Av Ann Kristin Klausen

Sydama er i stor grad historie. En gang livnærte mange kvinner seg av søm. Utallige plagg ble laget ved hjelp av nøyaktighet, godt øyemål og håndlag med stoff og former.

Fra 1860-årene fikk symaskinen innpass i skredderverkstedene, og den ble kvinnens viktigste produksjonsmiddel. Antallet sydamer økte kraftig i årene fram mot 1920. Noen sydde for private, enten de kom hjem til kundene eller sydde fra sitt eget hjem. Andre jobbet i systuer, verksteder eller fabrikker. I tillegg jobbet en del kvinner som forlagssyersker, det vil si hjemmesyersker som sydde for forretninger eller fabrikker.

En sydame måtte være allsidig og nøye, ha overblikk, og kunne ta egne avgjørelser. Levevilkårene var ofte dårlige, med lav lønn og kritikkverdige helseforhold. Dette gjaldt særlig de som jobbet i konfeksjonsindustrien. Under andre verdenskrig fikk sydamenes betydning et oppsving. Da var det viktig med omsying og tilpasning på grunn av vareknapphet.

I dag er konfeksjonsindustrien i Norge en saga blott. Mange småbedrifter flagget ut allerede på 1970-tallet. Mye av konfeksjonsindustrien er flyttet til østeuropeiske land og land i Asia, i særlig grad til Kina og India. Disse landene er det svært vanskelig å konkurrere med.

Ved folketellinga i 1910 hadde rundt 350 kvinner på Helgeland sydame som yrke, på heltid eller deltid. Mange bodde i Mosjøen eller Mo, men de fleste tettsteder hadde sine sydamer. De sørget for kåper, kjoler, skjørt, frakker og andre klær til bygdas folk.

Bildet viser Johanna Wilhelmine Andrea Antonsdatter fra Kroken på Lovund. Hun var født i 1868, og ble enke i ung alder. Hun tok utdannelse på en syskole i Mosjøen, og etablerte egen systue i et uthus på foreldrenes gård i Kroken. I det lille huset var det en hems som hun leide ut, mens hun selv bodde og jobbet nede. Johanna døde i 1945. På bildet, som er tatt rundt 1900, sitter hun med sin nykjøpte symaskin.