Bakgrunn

Våren 1983 holdt Tor Brænden på med planering av parkeringsplassen ved sentralskolen på Sør-Herøy. Omtrent 20 meter nord for nordre hjørne av barneskolebygget, omtrent der stien fra barneskolen til parkeringsplassen går, ble det full stopp i anleggsarbeidet. I massen som gravemaskinen tok oppdaget han nemlig et kranium og en del beinrester, samt en skålformet gjenstand av bronse. Disse hadde ligget like under torva, og da han så etter der han gravde oppdaget han enda flere bein. Kommunen tok deretter kontakt med Vitenskapsmuseet i Trondheim, og arkeolog Birgitta Berglund reiste til Herøy for å foreta en arkeologisk utgravning på stedet. Resultatet var at en fikk identifisert en kvinnegrav fra senere del av jernalderen – nærmere bestemt vikingtiden (ca 800-1050 e. Kr.).

Kvinnegraven

Lokaliteten kalles ”Forskåtet”, og området var i sin tid slåttemark på prestegården. Kristiane Lommerud, datter av sogneprest Walnum, nevner i alle fall åkrene ”Storforskottet” og ”Liltforskottet” i sin omtale av prestegården på midten av 1800-tallet. Selve funnstedet ligger på en bergrygg som går østnordøst-vestsørvest, med mindre bergrabber som stikker (eller stakk) opp i dagen. Bergryggen skråner ned mot en lavereliggende flate i nordvest, der dagens kunstgressbane ligger. Undersøkelsen bragte frem i lyset en god del forhistorisk bein- og gjenstandsmateriale fra en liten naturlig forsenkning mellom bergrabbene.

  • a: Enkeltskallet skålspenne av bronse, type R 647. Spennen har hull der løse ”knopper” har vært naglet fast, og et strekmønster i ”listenes” lengderetning. Lengde 10,5 cm, bredde 6,0 cm.
  • b: Enkeltskallet skålspenne av bronse, av en type beslektet med R 647. Knoppene er støpt i ett med resten, og listene er enkle og udekorerte. Gjennomrustede tekstilrester hefter til spennens underside. Jordprøve med organiske rester fra spennens underside også ivaretatt. Lengde 10,5 cm, bredde 6,2 cm.
  • c: Knivblad av jern, to fragmenter. Ytterste del av tangen mangler. Rygg og egg svakt krummet. Rester av treskaft på tangen. Største bevarte lengde 13,4 cm.
  • d: Tein av jern, 3 fragmenter, firesidet tverrsnitt, svakt bøyd i lengderetningen. Største lengde 11,3 cm.
  • e: 5 klinknagler av jern med trerester, hvorav 2 er hele og 3 fragmentariske. Største lengde 4,3 cm.
  • f: Ca. 15 fragmenter av nagler og spiker av jern, med isittende trerester. I tillegg en samling mindre, ubestemmelige jernfragmenter.
  • g: Fiber- og tekstilrester, skilt ut fra spennene a og b under konservering.
  • h: Skjelettdeler. (1): Deler av skjellett funnet in situ [i sin opprinnelige posisjon i jorda] ved etterundersøkelsen. Skjelettdelene svært defekte, uten skallerester. Skjellettet er etter en ung kvinne, alder 17-18 år, ifølge epifyselukningene [”epifysen” er beinkjernen i enden på rørformede knokler]. (2): Skjelettdeler som fremkom under anleggsarbeidet. Praktisk talt komplett, defekt skjelett med kranium. Skjelettet har tilhørt en ung kvinne, alder ca 12-13 år bedømt ut fra epifysestatus. Dessuten beinfragmenter av småfe, enkeltbekkasin og torsk. Kroppshøyde kunne ikke fastslås for noen av skjelettene. Osteologisk [læren om bein] bestemmelse ble foretatt av P. Holck, Universitetet i Oslo; zoologiske bestemmelser av Rolf Lie, Universitetet i Bergen.
  • i: Beinfragrmenter utskilt fra naglene (T 205454 f). Ikke osteologisk bestemt, består av to tynne rørknokler, ett mulig tåbein, samt 4 ubestemmelige fragmenter.
  • k: Trefragmenter utskilt fra naglene (T 205454 f).
  • l: 2 fragmenter av henholdsvis korall og skjell, utskilt fra naglene (T 205454 f). Stammer sannsynligvis fra skjellsanden i området.
  • m: Jordprøve, tatt ut fra området rundt skålspennen (T 205454 b).
  • n: Fragment/klump av organisk materiale med rester av korrosjon på en sidekant, utskilt fra teinen (T 205454 d).

(Magasinutskrift for T 20545, VMU, 2007.)

Spennen (a) og hodeskallen (h2) ble funnet av Tor Brænden i skjellsanden, bare ca 10 cm under overflaten. Flere skjelettdeler kunne også observeres på overflaten som var blottlagt av gravemaskinen. Disse ble dekket over inntil arkeologen kom til stedet. Den påfølgende utgravningen til Birgitta Berglund påviste det som senere ble tolket som rester av et annet skjelett (h1), som sannsynligvis lå i en sammenkrøket positur. Hun fant også en tann her i den vestlige delen av graven, ikke langt fra der hodeskallen ble funnet. Det er grunn til å tro at tanna stammer fra kraniet som allerede var funnet, men dette er dessverre ikke bekreftet eller avkreftet. Den andre skålspennen (b) ble også funnet i den vestre delen av graven, liggende opp-ned. Sammen med skjelettet ble det funnet trerester, samt nagler av jern (e og f). Knivbladet (c) lå under skjelettets lår- og leggbein. Teinen (d) lå i gravens nordøstre del.

Skjellsanden rundt skjelettene var mørkere enn vanlig, noe som sikkert skyldes nedbrutt organisk materiale. Det ble observert en nærmest linjerett avgrensing mellom denne mørkfargede skjellsanden, og den omkringliggende lyse sanden. Dette mørke området var 1,2 x 1,6 meter stort, og orientert øst-vest. Sammen med funnet av nagler og spiker tyder dette på at de døde har ligget i en ”kiste” – eller kanskje rettere et ”gravkammer” – av tre. Bunnen av graven besto av et lag småstein, 2-3 cm store. Det ble ikke påvist noen haug eller forhøyning over graven.

Det er verdt å legge merke til at beinene i utgangspunktet ble oppfattet som tilhørende ett skjelett, både av Tor Brænden og av Birgitta Berglund. Det var ikke før materialet ble analysert på anatomisk institutt ved Universitetet i Oslo at det ble snakk om at det kunne ha vært to individer i graven. De som ser mye ”CSI” på tv tenker muligens at anatomer med letthet burde kunne identifisere antall individer i en grav – men i dette tilfellet var skjelettet eller skjelettene så ødelagte og mangelfulle at det må ha vært vanskelig å avgjøre sikkert. I følge Birgitta Berglund fikk i tillegg anatom Per Holck i Oslo tilsendt materialet Brænden fant og det som ble funnet i etterundersøkelsen i to separate forsendelser, uten å ha blitt gjort oppmerksom på at de kom fra samme grav. Dette har nok gjort at han analyserte dem hver for seg, og forutsatte at det var to individer i utgangspunktet. Som Berglund skriver i en epost: ”Begge analysene viste at det var unge kvinner, men med en viss forskjell i alder. Jeg skulle tro at forskjellen er at det i det ene tilfellet fantes et kranium å studere, men ikke i det andre. I alle tilfeller dreier det seg om en yngre kvinne”. Klarhet i denne saken får vi neppe før materialet eventuelt analyseres på nytt igjen, men det er nok sannsynlig at dette egentlig var en enkeltbegravelse.

Rester av mannsskjellett funnet på parkeringsplassen (T 20546)

Under ettergravingen fikk Berglund også overlevert bein og skjelettdeler som var funnet tidligere på våren under opparbeidelsen av parkeringsplassen sør for ungdomsskolebygningen. Dette området ligger i umiddelbar tilknytning til parkeringsplassen for barnetrinnet, men på en annen plass enn kvinnegraven. Beinrestene ble samlet opp av elever ved skolen og daværende lærer Harry Nilssen. Skjelettrestene lå ca 0,1-0,2 meter dypt, men det er usikkert om beinene opprinnelig har ligget i jorda på selve parkeringsplassområdet, eller om de i sin tid fulgte med masse som ble kjørt dit fra grunnen der ungdomsskolen ble bygget.

Beinrestene ble analysert samtidig som materialet fra ettergravningen, og resultatet var:

  • a: Skjelettdeler, bestående av defekt høyre lårbein og defekt høyre bekkenbein, begge fra en (yngre?) voksen mann.
  • b: Rester av dyrebein fra stor- og småfe.

Funnomstendighetene tatt i betraktning kan vel kanskje dyrebeinene her betraktes som tilfeldige løsfunn uten tilknytning til menneskebeinene, men de kan selvsagt også være rester av mat som er lagt ned med den døde.

Uansett om beinene kommer fra en grav der parkeringsplassen ble bygget, eller opprinnelig har ligget i jorda under bygningene på ungdomstrinnet, vil det være naturlig å se dem i sammenheng med kvinnegraven, samt andre tidligere kjente funn av forhistoriske flatmarksgraver i området ved Herøy prestegård og kirke. Sørøst for kirka er det tidligere dokumentert i alle fall én sikker vikingtidsgrav (også en kvinnegrav). I tillegg er det kjent en mulig forhistorisk fellesgrav der veien svinger øst for kirka, samt at det ble funnet et skjelett på 1880-tallet rett over veien fra parkeringsplassen på skolen, der den nye kirkegården senere ble anlagt. Det er dermed trolig at det har vært ett eller flere forhistoriske gravfelt i området fra kirka til skolen. Intensivt jordbruk og annen aktivitet i tilknytning til kirka og prestegården har antagelig utslettet mange forhistoriske kulturminner i området, men det er nok sannsynlig at det fortsatt skjuler seg flere slike graver under bakken i området rundt skolen, kirka og prestegården.

Tidfesting

At beinene som ble funnet av elevene på parkeringsplassen skriver seg fra jernalder er svært sannsynlig, men selvsagt ikke sikkert bevist, gitt mangelen på andre funn og det forhold at beinene ble funnet uten noen sikker tilknytning til en gravkonstruksjon. En kunne selvsagt fått beinene direkte datert ved hjelp av c14-metoden, men slike analyser er dyre og blir derfor bare gjennomført når det er veldig viktig med en tidfesting.

At kvinnegraven er fra jernalder er det derimot liten tvil om. Nedleggelsen av gravgods og skjelettets (eller skjelettenes) sammenkrøkete positur peker ganske entydig mot forhistorisk tid. De to såkalte ”skålspennene” som ble funnet i graven er dessuten typiske for vikingtid. Slike spenner var veldig utbredte, og det fantes mange typer av dem. De hadde forskjellig ornamentikk, og noen var ”enkeltskallede” (som våre to spenner) mens andre var laget av to lag bronse. Skålspennene gikk av moten på slutten av 900-tallet, ikke så lenge før vikingtiden gikk over i middelalder.

Om skålspennene

Spenne a fra kvinnegraven er av en type arkeologene kaller ”R 647”, mens spenne b også er svært lik denne typen. Nummeret R 647 refererer til oppføringen av denne spennetypen i Oluf Ryghs bok ”Norske Oldsager” fra 1885, en bok som bemerkelsesverdig nok fortsatt er standard referanseverk for katalogisering av arkeologisk materiale. Her lister Rygh blant annet opp forskjellige typer skålspenner, basert på forskjeller i utformingen. Illustrasjonen fra boka hans viser en spenne funnet på Øyer i Oppland. De to spennene fra Sør-Herøy er svært like denne, derav klassifiseringen. Type 647 er for øvrig også den vanligste typen skålspenne. Den var vidt utbredt over hele landet – og kanskje særlig populær i Rogaland og Nord-Trøndelag.

Det mest spesielle trekket ved ornamentikken til denne spennetypen er, som Oluf Rygh skriver, de ni ”stærkt fremspringende, symmetrisk ordnede Knopper. I enkelte Tilfælde […] ere alle disse Knopper av Bronce og støbte i eet Stykke med selve Spænden; men som oftest have en Del af Knopperne været gjorte af andet Stof og ved Nagler fæstede til Spænden”. Det er foreslått at de løse knoppene kan ha vært av bein, sølv, jern eller bly belagt med sølvblikk. De to skålspennene fra Herøy eksemplifiserer dette godt. De er, som en ser av bildet, ikke helt identiske. Den ene (a) har hatt løse ”knopper” naglet fast, i motsetning til den andre (b), der ”knoppene” er støpt i ett stykke med platen.

Mellom knoppene på spennenes forside går det ”lister” som avgrenser to rombiske toppfelt fra seks side- og hjørnefelt. Disse feltene er fylt med en stilisert dyreornamentikk. Arkeologen Jan Petersen omtalte i sin tid ornamentikken på spennene slik: ”Ornamentikken er dyreornamentik […] den er sterkt stiliseret og tarvelig, meget gaaende ut paa at vise symmetri. Særlig er dette paatagelig ved topfeltene; her er i hvert felt anbragt fire ”karolingiske” hoder, et i hvert av rhombenes hjørner, forbundet ved lemmer omgrepet av gripepotene, i midten et mindre ophøiet rhombisk felt”.

Dateringen av denne typen spenne er 800-tall, altså den eldre delen av vikingtid. De to skålspennene er som nevnt likevel ikke helt identiske, og har derfor neppe opprinnelig tilhørt et ”sett”. Det kan derfor kanskje være grunn til å mistenke at paret er sammenrasket fra forskjellige steder over noe tid. Dermed er det ikke noe i veien for at spennene kan ha blitt brukt gjennom noen generasjoner før de havnet i graven sammen med den siste brukeren på et noe senere tidspunkt i vikingtida.

Skålspennene og kvinnedrakten

Skålspenner ble båret parvis foran på kvinnedrakten. De fungerte som feste for selene til et overskjørt eller ”selekjole”. Under dette brukte kvinnene en serk. Selekjolen var relativt kroppsnær, og laget av ull eller lin. Den gikk fra armhulene og ned til midt på leggene eller helt ned til anklene. Den ble festet over skuldrene ved hjelp av to korte stropper foran og to lengre stropper bak, som ble hektet sammen med skålspennene der de møttes øverst på brystet. Mellom spennene kunne en ha pyntekjeder av perler, og av og til kunne kvinnene også feste mindre redskaper, som nøkler, kniv eller saks, i et kjede som hang ned fra en av spennene.

Det er grunn til å tro at denne drakttypen var forbeholdt de noe mer velstående kvinnene i samfunnet, de med bakgrunn i aristokratiet eller den frie odelsbondestanden. I Edda-diktet ”Rigstula”, vers 15,  blir mytologien bak opphavet til de tre stendene (aristokrati, bønder og treller) beskrevet. I nynorsk oversettelse (http://www.heimskringla.no/wiki/Rigstula) står det om bondestandens mytologiske stammor at hun hadde ”dvergar à öxlom” (dverger på skuldrene):

Hustrun satt där,
svängde spinnrocken,
bredde famnen för sländan,
förberedde tyg.
Klädsel var på huvudet,
krås på bröstet,
duk var på halsen,
“dvärgar” på axlarna.
Ave och Amma
ägde huset.

Disse ”dvergene” er, i følge arkeologen Else Roesdahl, utvilsomt en referanse til skålspennene som bar selekjolen. Den norske oversettelsen er nok litt mindre bokstavtro enn den svenske, her står det at kona hadde ”band yver herdar”. Men det er jo også en bra beskrivelse av selekjolen.

Om gravskikken

På flere måter står kvinnegraven ved skolen i kontrast til gravene på Hjartøya, som jeg skrev om i forrige nummer av Herøyfjerdingen. Fra andre steder i landsdelen vet en at flatmarksgraver som dette er vanlig i tilknytning til innmark, mens gravrøyser er vanligere i utmark, gjerne et godt stykke fra både dagens og den forhistoriske gårdsbebyggelsen. Dette er en situasjon vi også kan kjenne igjen her i Herøy. På landsdelsbasis kan man videre si at flatmarksgravene oftere er fra yngre jernalder, mens gravrøysene på sin side ofte er noe eldre. Gravskikk og gravlokalisering berører flere forhold som har å gjøre med tidfesting, økonomiske og sosiale forskjeller i samfunnet, variasjoner i gravskikk og variasjon hva angår kulturminnenes utsatthet for ”slitasje” fra for eksempel jordbruksvirksomhet. Mye kunne vært sagt om dette, men temaet er for omfattende til at jeg kan gå inn på det i detalj i denne artikkelen, det får heller være til en annen gang.

Denne gangen får vi nøye oss med å fastslå at kvinnegraven sannsynligvis er knyttet til den gården som i historisk tid har vært prestegården på Sør-Herøy. Det er all mulig grunn til å tro at en eller begge av de gravlagte kvinnene har vært i familie med odelsbonden her. Gravleggelse i flatmarksgraver såpass nært gårdstunet var, som allerede nevnt, vanlig i yngre jernalder. Grunnene til dette kan vel ha vært flere, men det kan kanskje tenkes at det å ha slektens avdøde i gårdens jord har vært med på å understreke den gamle germanske odelstankegangen, med sin betoning av båndene mellom slekt og gård. I de norske landskapslovene ble gravhauger gjerne kalt ódalhaugr, og det er blitt hevdet at de kan ha hatt samme praktiske funksjon som det tinglysningdokumenter har i dag! De døde var således fortsatt av betydning for gårdsfelleskapet, både forestillingsmessig, juridisk og rent fysisk der de lå i sine graver tett opp til de levendes dagligliv på gården. Overgangen fra gårdsbegravelser til begravelse på en felles kirkegård kan således godt ha vært blant de vanskeligere mentale omstillingene for menneskene i den tidligste kristne tiden.

Det må understrekes at selv om forfedrekulten generelt sikkert har vært viktig i de brede lag av befolkningen, så har kanskje odels- og jordbruksideologi neppe vært like viktig for alle herøyfjerdinger i vikingtid. Dette har vel vært viktigere på de relativt få gårdene der det lå godt til rette for jordbruk enn det har vært for de forhistoriske fiskerbøndene som sikkert utgjorde størstedelen av befolkningen her – da som senere i historien. Prestegården (sammen med bl.a. Nord-Herøy gård) har da heller ikke i nyere tid vært typisk for resten av bosetningen i Herøy. Gården på Sør-Herøy ble jo kirkested i middelalderen, og har antagelig vært noe av et lokalt sentrum også i vikingtid.

Nedleggelsen av gravgods med de døde, i dette tilfellet kniv, tein til spinning samt det som trolig er rester etter mat, vitner uansett om hedenske forestillinger om hva som trengtes i livet etter døden, og kanskje om en ide om at de døde først måtte foreta en reise ”dit”. Beinene av fugl, sau og torsk er kanskje det som er igjen etter det som var ment som ”niste” på turen? Hvorvidt de fine spennene skal tolkes som gravgods i denne sammenheng er kanskje mer tvilsomt, de er vel mer å oppfatte som deler av drakten. Men å utstyre de døde med fine smykker var naturligvis også en måte for avdødes slekt å demonstrere rikdom på. Det var kanskje ikke alle ætter som hadde råd til å grave ned kostbare gjenstander selv om de faktisk eide slikt. Sånn sett forteller gravgodset både om ættens velstand i denne verden, og om den avdødes ”behov” i den neste.

Om graven ved skolen var en dobbeltbegravelse, så kan muligens den ene gravlagte kvinnen – det er uråd å si hvem av dem – også oppfattes som en form for gravgods (så utrivelig det enn måtte høres ut). Har en to kvinneskjeletter i en grav, men bare én skalle og bare ett par forseggjorte skålspenner, så er det kanskje ikke helt borti natta å mistenke at dette kan være begravelsen til en ung kvinne eller jente som har fått med seg en trell på sin siste reise. De aller fleste graver fra vikingtiden er riktignok enkeltbegravelser, men det er også kjent noen tilfeller der treller er blitt gravlagt sammen med avdøde. Den arabiske reisende Ibn Fadlan overvar en vikingbegravelse et sted i dagens Russland på 900-tallet, og hans beskrivelse fra dette er bevart. Tar en hans beretning til følge kan det ha vært slik at treller i det skandinaviske vikingtidssamfunnet av og til faktisk meldte seg frivillig som ”reisefølge” for avdøde. Dette kan ha vært fullstendig rasjonelt utfra deres syn på døden og det neste livet. Trellene kan kanskje ha blitt forespeilet en bedre tilværelse i det hinsidige sammen med eieren enn hva de ville fått om de døde og ble gravlagt alene?

Nå er det jo, som allerede nevnt, mye som tyder på at dette ikke var noen dobbeltgrav i det hele tatt, og da faller selvsagt denne problemstillingen bort. Om det virkelig var snakk om en dobbeltbegravelse er det heller ingenting i veien for at begge de to unge kvinnene kan ha dødd omtrent samtidig av naturlige årsaker som for eksempel smittsom sykdom, for deretter å ha blitt gravlagt sammen. Det eventuelt manglende kraniet kan ha å gjøre med tilfeldigheter i forbindelse med den langt fra ideelle utgravningssituasjonen. Skålspennene var kanskje forbeholdt voksne kvinner, og den 12 år gamle jenta var muligens ikke gammel nok til å bære dem. En skal derfor ikke overdrive de mer uhyggelige vinklingene på dette.

Det skal dermed avslutningsvis understrekes at mye av det som står her er gjetninger snarere enn fakta. Utgravningen i 1983 ga oss noen funn, som igjen stiller oss overfor visse sikre opplysninger: Dette var en grav, den var fra vikingtid, og den inneholdt restene av én eller to unge kvinner/jenter samt noe gravgods. Dette lar seg fastslå ganske sikkert. Men resten av historien rundt denne begravelsen lar seg ikke belyse med samme grad av sikkerhet, siden vi ikke har alle ønskelige data. Vi har heller ikke noen fullgod kjennskap til alle aspekter ved vikingtidens forestillingsverden, religion eller kultur. Hvordan det ”egentlig” var får vi dermed aldri vite helt sikkert. De som kunne belyst dette med sikkerhet har vært døde i 1000 år, og de etterlot seg ikke noen fasit. Det betyr imidlertid at det fortsatt er rom for å fabulere litt omkring denne graven, kvinnene i den, og samfunnet de tilhørte. Og nettopp det er vel litt av sjarmen med å studere forhistorisk tid.

Takk til Birgitta Berglund for kommentarer og opplysninger!

Kilder

Berglund (Wik), Birgitta: Innberetning ad ettergraving av skjellettgrav… Top. ark., DKNVS, 27/5 1983a.

Berglund (Wik), Birgitta: Herøy, topografisk-arkeologisk registrering 1980. DKNVS, 1983b.

Berglund (Wik), Birgitta: ”Jernalderen”, i Helgelands Historie, bind 1. Helgeland Historielag, 1985.

Holck, Per: Brev til Oddmunn Farbregd, 2/8 1983. Top. ark., DKNVS.

(Lommerud, Kristiane: Minder fra Herø Prestegaard i Nordland, 1927.)

Petersen, Jan: Vikingtidens smykker. Stavanger Museum, 1928.

Roesdahl, Else: Vikingernes verden. Gyldendal, 1994.

Rygh, Oluf: Norske Oldsager. Tapir 1999 (opprinnelig utgitt 1885)

Solberg, Bergljot: Jernalderen i Norge. Cappelen, 2000.

Steinsland, Gro: Norrøn religion. Pax, 2005.

Magasinutskrift for T 20546, DKNVS, 2007.

Illustrasjoner:
1. Slik kan det ha sett ut da begravelsen fant sted i vikingtida. Det er imidlertid usikkert om det virkelig var to kvinner i graven, og ikke bare én. Tegning: Kenn Ole Moen.
2. Funnene som ble gjort av Tor Brænden under gravearbeidet. Faksimile fra Helgelands Blad, 14. april 1983. Foto: Autil Albrigtsen