Tekst: Mary Boldermo

Emiliestua var opprinnelig et gammelt kvernhus. Det lille huset har vært bolig for en familie og seinere for en enslig dame i mange år. Rundt år 2000 ble Emiliestua flyttet til bygdetunet på Bjerka i Hemnes. Den hadde da stått på Storenget i Leirskardalen i samme kommune.

I 1880 ble Jonella Johanna Johnsdatter, Skresletten, enke. Hun satt igjen aleine med ansvaret for gården og tre barn. Den eldste, Marit, var 19 år og de to yngste barna; Ole Martin og Jakob Christian var da 9 og 7 år.  Jonella klarte ikke med gården og kommunen solgte gården til en annen – uten at det ble ordnet med kår til enka. Ikke nok med det. Kommunen krevde i tillegg auksjon av alle eiendelene hennes. En av naboene syntes synd på Jonella, kjøpte tretallerkenene på auksjonen og ga dem tilbake til familien. Jonella og barna fikk bo på et loft på gården, men det ble etterhvert uutholdelig for dem. Loftet var uten ovn og de følte seg i veien overalt. Jonella fikk da tak i et kvernhus som hun fikk satt opp i Storenget, et utenge under Brygfjellgården. Det tidligere kvernhuset ble nå bolig for henne og de to guttene. Innboet var ei lita seng som hun lå i sjøl, mens guttene lå på gulvet. Ellers var der en liten vedovn som det kunne kokes mat på, et lite veggfast bord, en skammel og en stol. Utenfor inngangsdøra var det bygd en svalgang. I dette kvernhuset bodde den lille familien i tre år før de i 1889 kunne de flytte inn et litt større hus i Storenget.

Det gamle kvernhuset ble atter bolighus da Emilie Arntsdatter, eller “Emeliæ Arndett” som hun også ble kalt, flyttet dit. Emilie var en spesiell dame. Hun var noe grovkornet i sin tale når hun ble terget og satte seg dermed i respekt hos andre. Hun brukte sid stakk og et stort tørkle som hun viklet rundt hode og skuldre. Hun skulle kle varmen ute, sa hun.

Klokka fire på ettermiddagen stengte hun døra og tok ikke imot besøk etter det. En gang folket på Holmslet skulle på besøk til henne etter klokka fire, måtte de gjøre vendereis. De hadde enda med seg mat som de ville gi henne, men de fikk bare “ratækjeft”.

I 1928 gikk et stort snøskred fra fjellet i flere hundre meters bredde. Det gikk helt inntil kvernhuset slik at døra til Emilie ble begravd og bare litt av det ene røstet stakk opp av snøen. Etterpå fikk Emilie høre at folkene på Melandshaugen, over 1 km unna, hadde sett at skredet kom. Emilie ble rasende på dem fordi de ikke hadde kommet og varslet henne. Da man langt om lenge fikk gravd fram døra slik at hun kom seg ut, var hun ikke det minste takknemlig. Tvert imot; hun var meget sint på alt og alle for det som hadde hendt.

Emilie bodde i kvernhuset til hun døde i 1938. Etter at hun døde ble bygningen brukt som sengekammer om sommeren av Jakob Storeng. Han var den yngste av guttene til Jonella. Jakob malte alt innvendig i en lysende blå farge som han var så glad i. Denne spesielle blåfargen ble senere kalt “Storeng-blått”.

Emiliestua består av en tømmerbøling og et tilbygg i reisverk. Tømmerbølingen på 2,80 x 2,50 utgjør oppholdsrommet i huset. Det er et vindu i røstveggen og dør til gangen i den andre røstveggen. Tilbygget på 2,40 x 2,50 meter, som utgjør den uisolerte gangen, er av bindingsverk. Det er torvtak på hele huset. Ytterdøra og vinduet og senga i oppholdsrommet er nytt. Likeså den utvendige kledningen på hele huset. Ytterdøra er laget etter mal og nøyaktige mål av den opprinnelige døra. Ellers er maling på vegger, tak, golv og det veggfaste bordet i oppholdsrommet den originale. Ny ovn og ovnsrør er satt inn etter flyttinga.