Tekst: Ansgar Kleven

Kolbeintunet i bygda Varntresk er det eneste ordinære bygdetun i Hattfjelldal kommune. Kolbeintunet ligger sentralt i bygda, nært inntil oppvekstsenter og samfunnshus, vakkert beliggende i en solvendt helling omkranset med bjørkeskog ned mot det store Røssvatnet.

Dette kulturhistoriske anlegget ble etablert i årene 1980 – 1994, med stor egeninnsats og mye nedlagt arbeid fra eieren, Varntresk Grendelag, og fra bygdas befolkning for øvrig. Fradelingssak ble godkjent av fylkeslandbruksstyret i 1981, og skjøte på tomta tinglyst i 1983. I alt er åtte bygninger knyttet til bygdetunet, seks av dem plassert på selve tunområdet, de to resterende i sitt naturlige miljø i ganske nær avstand. Til sammen er de representative eksempler på bygninger som historisk sett er brukt i Røsvassbygdene. Hustyper innen både landbruk og samisk tradisjon er representert, samtidig som ei betydelig gjenstandssamling er samlet. Disse planlegges i neste omgang mer systematisk registrert og utstilt med formål utstilling og presentasjon.

Etter at bygdetunet ble etablert for 20- 25 år siden, har grendelaget og interesserte bygdefolk lagt viljen til for å vedlikeholde bygningene og ta det i bruk på en aktiv og levende måte. Anlegget må betraktes som det eneste helhetlige området for slik historisk dokumentasjon i de vidstrakte fjellnære bygdene rundt Røssvatnet.

Kolbeintunet er i stor grad et bruksvennlig og levende anlegg. Varntresk Grendelag har sommers tid faste søndagskaféer med omvisning og eventuelt annet program. Før jul er det også tradisjon for å ta bygdetunet i bruk.

Natur- og kulturbasert reiseliv er en økende næring i kommunen, ikke minst av aktører i Varntresk. I den forbindelse brukes Kolbeintunet til guidete turer og som innslag i kulturhistoriske rundreiser. I tillegg til bygdas egen befolkning, tar både tilreisende og hyttefolk jevnlig del i det som foregår av aktiviteter og arrangement.

De forskjellige bygningene

Kolbeintunet består av i alt 8 forskjellige bygninger, som hver for seg og i sum dokumenterer bygningstradisjonene  både hos bufolk og samer langs den store innlandssjøen Røssvatnet. Halvparten av bygningene har rot i samisk bosetning. Seks av husene har fått sin plassering på bygdetunet, som har en svært gunstig og sentral plassering nært både veg og kloss inntil bygdas kombinerte oppvekstsenter og samfunnshus. De to øvrige bygningene, et kvernhus og ei lae (løe), ligger i sitt naturlige landskapsmessige miljø, men ganske nært Kolbeintunet.

Andreasstua
Dette er våningshuset på bygdetunet, opprinnelig bygd av Kolbein Olsson i 1792, årstallet er skåret inn i mønsåsen på huset. I tidas løp er det gjort en del utskiftinger av deler av tømringa. Huset har fått navn etter Andreas Jansen som bodde der til 1949. Denne bygningen har en god del opphavelig inventar og huser det meste av de innsamlede gjenstandene.

Masstua
Den skriver seg trolig fra 1850-årene, bygd av Tomas Andreas Jonsen på Sivertgården, lenger øst i Varntresk-grenda. Masstua ble brukt til å oppbevare melkeprodukter og annen lagring av mat. Varntresk Grendelag sikret seg bygningen i 1990 etter at den hadde vært flyttet til nabobygda Grubben og brukt til hytte ei tid.

Tåmåsburet
Bygd av samen Tomas (Tåmås) Andreas Jonsen, som flyttet til Sivertgården i Varntresks østlige område i 1852. Buret er bygd noen år etterpå, trolig i 1860-årene. Kolbeintunet fikk hand om bygningen og flyttet buret til anlegget i 1988.

Finnburet
Skriver seg opprinnelig fra Tortenlia på andre sida av vatnet. Huset er bygd slik det tradisjonelt ble gjort på samisk vis. Ble flyttet til bygdetunet først på 1990-tallet.

Utedoen
Dette vesle huset ble satt opp i 1993. Det er konstruert på stedet, bygd slik som vanlig var rundt om på gårder og boplasser. Doen kan brukes, men ved arrangementer av en viss størrelse er det likevel gunstig og benytte seg av sanitæropplegget ved Varntresk Oppvekstsenter som liger like på andre sida av vegen.

Køta (kåta)
Konstruert på stedet – etter samisk modell.

Kvernhuset
Ligger i Norddalsbukta, ca 1 km nord for Kolbeintunet.  Den er registrert i Gardsbekken i Varntresk allerede i 1774, men bygningen er eldre – gjerne fra første halvdel av 1700-tallet. Dermed er den garantert blant de eldste bygningene innen Hattfjelldals grenser. Sannsynligvis også et av de aller eldste kvernhus i Vefsn-regionen. På grunn av liten fallhøyde ble kverna flyttet til Norddalsbekken i 1883. Selve kvernhuset ble restaurert i 1980, dam og rør i 1990. Kvernhuset er særlig verdifullt fordi også innredning med kvernstein er intakt.

Bentli-lao
Denne løebygningen ligger i Bentlia ca 2 km fra Kolbeintunet. Årstallet i mønsåsen viser 1841. Den kan imidlertid være eldre fordi en eldre informant opplyser at lao først ble satt opp på sørsida av Bentlimyra, for så seinere å bli flyttet dit den står i dag, på nordsida av myra. Bentli-lao ble restaurert av Varntresk Grendelag sommeren 1990.

Framtidige bruks- og utviklingsplaner

Kolbeintunet er allerede i dag en samlingsplass og et kulturhistorisk miljø for besøkende, for arrangementer og for opplæring. Det ønskes å gjøre bygdetunet ennå mer bruksvennlig og levende gjennom følgende tiltak:

  • Bygningsmessig restaurering og oppretting
  • Kulturmiljøet Kolbeintunet. Stell av uteanlegg og nærliggende skog
  • Ny og ytterligere registrering av gjenstander, redskaper, innbo og inventar
  • Formidling av samlingene ved bedre merking, utstilling og presentasjon.

Framdriftsplan
Fase 1: Bygninger og kulturmiljø (Søknad til Norsk Kulturminefond samt andre støttespillere)
Fase 2: Samlinger, presentasjon og formidling (Et samarbeidsopplegg med Helgeland Museum)

Allmenne og kulturhistoriske verdier knyttet til Kolbeintunet

  • Området fradelt som bygdetun – godkjent av fylkeslandbruksstyret i 1981, og med tinglyst skjøte på tomt i 1983.
  • Regulert inn i kommunens arealplan som spesialområde bevaring (kulturmiljø/kulturminne).
  • Omfattes av vesentlige allmenne interesser (kultur, næringstilknytning, opplæring).
  • Vernes gjennom bruk (fellesarena for arrangementer, samlinger, dugnader).
  • Stimulerer til stedsutvikling og lokal identitet.
  • Utløser årlig mye egeninnsats og betydelige private midler.
  • Dokumenterer (som kommunens eneste ordinære bygdetun) lokal historie på en levende og anskuelig måte.