Tekst: Ann Kristin Klausen. Foto: Anne Stalsberg

I 1975 ble det funnet fire skjeletter fra jernalderen på gården Tommeide på Tomma. Tre av skjelettene var først stilt ut på Rana Museum før de, for omtrent 10 år siden, endte opp i Trondheim.

Da familien Bentzen skulle bygge nytt fjøs på Tommeide i 1975 støtte bulldozeren borti en hodeskalle. Arkeologer fra Trondheim ble tilkalt  og utgravninger satt igang. Resultatet ble et rikt, men samtidig gåtefullt funn.

Med bulldozer
Arkeolog Anne Stalsberg, nå førsteamanuensis ved vitenskapsmuseet i Trondheim, var med på utgravningene på Tomma i 1975. Hun forteller.

– Det var fantastisk at de fant grava med bulldozer. Jeg fatter ikke hvordan de gjorde det. De skulle grave ut til nytt fjøs. Så var det kårkallen på gården som sa ”Vær forsiktig med graving der” i forbindelse med en forhøyning i terrenget. Først dukket det opp noen steiner i skjellsanden. Bulldozerføreren grov seg forsiktig nedover og kjente at det var noe der. Han hadde vært borti en hodeskalle med bulldozeren så en bit av issen på den gikk av.

Utgravninger
Skjelettfunnet ble meldt til lensmannen, slik det skal gjøres ifølge lov om fornminner. Lensmannen meldte fra til Rana Museum. Ansatte der kontaktet Vitenskapsmuseet i Trondheim som har ansvar for arkeologiske funn i Nordland opp til Saltfjellet. Ei uke etter at meldinga var kommet inn ankom arkeologer Tomma for å foreta utgravninger.

Opp av grushaugen hvor det var gravd, stakk hodeskallen fram. Til å begynne med trodde arkeologene at det dreide seg om en viking. De kunne se det var en mann på grunn av øyenbrynsbuene på skallen. Overraskelsen var stor da det først dukket opp en dunge med beinrester 10-15 cm over funnstedet hvor mannen lå, deretter to komplette skjelett ved siden av mannen. Et mørkere jordlag i området rundt vitnet om forlengst bortråtnede klær og bløtdeler. I grava ble det tilsammen funnet fire skjeletter, hvorav tre var fullstendig bevart. I tillegg rommet grava flere gjenstander.

Fra jernalderen
Undersøkelsene etterpå viste at skjelettene ikke var fra vikingtida. De tre som lå samlet stammet sannsynligvis fra 300- årene e. Kr., innenfor den epoken som kalles eldre jernalder, altså 400-500 år eldre enn antatt. Disse tre var forøvrig gravlagt samtidig. Det fjerde skjelettet, som lå øverst, kan være fra 600-800 e.Kr., fra den første delen av yngre jernalder, også kalt merovingertiden.

– Det hele var veldig spennende. Det var et sjeldent funn, minnes Anne Stalsberg. I en artikkel om funnet forklarer hun at forhistoriske skjelettfunn ikke er så vanlige i Norge. Norsk jord er vanligvis for sur til at beina bevares over tid, men i leire eller kalkrik jord kan de holde seg lenge. I skjellsanda på strandflata på Helgelandskysten er derfor slike funn mulig.
Enda sjeldnere er det med graver som inneholder flere enn en person. I rapporten som ble lagd om utgravningene står det at kun en annen undersøkt nordnorsk grav fra eldre jernlader kan ha inneholdt flere personer. Funnene åpnet for en rekke spørsmål. Hvem var de døde? Hva døde de av? Hvorfor var de gravlagt sammen?

Identitet
Anatomiske undersøkelser kunne fortelle litt mer om skjelettene. Mens dateringen ble foretatt utfra analyser av gjenstandene som ble funnet sammen med skjelettene.

Dungen med bein som lå over de tre andre skjelettene var fra et barn i 12-13 års alderen. Sammen med beina lå en pilespiss og en kniv av jern. Det var pilspissformen som antydet at funnet kunne være fra ca. 600-800 e.Kr. De tre nederste skjelettene var en mann en kvinne og et barn. Mannen var ca. 60 år og 1,66 m høy og som en kuriositet uten spor etter tannråte. Han lå utstrakt på ryggen med hodet på en stein. Mellom to av de nederste ryggvirvlene var det en pilspiss, sannsynligvis rester av drapsvåpenet.

Til høyre for mannen lå en kvinne, ca. 20 år og omtrent 1,61 m høy. Også hun lå på rygg, med høyre arm over underlivet. På venstre side av kvinnen lå et barn, sannsynligvis en gutt i 8-9 års alderen. Han lå vridd over på siden mot kvinnen, med hodet gjemt i hennes halsgrop og armene tett sammen foran. Høyre hånd var knyttet. Undersøkelsene viste at de tre godt kunne ha vært i slekt.

Sammen med de tre skjelettene ble de funnet ni gjenstander; rester av en stor kniv, flere rustne jernrester som kan ha vært våpen eller redskap, en hvit kvartsittstein muligens til ildslagning og det viktigste en kam av bein eller horn. Det var kammen som gjorde det mulig å datere funnet.

Tolkninger og gjetninger
Så langt de noenlunde sikre svarene. Mange spørsmål må bli stående ubesvart, men noen antakelser er det likevel mulig å gjøre.

Det øverste skjelettet stammer sannsynligvis fra en annen skjelettgrav og har blitt flyttet til funnstedet fordi man visste at dette var en gravplass.

Av de tre som var gravlagt sammen var det kun mulig å finne dødsårsaken til mannen. Han var nok død av pila eller spydspissen i ryggsøylen. På kvinnen og barnet ble det ikke funnet spor etter voldelig død som f.eks. henging. De kan ha blitt kvalt, forgiftet eller ha dødd av sykdom. Armstillingen til gutten kan bety at han var bundet. Måten både kvinnen og barnet ligger på er merkelig til å være i ei grav. Det kan komme av at de har vært begravd levende, f.eks. som offer i forbindelse med mannens gravlegging.

Likhet i skalleformen mellom de tre gjør at de godt kan ha vært i slekt. Kvinnen og gutten kan ha vært barn, eller barnebarn, av mannen. Sannsynligvis var de medlemmer av bondefamilien på Tommeide. Datidas treller fikk neppe en skikkelig grav. Gjenstandene i akkurat denne graven vitner ikke om stor velstand. Flere andre funn på Tomma, er mer rikholdige. Deriblant ei utbrent kvinnegrav fra Tommeide fra samme periode som inneholdt både perler og brosjer.

På museum
Etter at undersøkelser var foretatt havnet skjelettene fra Tomma på Rana museum. Det var de utstilt helt fram til 1995. Daglig leder Tormod Steen forteler hva som videre skjedde.

– Skjelettene var stilt ut i montre hvor bunnen var i ferd med å gå i oppløsning på grunn av fukt fra kjellergulvet. Det var en genrell nedbrytningsprosess på gang og lukta var riktig ille. En stank av mugg og konserveringsmidler. Vi var redd de skulle skades. Derfor fikk vi sendt dem til vitenskapsmuseet i Trondheim for korrekt bevaring. Vi berget iallefall skjelettene og jeg synes det var bra.

Skjelettene ble overført til vitenskapsmuseet i Trondheim.  Her er de ikke utstilt, men magasinert under forhold som skal sørge for å de fortsetter å eksistere. Nokså utilgjengelig for nåtida, men bevart for framtida.