor mye eierne fikk ut av midler. Fra 1878 til 1882 hadde gammelgruva gode driftsresultater. Overskuddet ble utbetalt som utbytte til andelshaverne. I 1880, som var det beste året, ble det utbetalt over 1200 kroner per andel. Produksjonen var 1120 kg. sølv. Men det ble ikke etablert noe driftsfond til ny prøvedrift eller for sikring av framtida. Nesten hele nettooverskuddet ble utbetalt i utbytte til andelshaverne. Først i 1882 ble det vedtatt oppbygging av reservefond. Vaskeriet Siste salve Paradoksalt nok ga gammelgruva et lite overskudd i 1886, for første gang på fem år. De to gruvene ble drevet sammen av selskapet JKG fram til 1894. I gammelgruva var det ikke mye drift, men vaskeriet gjorde god nytte for seg. Det ble lagd forbindelse mellom stollene i de to gruvene. Transporten av malm fra JKG gruva til vaskeriet ble dermed lettere. I artikkelserien fra 1950 står det. – Gruvene var innvendig forbundet med hverandre gjennom en labyrint av orter, tverrslag, og takstrosser, så en gjennom de såkalte ”faringer” kunne gå inn i nederste stoll i dalbunnen og komme ut kilometervis borte oppe bak åsen. I perioden 1888 til 1889 var det over 70 ansatte i JKG. Overskuddet var jevnt, men ikke overveldende stort. Størst produksjon var det i 1889. I første halvdel av 1890-årene ble gruvedrifta sterkt redusert. Sølvprisene var også lave i denne perioden. I 1893 hadde ca 30 mann jobb. Året etter ledet Anton Draghi en mindre abeidsstyrke på 6-10 mann. Så stoppet virksomheten opp. Selskapet ble formelt oppløst 15. januar 1895. Malmen var på dette tidspunkt sølvfattig og sølvprisene lave. Aksjonærene i JKG var fra distriktet. De manglet kapital til, og var ikke interessert i, utlikninger som måtte til for investeringer.Til sammen medførte det driftstans. Gårdbruker Nils. A. Nilsen, som også hadde vært medeier i JKG, overtok i 1895 gruveanlegget med tilbehør. Gruveselskapet skyldte han penger så prisen var lav. Fram til sin død i 1897 dreiv han en begrenset gruvevirksomhet, med ca.10 menn i arbeid. Nesten to år etter dødsfallet ble boet oppgjort. Mesteparten av det som tilhørte gruvevirksomheten ble solgt til forretningsmennene H. Og C. Bache-Wiig fra Oslo. Kjøpesummen var 25.000 koner. Det tilsvarer nesten 4 millioner i dagens kroneverdi. I kjøpet var ikke bruk nummer 2 og ”Lassen- gården”, den tidligere bestyrerboligen tatt med. Boet etter Nilsen ble i 1902 gjort opp med 81.000 kroner i nettoformue, det vil si ca. 12 millioner nåtidskroner. 26. mai 1899 sto det i Nordlands Folkeblad. ”Ved Svenningdal Gruber arbeider nu omkring 40 mand. Arbeidsstyrken vil seinere på sommeren bli forøget til henimod det dobbelte.” Dette skjedde ikke. I stedet gikk det igjen mot en avvikling. Vinteren 1900 fikk ikke arbeidsstokken på ca. 20 mann utbetalt lønn. De fleste sa opp i februar. Virksomheten fortsatte likevel. Høsten 1900 var det stopp for godt. Driftskapitalen var brukt opp. Gruvebestyrer Otto Witt reiste fra stedet rett over nyttår. Arbeiderne hadde lønn til gode som de ikke fikk utbetalt. Nedlegginga var forårsaket av flere faktorer. Urealistiske forhåpninger når det gjaldt hvor store forekomstene var. Driftsforholdene var kompliserte og kostbare, ikke minst den lange transporten til Tyskland. En hovedårsak var også sølvprisene. På 1880- og 1890 tallet sank sølvprisene. Prisen for ett kilo rent sølv var omtrent 135 kroner rundt 1880. På slutten av 1890 årene var den 70-75 kroner. Fram mot 1900 var sølvproduksjon generelt ikke lønnsomt, heller ikke i Kongsberg. Gruvene i Svenningdal inneholdt også gull, men ikke nok til å bøte på den sviktende sølvprisen. Det store krakket i aksje- og eiendomsmarkedet i hovedstaden i 1899, ”Kristiania-krakket”, kan også ha påvirket den siste avviklingen. Brødrene Bache Wiig var involvert i generalkonsul Chr. Christophersens virksomhet i papirindustrien og han skal ha stått bak noen av deres investeringer. Christophersens prosjekter gikk konkurs 19. juni 1899. Det kan ha trukket brødrene med seg. Drømmen om sølv Litteratur Tekst: Ann Kristin Klausen. |
