Av: Are Halse og Asgeir Solstad

Hvem var de engelske rikfolkene som kom til Vefsna for å fiske laks? Hvorfor kom de, og hvordan levde de her? Dette er spørsmål Helgeland museum har fundert såpass på at to medarbeidere fra museet i høst tok turen til London for å snakke med fiskere og deres etterkommere om dette livet.

”Dæ va då di ængelske så lært væfsnengan å feskæ”. Dette var en standardreplikk fra Johan Erlandsen, som i seksti år var mellommann for engelske sportsfiskere på den ene siden, og norske myndigheter på den andre når det gjaldt laksefiske i Vefsna. Kjell Øksendal har tatt dette sitatet med i sin beretning om ”Laksefiske i Vefsna”. Det er et lite hefte, som utkom i 1971. Dette er en av få kilder om engelske sportsfiskere i Vefsna.

Erlandsen snakker om fluefiske. Det var for det første en fiskemåte folk her ikke kjente til. For det andre fisket ikke engelskmennene for matauk. De fisket for tilfredsstillelsen i jakten, for spenningen og gleden. Engelskmennene ble altså noen av de første agenter for friluftsliv som fenomen. Dessuten var mange av dem dyktige fiskere som visste mye om laksen og dens vandring i elva.

Fra Govertt's fotoalbum. Ingen tvil om at Govett var en lidenskapelig laksefisker. Den ene datra er oppkalt etter elva Eira I NEsset kommune i Møre og Romsdal.

Øksendal forteller at de første engelskmennene kom til området omkring Vefsna på 1830 tallet. Det kan godt tenkes. Da hadde freden i en viss forstand senket seg over Europa etter Napoleonskrigene, og det britiske imperium var på vei mot sitt høyeste. Samtidig er vi inne i romantikkens æra, og dyrkingen av den ville og uberørte natur og kultur var sentrale tema i kunst og litteratur. Engelske ”country gentlemen” søkte dette blant annet i Norge. Ute på bygdene, langt utenfor også de norske byenes ”larm” fant de det de søkte. Freden gjorde reisene politisk mulig. Og de engelske ”gentlemens” økonomiske uavhengighet finansierte de lange oppholdene utenlands, og la grunnen for et liv med fiske og jakt som sport .

Det fortelles at de første fisket i Fusta. Litt senere kom fisket ved Forsjord og Laksforsen i gang. Det var til dels store følger, som gjerne ankom i midten av juni, etter å ha fisket i elvene nord i England og Skottland. Deretter fisket de vekselvis i elven, og i innsjøene. Når sommeren var på hell, deltok de gjerne i elgjakten før de dro hjemover. Som vi skal komme tilbake til, endret dette seg etter verdenskrigene. Oppholdene ble kortere, og fikk mer karakter av familieferie. Historien om det engelske laksefisket i Vefsna tok slutt rundt 1965, da rettighetene til fisket ble overtatt av norske myndigheter.

Da det hele startet representerte engelskmennenes laksefiske nye inntektsmuligheter for lokalbefolkningen. Det lå store penger i å leie ut, eller selge fiskerettighetene i elva. Dessuten hadde gjestene behov for mat, overnatting, roere og annen praktisk hjelp. De  gårdene som fiskeretten var knyttet til hadde også inntekter av salget av den fisken som ble tatt.

Asgeir Solstad måtte holde de 100 år gamle fiskestengene tett inntil kroppen på en full t-bane i London.

Etter hvert ble det hele bedre organisert. Engelskmennene fikk oppført egne hus og hytter ved elva, hvor ”Engelskvillaen” ved Laksfors kanskje er den mest kjente. Det ble også drevet en viss turistinformasjon til engelskmenn som kunne ha interesse av å komme hit for å fiske. Her spilte blant annet ”The Anglo – Norwegian Fishermens Association”  – en forening av ”velbergede” engelskmenn med laksefiske som interesse  –  en viktig rolle. Denne foreningen hadde en rekke medlemmer som fisket i Vefsna og Fusta.

Samtidig var dette et kulturmøte. Selv om det var avstand mellom bygdefolk og gjester, var det åpenbart gjensidig gode relasjoner mellom flere involverte. Et eksempel på dette var at den omtalte Erlandsen var en nær venn av oberst Cotton – en av de mest kjente laksefiskerne-  og ble blant annet med ham på toårig verdensomseiling, hvor jakt og fiske var hovedingredienser. Et annet eksempel er at Olga Turmo, som var husholderske i ”Engelskvillaen”. Da andre verdenskrig kom, og villaen ble restitusjonssted for skadde tyske soldater, gjemte hun ”Union Jack” – det britiske flagget – i en spisestuestol i villaen. Så fort krigen var over sørget hun for at dette flagget atter ble heist over villaen!

Men hvem var det som kom hit? Og hvordan opplevde de det å være her? Dette er spørsmål vi i Helgeland museum ønsket å finne mer ut av. Kunnskap om dette er bl.a. viktig i utviklingen av utstillingene om Vefsna ved Laksforsen. Dette var bakgrunnen for at vi reiste til London for å treffe representanter for to familier med tilknytning til laksefisket i Vefsna.

Richard Kurke med "gamle" Kyrkes fluesamling, og brev datert 188, som han forærte til Helgeland Museum.

Richard Henry Venables Kyrke begynte å fiske i Vefsna i 1891, og denne familien hadde fiskeretten fram til i 1933. Vi møtte oldebarnet, med samme navn, som er advokat i et stort advokatfirma i London. Alle generasjonene fra hans oldefar og framover har vært advokater. De  var spesialister på landbruks jus, og hadde store landeiere i England som kunder. Norgesreisene, med laksefiske i Vefsna, var delvis foretningsreiser der Kyrke hadde med seg sine klienter.  Bådes Kyrke og hans klienter hadde god råd, og folk til å gjøre jobben for seg i England. Dette  gjorde at de hadde anledning til å komme til Vefsna når laksefisket startet på våren, og bli så lenge at de fikk med seg litt elgjakt i september.

De  første årene Kyrke fisket i Vefsna bodde han på gården Ravnå. I 1906 satte han opp en villa på Fallan, og ei hytte ved  Laksforsen i samme tidsrom. Hytta stod der dagens villa står ved Laksforsen.  Navnet Richard  Henry går igjen i flere slektsledd. Midt i rekken med  ”Richard Henry’er” er  nålevende Mr. Kyrkes bestefar, som hette Gerald Kyrke. Han hadde en lidenskap for sport, og var med på det engelske landslaget i rugby

Vi fikk med oss flotte gaver fra Mr. Kyrke. Han ville at vi skulle ta med oss gamle Kyrke’s fluesamling, som antagelig er fra 1800-tallet, og de gamle fiskestengene. Flotte gjenstander som skal pryde utstillingen på Laksfors.

Hjemme hos William Govett. I bakgrunnen står det en modell av huset som blei laftet på Laksfors, og fraktet til Skottland.

Den andre vi møtte var William Govett. Han var med foreldrene til Laksfors, og husker godt både reisen til Laksforsen, og fisket de drev. Faren, John Govett ,var  gruvemagnat, og kjøpte Laksforsvillaen og fiskeretten ved Laksfors i 1951. Familien Govett hadde slått seg opp på gruvedrift. Bestefaren hadde startet med gullgruver i Australia med firmaene Lake View and Star og Croyer Exploration. Herbert Hoover, som senere ble president i USA (1929-33), var bergingeniør, og en nøkkelperson i disse firmaene.

John Govett var med i første verdenskrig, og ble dekorert for sin innsats. Han fikk skader under krigen som gjorde at han døde tidlig; bare 58 år gammel. Som sin far drev han med gruvedrift, og tok opp samarbeidet med Herbert Hoover etter 1. verdenskrig.

Han giftet seg i 1929, og dro på bryllupsreise på Nilen. De harde 30-åra starter, og mens han var på denne reisen får han følgende telegram fra hovedkontoret: ”Kom hjem øyeblikkelig, du er konkurs”. Han svarer med følgende korte telegram:” What’s the point?”, og fortsetter bryllupsreisen. Var han svært forelsket og en romantiker, eller var han en kald forretningsmann?

Han greide i alle fall å bygge seg opp igjen. Etter 2. verdenskrig gjorde han et lurt trekk. Han kjøpte opp overskuddsfly etter krigen, og Landcaser bombefly og Dakotaer ble satt i frakttrafikk rundt i verden. Det ble bl.a. etablert rute mellom England og Frankrike.

Etter 2. verdenskrig får han interesser som fører han til Norge. William Govett, som vi besøkte, har skrevet en liten biografi om sin far. Turene til Laksfors er her viet en forholdsvis stor plass både med tekst og bilder. Deres turer til Laksforsen var reine ferieturer på to til tre veker. De hadde egen husholderske på villaen.  Følgende utdrag fra denne biografien beskriver deres forhold til Laksforsen:

Fra Govett's fotoalbum. Fin fangst tatt ca. 1960.

”I slutten av 40-årene ble han interessert i å fiske, og kjøpte Blackhall ved River Dee ved Aberdeen i Skottland.

Tidlig på 50-tallet fikk han tillatelse fra kongen i Norge til å kjøpe deler av Vefsna, rett under polarsirkelen.

Familien hadde mange fine ferier i Norge på denne nydelige eiendommen. Huset hadde utsikt over en stor foss, og vi kunne se laksen som spratt i kulpen under fossen.

Det ble brukt Jeeper, som ble fraktet fra Aberdeen til Trondheim. Disse ble lastet med proviant for tre uker, inkl. grønnsaker. Min mor var alltid bekymret for at vi skulle få grusomme sykdommer av å leve bare på laks.

Dette var midnatt solens land, det ble tatt store mengder laks, og for oss barna var det ferier vi husker resten av livet.

I 1962 eksproprierte de Norske myndighetene eiendommen, men før vi måtte dra ble det bygd et hus på en åker og fraktet til Skottland, der det står ved bredden av River Dee.”

 

Det er nok tvilsomt at det var kongen som ordnet med kjøpet av Laksforsvillan!

Huset som ble laftet på Laksfors og flyttet til elva Dee i Skottland.

Huset som ble bygd på en åker og flyttet til Skottland ble satt opp ved Laksforsgården, og er nesten en kopi av villaen på Laksfors. Huset ble tømret av Torolf og Guttorm Ravatn og Leif og Henry Stabbforsmo.  De fire tømrerne og Johan Erlandsen, med sønnen Karl Erik Erlandsen reiste for øvrig med til Skottland for å sette opp huset der. Huset kalles Glenboggle Lodge, og brukes i dag som utleiehus i forbindelse med laksefiske i elva Dee i nærheten av Aberdeen.

John Govett døde i 1956, og hans gode venn og foretningspartner Kitt Garnet giftet seg da med Govett’s kone. Han overtok dermed både kone, villa og fiskerett og var den siste engelskmann som hadde Laksforsvillaen og fiskerett i Vefsna.

Historiene til familiene Kyrke og Govett er ulike, og reflekterer viktige skifter i kulturen. Kyrke levde i en tid hvor arbeid var noe overklassen overlot til andre. Likevel var det å utvikle forretninger gjennom langvarige reiser og aktiviteter som ”fishing, shooting and hunting” sammen med kunder og partnere viktig. Richard Kyrke som vi traff i London, mente at mens hans bestefar ”lekte” 75 % av tiden, og arbeidet 25 %, var det motsatt for ham. Litt lattermildt beklaget han den utviklingen. Han viste også til at familieliv, forstått som å være nær ektefelle og barn, var lite relevant for disse generasjonene. Det å reise rundt om i verden og dyrke sport og forretninger var det sentrale.

Familien Govetts opphold ved Laksforsen har mer moderne trekk. Det var rene familieferier. Govett fortalte at alle i familien gledet seg til denne tiden og så fram til å være sammen disse tre ukene om sommeren. Resten av året var i stor grad preget av møter, forretninger og administrasjon.

Laksefiskeriene ved Vefsna forandret seg altså fra å være arenaer for forretninger med sporten som møterom for mange deltakere, til å bli familiens tilfluktssted fra en krevende hverdag i møterom og kontorer.

Men også for vefsningene var engelskmennenes fiske et av flere inntak til viktige kulturelle skifter. Fiske, som hadde vært matauk og arbeid, ble også fritidsaktivitet. Og naturen, som hadde vært noe en kjempet med for å sikre overlevelse, ble i sterkere grad en arena for rekreasjon og estetisk nytelse.

Litt forenklet kan man si at viktige trekk ved overgangen fra det tradisjonelle samfunnet til det moderne kan følges gjennom møtet mellom engelske fiskere og vefsningene. Erlandsen hadde altså rett. Men bare delvis. Det var mer enn fiske de lærte av engelskmennene.