Gruve i Svenningdal

Gruve i Svenningdal

I perioden 1880 til 1920 var det enorm interesse for bergets skatter i Norge. Et slagord som ”Norges fjell skal betale Norges gjeld” sier jo en del. Nordlands største og Norges nest største sølvgruve lå i Svenningåsen i nåværende Grane kommune. Kun gruvene i Kongsberg produserte mer sølv.


Slagghauger, stoller og stiger

Svenningåsen ligger ved Trofors omtrent fire mil sør for Mosjøen. Ved Trofors etter å ha passert Mosjøen litt over fire mil tidligere. I den bratte åsen ved elva Vefsna, et par kilometer nord for tettbebyggelsen på Trofors, vitner store grå slagghauger om fortidas gruvevirksomhet.

Svenningåsen var en gang full av hull, 15-20 gruveganger og flere sjakter. Den lengste gangen var over 300 meter lang. Inne i berget pågikk en storstilt leiting etter sølvmalm. Da den siste gruva ble nedlagt i 1900, etter 23 års drift, var nesten 17 tonn sølv og 37 kilo gull levert derfra. De fleste hullene er for lengst fylt igjen av sikkerhetshensyn. Likevel bør ikke ferdsel i området foregå uten kjentfolk. Fyllingene siger og ikke alle er sikret med gjerde. Slagghaugene troner fortsatt i terrenget, men veiene og bebyggelsen er borte. Det store oppredningsverket ”vaskeriet”, som i sin tid skal ha vært Nord-Norges største bygning i grunnflate, er for lengst fjernet. Stigerboligen finnes ikke mer. Skolen er revet. Bestyrerbolig, kontorbygning, laboratorium, smie, verksted, opplagshus og materialbu er bare minner og knapt nok det.

Denne gruva, ”gammelgruva” hadde innslag for stoller i fem høyder fra nederst i lia og oppover. Lange stiger var satt oppover fra stoll til stoll. Johan Drage, sønn av stigeren, hadde i 1950 en reportasjeserie ”Minner fra gamle Svenningsdal sølvverk” i Helgeland Arbeiderblad.

Han skriver:
”Oppover bratte berget fra stoll F og til toppen av Svenningåsen var det lagt stiger av svære tømmerstokker, to og to i bredden med passende avstand, forbundet med jernhaker som var slått inn som stigtrinn mellom stokkene. Opp og ned disse solide stiger klatret arbeiderne på veg til de forskjellige innslag.”

Et eventyr
Sølveventyret i Svenningåsen begynte høsten 1876. Det året ble de første skjerp i området tatt. Gårdsdreng Ole Andreas Johnsen Haustreis gjorde funn i åsen på heimjorda til gården han var dreng på, ”Inni Gården”, ett av to bruk i Ner-Svenningdalen. Nesten på toppen av Svenningåsen fant han noe brun stein. Regelverket gjorde at finneren kunne sikre seg rettigheter til å utvinne funn. Men for å få retten til anvisingen måtte det fylles ut papirer, gjøres krav. For at eieren skulle få rett til å drive gruvedrift på forekomsten måtte det også sendes inn prøve av forekomsten til analyse. Gårdsdrengen manglet naturlig nok kapital. Han trengte mer pengesterke kompanjonger. Dessuten hadde grunneieren rett til å delta med 1/10 i drifta. Eller han skulle ha en promille av verdien av det som ble brutt. Grunneieren var Nils. A. Nilsen som i 1870 hadde kjøpt bruk 1, Inni gården, hvor han inntil da hadde vært leilending.

Dannet selskap
Ole Andreas Johnsen, gårdsbruker og grunneier Nils A. Nilsen og tre handelsmenn i Mosjøen, inngikk kontrakt 10. september samme år. De tre handelsmennene var handelsmann og baker Gulle B. Eliassen, handelsmann, seinere ordfører Per E. Flaa og bokhandler S.M. Sivertsen. Sistnevnte ble seinere eier av en guanofabrikk.
Eierskapet til ertsanvisningen ble delt i fem like store deler. De fem solgte igjen andeler av sine rettigheter til andre ganske fort. Slik ble det flere eiere. Handelsmennene Jürgensen og Bartsberg var nå blant andelshaverne. Jürgensen dreiv omfattende forretningsvirksomhet med landhandel. Han eide flere jekter, et sagbruk og var fiskeoppkjøper.
I januar 1877 dannet interessentene selskapet Svenningdalens Grubeselskab. Seinere på året ble selskapet omdøpt til Svenningdal Grubebolag. Bolagets eiendeler var da sannsynligvis inndelt i 100 aksjer. De første eierne var mosjøborgere og bedrestilte bønder fra området.

Et firma fra Trondheim var i februar-mars 1877 inne i bildet for å få i gang prøvedrift. Slik drift ble igangsatt fra april 1877, ledet av bergkandidat J.C. Mortensen. Trondheimsfirmaet ville forlenge avtalen om prøvedrift. Det ønsket ikke eierne og det eksterne firmaet trakk seg ut av prosjektet.

Ordinær drift
Innsendte prøver viste at ertsen inneholdt sølv. Helt på slutten av 1877 ble ordinær gruvedrift igangsatt. Til å begynne med jobbet kun 8 mann i gruva. Det økte til 10 over nyttår, 13 seinere på året, 20 i 1879, 36 i 1880 og 51 ansatte i 1881.

Anton Draghi ledet virksomheten fram til sommeren 1879. Han hadde ingen formell utdannelse innen bergverk. Sommeren 1879 ble Emil Knudsen ansatt som gruvebestyrer.

Knudsen kom i konflikt med direksjonen og var kun ansatt ett år. Han ble seinere direktør ved Sulitjelma gruver. Neste bestyrer, bergingeniør Tønnes Lassen, overtok jobben sommeren 1880. Han ble værende i stillingen til virksomheten ble solgt i 1887.
I løpet av perioden 1878-1882 ble også andelene til Grubebolaget utvidet til 1000. Verdiene på andelene steig. Andeler kjøpt for 10-15 kroner ble etter kort tid solgt for 250 kroner i Mosjøen. Folk fra Mosjøen skreiv artikler i pressen i hovedstaden om eventyrlige funn. Dette var god reklame for sølvgruvene. I Kristianiaposten 3.desember 1886 sto det at ”Aktierne steg fra 75 til 8000 kroner paa kort tid”. 8000 kroner tilsvarer 1,2 millioner kroner etter nåtida pengeverdi.

De første eierne var fra Vefsn, Mosjøen og Grane. Etter 3-4 år fikk gruva også andelshavere bosatt i Trondheim, Kristiansund, Bergen og Oslo. Disse var advokater og grossererer. Styret besto likevel hele tiden av folk fra Vefsn og Grane.

Sølvfeber
Funnet av sølvet i Svenningåsen var startskuddet på reine sølvfeberen i området. Svenningdalen var første varige gruveforetak i Nordland. Sølvprisene var gode og troen på overskudd sterk.
Fra 1878 pågikk en omfattende skjerping i hauger og fjell. Kun i et fåtall tilfeller kom forsøkene så langt som stabil drift. Både utenlandske og innenlandske spekulanter søkte lykken i berget. De startet gruveselskap på usikkert grunnlag. Lokale personer, skjerpere og andre samarbeidet med spekulantene.
Bare i Svenningdal ble det registrert ca. 20 selskaper som var ute etter sølv. Bergmester A.S. Bakke skreiv i en rapport fra 1883 at det i Svenningåsen er ” taget skjærp i skjærp over hele Aasen, saa den nu ligner et storartet Dekorationsmaleri”. Han omtalte det hele som ”Kaliforniske tilstander”. Det ble stiftet enda flere selskaper som prøvde seg i Hattfjelldal og Susendal. Få kom så langt som til prøvedrift. Amund Helland skriver i sitt oversiktsverk fra begynnelsen av 1900-tallet:

”Med fundet af Svenningdalens grube i Vefsen begyndte skjærpingen i stor stil i Nordland. I kort tid dannedes en mængde grubeselskaber. Bergmesterens beretning for 1883 opregner navnene paa 41 forskjellige slige selskaber. Det var alene Svenningdalens og ”Jacob Knutsens” interessentskaber, af hvilke den sidste begyndte i 1882, som satte igang nogen drift. Der blev i Mosjøen utstedt omtrent 5000 aktiebreve med meget variabel kurs og med livlig omsætning i begyndelsen, men alle 5000 aktiebreve endte som værdiløse papirer.”

Helland refererer til bergmesteren beretning av 1883 hvor det står at 41 selskap var opprettet. Hele 31 av disse var dannet i Mosjøen med tanke på gruvedrift i Hattfjelldal.
De fleste selskapene fikk heller kort virketid. Disse selskapene var dannet på enkeltstående ganger, fattige sølvforekomster og på svakt økonomisk grunnlag med kapitalfattige eiere.
Prøvedrift ble enkelte steder igangsatt, men ikke av varig virksomhet. Noe av selskapsdannelsen var også reine spekulasjonsvirksomhet. Aksjespekulasjon og skjerpefeber var særlig lokalisert til Hattfjelldal.

”De kaliforniske tilstander” varte 6-7 år. De fleste selskapene ble oppløst eller solgt før 1886. Kun ett annet funn i Svenningåsen fikk varig drift og verdier. Gruva ble hetende Jakob Knudsen Gruve, etter finneren.

Jakob Knudsen Gruve
Jakob Knudsen fra Ravatnet i Vefsn beskrives som en fargerik person, en bygdeoriginal som jaktet og levde fritt. I september 1881 fant han sølv oppe i åsen, omtrent 500 meter nordvest for Gammelgruva. Valter Haustreis skriver i en artikkel i Årbok for Helgeland 1977 følgende om funnet:

”Etter ei ”storbløyte” i gruvebrakka som sto oppe på åsen, var Jakob på tur ned. Det var svart haustnatt, og han hadde som ellers forsynt seg godt av drikkendes i laget. Han kom ikke langt før han mista fotfestet og vart uteliggende. Da han i grålysninga våknet noenlunde til sans og samling, så han at det skinte så merkelig under mosen som han delvis hadde sparka av berget i en litt urolig søvn. Sølvmalmåra lå helt oppe i dagen.”

Slike fortellinger om rike funn er nokså vanlige i forbindelse med gruvedrift og trenger ikke ha rot i virkeligheten. Når det gjaldt drifta videre skriver Kjell Jacobsen:

”Det ble sagt at han og en kompanjong drev prøvedrift med en lånt kapital på 475 kroner, og at de da vant ut malm som de solgte i Tyskland for 45 000 kroner. Dette er vel noe usikkert, men det viser hvilke forestillinger man hadde om rikdommene i Svenningåsen.”

Jakob Knudsen gjorde kjapt om rettighetene han hadde som finner til kontanter. Han solgte mesteparten av andelene. En stor sum penger ble satt inn i banken med restriksjoner på hvilket beløp han kunne ta ut årlig. I 1888 kjøpte han en gård på Grøva i Ner – Vefsn. Denne solgte han igjen. Han ble boende på Svenningdalsgården til sin død i 1918.

Gårdbruker Nils Nilsen hadde opprinnelig halvparten av andelene. Selskapet Jakob Knutsen Gruber (JKG) ble stiftet og drift igangsatt våren 1882 og forberedende undersøkelser foretatt høsten 1882. Det endelige selskapet Jakob Knudsen Gruve ble registrert 14/12 1882. Styret besto av trekløveret Nils A. Nilsen, storkjøpmann A.B. Jürgensen og bruksbestyrer Even Sund fra Vefsn. Jürgensen var formann i direksjonen hele tida. Disse tre var også involvert i gammelgruva. De hadde andeler i den og satt periodevis i styret. Gjennom hele driftsperioden ledet de selskapet JKG, men gruva hadde også flere andelshavere, sannsynligvis kom alle fra Vefsn-området. Lærer Andreas Skogsaas var for eksempel blant aksjonærene.

Gruvesamfunn
Et lite gruvesamfunn vokste i løpet av årene fram der det tidligere kun var gårder. Mange av arbeiderne hadde familiene med. Andre kom som single, men ble gift lokalt.
Her var skole og butikk, brakker og boliger. Ved folketellinga i 1900 hadde Nedre-Svenningdal 97 innbyggere. Da folketellinga ble foretatt var gruvedrifta nedlagt, men fortsatt bodde flere av gruvearbeiderne med familier der. Noen familiefedre var også på arbeid ved andre anlegg.
På toppen av åsen finnes rester etter den ene brakka selskapet fikk bygd. Den var egentlig beregnet på 15-18 enslige menn. Ved folketellinga i desember 1900, noen måneder etter at gruvedrifta var nedlagt, bodde 16 personer fordelt på to familier i brakka.

I arbeiderboligen nede på flata bodde 37 personer i 1900. Denne brakka var bygd i 1881 av Anders Nilsen Grane. Han leide brakka ut til gruveselskapet. Brakka var i 2- etasjer og hadde plass for 6 familier, tre i hver etasje. I 1886 brant den, men ble bygd opp igjen. I januar 1891 bodde åtte familier pluss losjerende enkeltmenn, tilsammen 19 voksne og 16 barn der.

Ei tredje mindre brakke sto i Bækdalen nedenfor inntaksdammen til vaskeriet. Her bodde to familier. Så var det en stor funksjonærbolig med flere leiligheter bygd av JKG, bestyrerboligen kalt ”Lassengården” og i tillegg stigerbolig bygd i 1883 av gruveselskapet. På ferjemannplassen sto det og en mindre bygning hvor ferjemennene bodde.

Mange av arbeiderne bodde på gårdene i området. I 1890 bodde 1/3 av arbeidsstokken i brakkene. Folk fra Øvre Svenningdal bodde også der, men reiste hjem i helgene. Enkelte av arbeiderne bygde egne boliger i området. I det hele tatt skjøt bebyggelsen i Ner-Svenningdal fart i 1880-årene.

Arbeidsplasser
Gruvedrifta i Svenningdal ble betydningsfull rundt 1880, akkurat da skogdrifta avtok. I omtrent ti år framover var gruvene en viktig arbeidsplass med opptil 80 ansatte på det meste. Vanligvis besto arbeidsstokken av 50-60 stykker. Arbeidsplassene i gruvene var et godt supplement, kanskje særlig for forhenværende skogarbeidere, både lokale og tilflyttere. Mange bygdefolk fikk jobb i gruvene, men også tilreisende. Flere svenske arbeidere var f.eks. innom. De første årene var også lønnsforholdene gode.

Gruvedrifta var et annerledes innslag i arbeidslivet i Vefsn. Levebrødet hadde inntil da vært småbruk med litt korn, poteter og fedrift, lofotfiske og reindrift. Fra 1860-årene hadde engelskbruket med skogdrifta vært et alternativ.
For å illustrere selve arbeidsprosessen i gruvene gjengis skildringen til Johan Drage fra 1950-tallet:
– Tidlig morgen var bergfolkene på sin veg – noen helt fra Fellingfors og omliggende strøk – de fleste fra sine boplasser i Svenningdal opp til gruvene for der å spredes, minerere, gruvebyggere, fordrere og malmplukkere – hver mann på sin plass i orter, strosser, sjakter og tverrslag. Hver mann måtte være på sin plass kl. 6 morgen. Arbeidstiden var fra kl. 6 morgen til kl. 5 ettermiddag med en times middag. Hver gruvearbeider hadde sin private gruvelampe, en flat avlang beholder av jern, spiss i den ene ende med åpning for vekene og en krok til å bære lampen i. Til brennstoff bruktes brun tran. Det var et syn de mørke høst- og vinterkvelder når arbeiderne etter endt dagsverk kom ut fra gruvene og ned i åsen i rekke og rad på forskjellige stier med de hundreder av bluss fra lampene lysende i mørket. ”
Ved dagåpningene foregikk skjeidingen. Malm ble skilt fra gråberget. Et vått, kaldt og hardt arbeid, ofte overlatt til kvinner og unggutter. Ikke uventet var arbeidet dårlig betalt. I 1880 ble det anlagt et eget skjeideskur ved stoll F. Arbeidssituasjonen ble da noe bedre.

Her som i andre yrker var det svingninger i lønningene. I perioden 1880 til 1885 sank for eksempel lønningene på landsbasis. Deretter steig de fram til 1893. I Svenningdal holdt lønningene seg noenlunde konstant også i stigningsperioden. Det ble dermed mindre å rutte med. Samtidig var prisstigningen i området mindre enn på landsbasis. Johan Drage skriver følgende om lønningene.

- Fortjenesten var liten den gang jevnført med nå. Malmplukkere og scheidere fra kr 1,00 til 1,50 pr. dag. Fordrere fra 2,25 til 2,50 pr. dag, og det var uhyre sjelden at en øvet minerer kom opp i kr. 3,00 pr. dag. Likevel var disse mennesker stort sett fornøyd – de var nøysomme til en grad vi nåtidsmennesker neppe kan forestille oss. De levde et enkelt liv og hadde små fordringer. Litt fest tre – fire ganger om året, ellers absolutt ingen luksus.”
Gruvedrifta ga også andre inntekter. Handelsstanden i Mosjøen nøt godt av gruvevirksomheten. De solgte f.eks. kasser til å frakte malmen i. Bøndene fikk inntekter gjennom kjøring av malm, salg av ved og matvarer, særlig poteter.

Dyr transport
Malmen ble sendt i kasser på 165 kg. En del svinn var det ved at kassene gikk i stykker. Kassene ble kjørt med hest til elevbredden. Fra 1880 ble det anlagt en smal hestevei fra stoll F ned til elvebredden. Det gjorde den første transportetappen lettere.

Malmen måtte fraktes over elva i båt til Fellingforsen. Etterhvert ble det også spent en kabel over elva. Ferja ble festet i kabelen med en trinse. Fra Fellingfors var det kjørevei til Mosjøen. Med hest og slede eller kjerre ble malmen kjørt dit. Fra Mosjøen gikk malmen med lokalbåten til Sandnessjøen og ble der omlastet i dampskip til Tyskland. Malmen kom til Hamburg eller Stettin og transportert videre til Freiburg hvor smelteverket lå.
Transporten foregikk i hovedsak i sommerhalvåret. I perioden oktober til april var det ofte stopp. Isen på Vefsnfjorden vanskeliggjorde da transport. Det samme gjorde forholdene på transportåra fra gruven til Mosjøen.

Inntekter
Inntektene for eierne varierte. Den lange og kompliserte transporten gjorde at mye av utgiftene var bundet opp i transportutgifter. Disse utgiftene var konstante uavhengig av sølvprisene.

I 1886 utgjorde transportutgiftene 25 % av utgiftene per tonn oppredet malm. Utgiftene til frakt og smelting var nokså konstante, mens sølvprisene varierte veldig.

De to gruvene ble drevet fra 1877 til 1899 og ga malm med et sølvinnhold på 16 000- 17 000 mark, verdt 1,5 millioner. Omtrent 2/3 av dette kom fra JKG gruva. I ettertid er det anslått at det samlete overskuddet for eierne kan ha vært ca 150.000 kroner, det vil si 25 millioner med dagens pengeverdi. Mye av dette var bundet opp i anlegget og det er uklart hvor mye eierne fikk ut av midler.

Fra 1878 til 1882 hadde gammelgruva gode driftsresultater. Overskuddet ble utbetalt som utbytte til andelshaverne. I 1880, som var det beste året, ble det utbetalt over 1200 kroner per andel. Produksjonen var 1120 kg. sølv. Men det ble ikke etablert noe driftsfond til ny prøvedrift eller for sikring av framtida. Nesten hele nettooverskuddet ble utbetalt i utbytte til andelshaverne. Først i 1882 ble det vedtatt oppbygging av reservefond.
Hvorvidt aksjonærene gikk med oversudd eller underskudd var avhengig av hvilket tidspunkt de hadde kjøpt andeler på.

Vaskeriet
Vinteren 1881/1882 avtok forekomsten i gammelguva. Sølvholdigheten var også lavere. En god del sølvholdig malm var lagt til side og allerede i 1879 var et snakk om å installere et oppredningsverk, et knuseverk slik at denne malmen kunne nyttiggjøres.
Drifta i 1882 og 1883 gikk dårlig. Antallet arbeidere ble kraftig redusert fra 1883.
Høsten 1882 var det bygd demning og en lang vannledning fra Langvatnet i Eiteråfjellet, ca. 2600 meter unna. Vannet ble ført i åpne trerenner ned til inntaksdammen som var anlagt oppe i åsen i Bekkedalen. Herfra gikk rørledninger ned til turbinen i vaskeriet. Våren 1883 ble arbeidet med vaskeriet igangsatt, med driftsstart i mars året etter.
Noenlunde rein malm ble ført til skjeideplassen. Gråberget ble slått av med hammer og slegge. Malmen kunne så knuses, fylles i sekker og sendes til smelting. Urein malm ble styrtet ned gjennom sjaktene. Til slutt endte den i nederste sjakt i ”Ellefsens stoll” og ble lastet i 120 kilos sekker. Fodrerne kjørte malmen direkte herfra til vaskeriloftet. Så gjennomgikk den forskjellige prosesser, gjennom knuse- valse- og vaskemaskiner. Til slutt fyltes malmen i sekker og transportertes over elva.

Siste salve
Vaskeriet ble dyrere enn antatt og produksjonen av sølv ikke så høy som beregnet. Underskuddet i 1883 var på 18.000 kroner og i 1884 på 29.000 kroner. Også i 1885 gikk drifta med underskudd, men det skyldtes at ikke all uttatt malmen ble solgt. Antall ansatte var nede i 29. I 1886 hadde gruva kun 15 ansatte. I mars ble flere andeler solgt på auksjon. Høsten samme år innstiltes all drift i gammelgruva. Bestyrer Lassen ble oppsagt 27. august. Samme dag brant den store arbeidsbrakka på elvebredden. Mange av arbeiderne mistet alt de eide, men ingen kom til skade.

Paradoksalt nok ga gammelgruva et lite overskudd i 1886, for første gang på fem år.
Samtidig var drifta i JKG god. Selskapet hadde 40 mann i arbeid i 1885.
JKG kjøpte gammelgruva med eiendommer for 70 000 kroner våren 1887. Formelt ble gammelgruva oppløst 3. oktober 1887.

De to gruvene ble drevet sammen av selskapet JKG fram til 1894. I gammelgruva var det ikke mye drift, men vaskeriet gjorde god nytte for seg.

Det ble lagd forbindelse mellom stollene i de to gruvene. Transporten av malm fra JKG gruva til vaskeriet ble dermed lettere. I artikkelserien fra 1950 står det.

- Gruvene var innvendig forbundet med hverandre gjennom en labyrint av orter, tverrslag, og takstrosser, så en gjennom de såkalte ”faringer” kunne gå inn i nederste stoll i dalbunnen og komme ut kilometervis borte oppe bak åsen.

I perioden 1888 til 1889 var det over 70 ansatte i JKG. Overskuddet var jevnt, men ikke overveldende stort. Størst produksjon var det i 1889.

I første halvdel av 1890-årene ble gruvedrifta sterkt redusert. Sølvprisene var også lave i denne perioden. I 1893 hadde ca 30 mann jobb. Året etter ledet Anton Draghi en mindre abeidsstyrke på 6-10 mann. Så stoppet virksomheten opp. Selskapet ble formelt oppløst 15. januar 1895. Malmen var på dette tidspunkt sølvfattig og sølvprisene lave. Aksjonærene i JKG var fra distriktet. De manglet kapital til, og var ikke interessert i, utlikninger som måtte til for investeringer.Til sammen medførte det driftstans.

Gårdbruker Nils. A. Nilsen, som også hadde vært medeier i JKG, overtok i 1895 gruveanlegget med tilbehør. Gruveselskapet skyldte han penger så prisen var lav. Fram til sin død i 1897 dreiv han en begrenset gruvevirksomhet, med ca.10 menn i arbeid.

Nesten to år etter dødsfallet ble boet oppgjort. Mesteparten av det som tilhørte gruvevirksomheten ble solgt til forretningsmennene H. Og C. Bache-Wiig fra Oslo. Kjøpesummen var 25.000 koner. Det tilsvarer nesten 4 millioner i dagens kroneverdi. I kjøpet var ikke bruk nummer 2 og ”Lassen- gården”, den tidligere bestyrerboligen tatt med. Boet etter Nilsen ble i 1902 gjort opp med 81.000 kroner i nettoformue, det vil si ca. 12 millioner nåtidskroner.
Brødrene Bache Wiig etablerte Svenningdal nye grubeselskap. Drifta kom i gang for alvor i 1899. Startfasen var optimistisk. Staben ble stadig utvidet.

26. mai 1899 sto det i Nordlands Folkeblad. ”Ved Svenningdal Gruber arbeider nu omkring 40 mand. Arbeidsstyrken vil seinere på sommeren bli forøget til henimod det dobbelte.” Dette skjedde ikke. I stedet gikk det igjen mot en avvikling.

Vinteren 1900 fikk ikke arbeidsstokken på ca. 20 mann utbetalt lønn. De fleste sa opp i februar. Virksomheten fortsatte likevel. Høsten 1900 var det stopp for godt. Driftskapitalen var brukt opp. Gruvebestyrer Otto Witt reiste fra stedet rett over nyttår. Arbeiderne hadde lønn til gode som de ikke fikk utbetalt.
I 1905 ble eiendommene etter det siste selskapet solgt på auksjon. Hus, turbin, rørgate, løsøre m.m havnet under hammeren.

Nedlegginga var forårsaket av flere faktorer. Urealistiske forhåpninger når det gjaldt hvor store forekomstene var. Driftsforholdene var kompliserte og kostbare, ikke minst den lange transporten til Tyskland. En hovedårsak var også sølvprisene. På 1880- og 1890 tallet sank sølvprisene. Prisen for ett kilo rent sølv var omtrent 135 kroner rundt 1880. På slutten av 1890 årene var den 70-75 kroner. Fram mot 1900 var sølvproduksjon generelt ikke lønnsomt, heller ikke i Kongsberg. Gruvene i Svenningdal inneholdt også gull, men ikke nok til å bøte på den sviktende sølvprisen.

Det store krakket i aksje- og eiendomsmarkedet i hovedstaden i 1899, ”Kristiania-krakket”, kan også ha påvirket den siste avviklingen. Brødrene Bache Wiig var involvert i generalkonsul Chr. Christophersens virksomhet i papirindustrien og han skal ha stått bak noen av deres investeringer. Christophersens prosjekter gikk konkurs 19. juni 1899. Det kan ha trukket brødrene med seg.

Drømmen om sølv
I etterkant har gruvene flere ganger vakt nye håp om klingende sølv. Undersøkelser er opp igjennom årene foretatt og det er tatt ut muting. Sølvet i Svenningdal sitter i blyglans, fahlerts og noen andre mineraler. Forekomstene er små, men rike. Det passet godt til driftsforholdene på slutten av 1800-tallet. Dagens gruvedrift er derimot vanligvis basert på store forekomster som ikke trenger være så rike.

Litteratur
Brumo, Odd. Sølvgruvedriften i Svenningdal 1877-1900. En økonomisk og sosial beskrivelse. Hovedoppgave i historie. Universitetet i Trondheim 1973. Stensil. Upulisert.
Haustreis, Valter. 1977. Sølvkongen. I Årbok for Helgeland.
Jacobsen, Kjell. 1970. Sølvgruvene i Svenningdal. I årbok for Helgeland.
Jacobsen, Kjell. Vefsn bygdebok, bind II, s. 357-365. Mosjøen 1975
Jacobsen, Kjell. Gardshistorie for Grane, Mosjøen 1995.
Knudsen, Emil. 1880/2007. I far etter fedrane. Årbok for Vefsn.

Tekst: Ann Kristin Klausen.
Bilde: Vefsn museum.