Forfatter: Anne Røde, avdelingsleder Helgeland Museum avd. Sømna.

 

Bilde t.v: Representanter for matkulturen: kvinner i misjonsforeninga.

Innledning
Det hele startet på trappa på Sømna Bygdetun,  jeg fortalte litt om matkulturstudiet og han  sa; ”Ja, du aner ikke så ofte de åt her i gamle dager….”.   Så gav han en rask beskriving  i  måltidsmønster  på  et  gårdsbruk  i  Sømna,  sommeren  for  45  år  siden. Denne lille samtalen pirret min nysgjerrighet siden jeg har vært opptatt av og interessert i rammen rundt maten, mønstret i dagliglivet, der fokus ofte i historien er arbeid og kvile. Ofte synes jeg vi glemmer at maten og tillaging av måltidet, har et verd i seg selv; både som arbeid, som ernæring og som bærebjelke i det sosiale liv.

Maten og måltidet er ofte utelatt når vi skal skrive vår historie. Når maten – produksjon, videreforedling, tillaging og fortæring – vies slik liten oppmerksomhet, står vi i fare for å miste både tradisjonen og kunnskapen rundt maten og måltidet. Det skrives veldig mye  mer om veldig mye annet innen historien. Maten og måltidet, både den ernæringsmessige  siden, produksjon og arbeid og som en av de viktigste bærebjelkene innen enhver kultur, den finner vi lite om i historiebøkene. I den grad måltidet kan knyttes til arbeid utomhus med onn / sesongarbeid eller daglig arbeid belyses det til en viss grad, men som kultur, daglig arbeid innomhus, i strev og glede, har den en liten plass. Slik er det på nasjonalt plan og slik blir det derfor også på regionalt og lokalt plan.

Via studiet Mat og matkultur, har jeg opplevd hvor mye mer rik og fullstendig historien blir når vi får knyttet til utviklingen innen matkultur. Mat og måltider er ikke bare for spesielt interesserte, det er forutsetningen for livet og berører oss alle. Derfor må denne delen av vår historie være med for å gjøre bildet totalt og forståelig.

Med bakgrunn i dette har jeg lett etter informasjon om måltidet og mønster for måltider i Helgelandskommunen Sømna i «gamle dager». Denne artikkelen belyser kost og  måltidsmønster i en vanlig arbeidsdag på gårdsbruk i perioden 1890 – 1950. Ved å studere mat og måltider får vi et innblikk i den matkulturen som har preget og fortsatt preger folk.

Også for Sømnas vedkommende er det lite skrevet ned om mattradisjon, historier og  oppskrifter når det gjelder måltid. Jeg håper artikkelen kan bli et utgangspunkt for mangfoldig diskusjon, gjerne uenighet og mer informasjon matkulturens historie i Sømna.

 

Noen definisjoner

Matkultur kan enkelt defineres som det du spiser med hvem og hvordan. Noe mer komplekst kan vi la det belyses av definisjonen av kultur som A.M. Klausen gir ; “De ideer, regler og normer som et menneske overtar fra den foregående generasjon, og som man forsøker å bringe videre – ofte noe forandret – til den neste “. Matkultur er ikke noe gammelt, “noe som var før”, – det er noe vi skaper og gjenskaper når vi lager og spiser mat i alle land til enhver tid. Så det å prøve å få innsikt i hvorfor vi spiser som vi gjør, hvorfor  vi  har  de  regler  og  normer  som  omgir  oss,  det  kan  gi  en  dypere  glede  og forståelse for mat, kultur og mattradisjoner, egne og andres.

Tradisjoner er avledet av det latinske ordet travere som betyr ¨å bevege (seg) / bevegelse. Jeg synes dette gir en god følelse for ordet tradisjon – noe som er i bevegelse, som  kommer  fra  noe  og  bærer  framover.  Tradisjon  er  kulturemner  som  er  overført gjennom tid og som endres via denne bevegelsen.

Sjølbergingshusholdet er som ordet sier et hushold der det meste produseres innen husholdet. Sjølbergingshusholdet  har  preget  samfunnet  i  Sømna  fram  til  etter  2. verdenskrig.  Kombinasjonsbruk  der  jordbruk  og  fiske  har  vært  næringsveier,  er  det gjennomgående. De fleste familier var “feskarbondefamilier” der daglig drift av gården var  konas arbeid ved siden av arbeid med mat, klær og omsorg for unge og gamle. Mannen arbeidet i “onner” på land og på havet.

Samfunnet i Sømna var preget av at de produserte det meste av maten i tilknytning til  gården, med jordbruksproduksjon og fiske. Det ble også drevet bl.a. skogsarbeid og annet leiearbeid og sanking av bær, egg og dun. Salg og lønnsarbeid ble utført basert på eiendomens- og familiens ressurser for å skaffe kontanter til å kjøpe det man ikke kunne produsere selv ( f.eks sukker, sirup, bomullsstoffer, hvetemel, kaffe, margarin, salt).

Metode for innsamling av informasjon
Gjennom intervju / samtale med tre mennesker har jeg fått vite noe om deres erindringer rundt mat og måltid fra så langt tilbake som de kan huske. Det som de selv kan huske eller som er blitt dem fortalt omtaler jeg som “før i tida”.

Bilde t.v: Familie med Nordlandsku. 

Mennesker er av naturlige årsaker en forholdsvis ung kilde. De kan fortelle fra eget liv og de kan også formidle hva de mener seg fortalt av andre som ikke lever lengre, men informasjonen strekker seg ikke veldig langt bakover i tiden. Min eldste informant er 99 år gammel. Hennes egen minner strekker seg tilbake til ca 1915, i tillegg bidrar hun med informasjon hun kan ha fått  fra foreldre og andre fra slutten av 1800-tallet. Min andre informant er 84 år og dekker noe av den samme tiden. Den tredje informanten er 59 år og har opplysning hovedsakelig fra tiden etter  siste verdenskrig om vi også her tar med informasjon han har fått fra andre som er eldre en seg selv.

Jeg har søkt igjennom litteratur fra området for å lete etter opplysninger og jeg har spurt personer med lengre erfaring i Sømna for å få oversikt over andre skriftlige kilder.

 

Maten er halve føda
 Ordet måltid knytter mange assosiasjoner til seg. I dagligtale handler det om hva vi spiser gjennom dagen, men måltidet er også knyttet til studier og utlegginger om ernæring og slanking, teorier om næringsopptak og blodsukker, hormoner og genetikk. Måltidet er også knyttet til takt, tone og dannelse og til rikdom og armod.

Måltid eller mål er en viss mengde tillagd mat som helst spises i lag med andre, til fast tid. Ordet màl er norrønt og henspeiler på faste tilmålte tider. Màl førte til ordet mål, i england meal  og  tysk mahl. Mâltid kommer fra tysk i middelalderen og har samme betydning som mål.

Selv er jeg født i 1960 og er vokst opp med  ca. 4 måltider i løpet av dagen. Dette mønstret har vært svært vanlig og det har vært sett på som en uting å “småspise” utenom de faste måltidene. Men i de siste årene har dette mønster blitt utfordret, spesielt i diskusjonen om sunn  og  god slanking / vektreduksjon, folkehelse og sykdom.   Her er det røster som hevder at vi heller bør spise oftere for å holde blodsukkeret stabilt og øke forbrenningen.

Hva  vi  spiser  er  også  mye  diskutert;  alt  fra  for-  og  mot  karbohydrater,  til “steinalder-kost” basert på hva som vi er best tilpasset genetisk, fettdietter og sist men ikke minst, generell reduksjon i det totale inntaket. Folk står fram som “sannhetsvitner” for alle  teorier og kurer, noe som kanskje kan tyde på at alt er like bra ,-? Knyttet til diskusjonen om  hva vi genetisk er tilpasset av kost kom min tanke opp om hva om at mønsteret også er noe vi igjennom lange tider er tilpasset, for så at dette er blitt endret i de siste årene, i hovedsak etter 2. verdenskrig. Det er mange sider av et slikt spørsmål å besvare, og jeg skal ikke og kan ikke gjøre det, men jeg vil vise litt til hvordan måltider og mat ble praktisert i Sømna “før i tida”. Selv om arbeidet da var langt mer preget av fysiske anstrengelser, så vil kanskje kunnskap om måltidsmønsteret i gamle dager sette tanker i gang vedrørende om det kan være noe vi kan “snuse på” og prøve ut. Kanskje vi genetisk er laget for å yte bedre med hyppigere påfyll? Flere hevder at hyppige, mindre måltider gir et jevnere blodsukker som igjen gir oss bedre helse og mer energi og mindre sykdom og overvekt.

 

Litt om Sømnas jordiske rikdom
 Sømna er en av de rikeste landbrukskommunene i Nord-Norge. Kommunen ligger helt sør i Nordland med mye god og lettdrevet jord. Lunt og sørvendt ligger store jorder som  er  lette  å  komme  til.  Her  har  vært  drevet  jordbruk  i  flere  tusen  år.  I  følge jordbrukssjef  Nyborg i Sømna er det ingen kommuner i Nord-Norge i 2007/2008 som leverte  mer  melk,  storfe-  og  svinekjøtt  enn  Sømna.  Kommunen  produserer  korn  på 1700-2000 da, et nivå som ligger på topp i den nordlige landsdelen.

Fra gammel av har folket her drevet både et allsidig landbruk og allsidig fiske i havet utenfor. Med fjorder og en rik skjærgård har folk her kunnet fiske mye fisk og sild. Vinterfisket  ble  drevet både på Lofoten, på Sør-Gjesslingan og ved andre anlegg ute i havet som Sklinnabanken.

For å kunne arbeide trengs det næring. Næringen får vi gjennom maten. Mat og måltider ble derfor den viktigste premissleverandør for å produsere. Hva skal du med båt og  bruk,  store  landområder  og  skog  om  du  ikke  har  krefter  til  å  nyttiggjøre  deg herligheten? For å drive fram folk og arbeid var det viktig at den som laget maten visste hva hun gjorde og forvaltet maten på den aller beste og mest effektive måte. Kvinnene var de som var ansvarlige for dette arbeidet som strakk seg fra før de andre sto opp, til etter den siste var i seng. Tidlig i livet startet tilvenning og trening til å bli ei duganes husmor og kjærring.

Handlingsbåren eller handbåren kunnskap
Handlingsbåren kunnskap  er  en  kunnskap  som  er  tilgjengelig  i  et  arbeids-  og handverksmiljø  og  som  læres  ved  hjelp  av  ”herming”.  Overføring  av  kunnskap  og ferdigheter læres via stadig gjentatt øvelse. I eldre tid ble det meste overført på denne måten;  fra barnsben gikk barn sammen med de som var eldre og lærte ved å se og gjennom å få prøve sjøl mens de fikk mer og mer ansvar for totalproduktet. I vår tid er det mye mer vekt på skriftlig overføring av kunnskap. Det er fortsatt mye som kan og bør læres på den gamle måten. En slik måte å lære på gir også et sosialt fellesskap i læring og utøvelse som bringer flere aspekter inn i det vi holder på med.

 “Mel til passende deig” er et slikt uttrykk som forutsetter at “du har det i hendene”, at du har lært deg til hvordan deigen skal kjennes ut. Det lærer du ved å få kjenne hos noen som kan det og som deler sin kunnskap.

Måltid
Måltidet er en viktig kulturbærer der mange av samfunnets verdier plantes og dyrkes. I middelalderen sies det at spiste vi her i landet to mål; dagsverdr før arbeidet og nâttverdr etter arbeidets slutt. Språklig har disse ordene slektskap med ordene dugurd og nattverd om betydningen er endret.

Ofte bærer omtalen av måltidet preg av at det er en slags pause,- / avbrekk, og ja, det var nok det, spesielt for de som arbeidet utendørs. Men oppgavene fram til – og etter måltidet for den som sto for matlaginga, var nok også stridt; maten skulle være på bordet til rett tid, den skulle  smake godt og den skulle gi krefter. Den skulle varieres og det skulle være nok til alle. I følge de jeg har intervjuet var det ikke andre pauser fra arbeidet utendørs enn når de gikk inn for å spise. Etter et måltid gikk det jevnt og trutt fram til neste. Slik var det også for den som arbeidet inne med maten; det er ca 2-3 timer mellom målene, hun rekker akkurat å ta av/ rydde, vaske og sette bort, samtidig som hun lager til for neste mål. Da var det om å gjøre å ha nok ved og vatn inne slik at en ikke ble hefta i å måtte skaffe mer. Alt måtte være planlagt og stå opplinjet slik at tid og krefter strakk til her også.

Arbeidsdagen startet tidlig for alle, og først for henne som skulle ordne til mat for de andre. I onnene var det noen andre som også var tidligere ute enn andre; hesten skulle være mett når arbeidet startet og det betydde i følge en av informantene at onkel var oppe og fora hesten kl 03.30. Det samme skriver Ellingsen i si bok landbruk i Sømna; i onnene ble hestene foret kl 05 om morgenen slik at de var mette til arbeidet startet.

 

Et måltidsmønster
Som det går fram av tabellen nedenfor var det 7-8 måltider i løpet av dagen. Det samme mønsteret finner jeg også litteraturen både fra sør og nord i landet og det synes som at dette var det vanlige.

06.00

Morramat/ morrabete

Kaffe og noe å bite i ( lefse el tynning)

08.30 / 09.00

Frokost

Brødskive med smør/ pålegg

10.30

Formidagsmat

File/tette med flatbrød

12.30

Middag

Fisk, sild og potet

Etterfulgt av en kvil og så kaffe

Ca 14.00

Ettermiddagskaffe

Kaffe og bolle / lefse/ vaffel

16.00 / 16.30

Non /nonsmat

Som frokost

18.00

Mat før fjøset /

kveldskaffe

Kaffe med tynning eller lefse

20.00/21.00

Kveldsmat

Graut av bygg-, havre eller semulegryn.

I tillegg kunne det komme enda et ekstra måltid; en kaffekopp med vaffel/ lefse om det  passet seg slik i den familien som hadde 9 måltider i løpet av dagen. Var været høvelig i onna, kunne mindre måltider som kaffe med vafle serveres ute på vollen.


V
edfyrt bakerovn på bygdetunet.

 

Innhold i måltidene
Generelt er  det  å  si  at  innholdet  i  måltidene  ikke  varierte  så  mye.  Folket  var  ikke velstående og familiene levde et enkelt liv med en enkel kost. De hyppige måltidene fører imidlertid til at det blir en viss variasjon gjennom dagen. Maten besto i hovedsak av det hver  enkelt  hushold  klarte  å  produsere  selv,  slik  det  er  forklart  under  punktet  om sjølbergingshusholdet.

Morramat eller frokost
Målet etter  frokosten  kalles  mange  steder  dugur.  I  andre  deler  av  landet  kan morramaten kalles åbitt eller forbett.

Ut av senga før hanen galer, – kikke ut vinduet for å se hvordan været blir. På med klær  og  fyre i ovnen. Men det ble ikke spist ikke mye morramat slik grytidlig om morgenen. Man tok seg kanskje en kopp kaffe og ei skive med margarin og strøsukker før de gikk ut til dyrene i fjøset.

Når de så kom inn etter arbeidet var det mer ro og tid til et noe større måltid. Frokosten kunne bestå av litt rester fra dagen før, – en grøtrest stekt på panna. Det kunne være stomp med smør og pålegg, tyttebærsyltetøy eller spekesild. Informantene forteller ar det ble brukt mye margarin, smør var til fint og ble laget når ei ku hadde kalva. Det ble fortalt at de passa på at kyrne på nabogårdene ikke hadde kalving samtidig, og så gav de hverandre smør når det var deres tur til å kjerne. Smør laget på melka etter kalving kaltes “kvesmør” etter ordet kvei . Kvei var betegnelsen på de første målene kua melka etter kalving.

 

Formiddagsmat
Etter frokost bar det ut i arbeid ute for dem som skulle det og husmora begynte å stelle istand til nest mål. På enkelte gårder var det fast takst med et lite-måltid mellom hovedmålene, mens andre steder var dette bare i sammenheng med onn eller at det kom gjester. Det ble gjerne servert en lefsebit til.

Når barna var på skolen spiste de sin matpakke som gjerne besto av brødskive med sirup  og  smør. Da smurtes sirupen nederst for at den skulle trekke godt inn i skiva. En av  informantene forteller at på den gården han jobbet som ungdom, var de veldig glade i mat og spiste ofte. Her spiste de også formiddagsmat hver dag. Denne besto av fil/ tettemelk som de brøt flatbrød oppi. Kona her på gården hadde alltid ei “tetti” stående.

 

Middag

Bilde t.h: Lettsaltet fisk med poteter, grønsaker og flatbrød.

Middagen var dagens viktigste og største måltid og man kvilte seg alltid litt etterpå. Middag  ble  servert  midt  på  dagen.  kl  12,  men  en  av  mine  informanter  forteller  at tidspunktet ble endret til 12.30 etter at de fikk radio i huset, – for ca 60 år siden. Da kunne de samtidig høre på nyhetene. I gammel tid, før manns minne, ble mye av maten spist ukokt som spekefisk, rett fra tønna med flatbrød attåt.

Støpjernskomfyren kom i bruk fra 1850 og førte med seg forandringer. Måltidene kunne heretter også ha flere retter og vi ser at matkulturen er et resultat av utvikling av kokestedet. Etter at støpjernskomfyren kom i bruk ble middagen ble ofte kokt og besto av flere retter. Kokt potet, kokt fisk eller sild og søt suppe.

 

 

Fisk og sild 

Bilde t.v: Arbeidere på klippfiskberg i Skålvika.

“Seks dager i uka åt vi fesk “. Alle dager var like unntatt søndagen, i arbeid som i maten, fortelles det. Alle sorter fisk ble brukt og variasjonene hang sammen med årstiden og hva slags fisk som det var å få tak i. Fersk fisk var langt sjeldnere enn saltet. Fisken ble kokt i usaltet vann og salt-laket etterpå. Lakingen ble gjerne gjentatt tre ganger. Som tilbehør til fisken var det poteter og flesk/ fett. Gulrot og nepe ble dyrket og det ble også dyrket løk, små smakfulle løk som ble stekt ved siden av. Kålrot/ kålrabi ble dyrket og den ble også gjerne spist som et slags mellommål, skrapet, dvs at knollen ble delt i to og innholdet skrapt ut med skei. Min ene informant forteller om far sin som skrapa så godt at det bare ble som et tynt papir igjen av skallet på kålrabien.

De fleste familiene hadde gris og den ble mange steder 2 år gammel før den ble slaktet til jul. Grisen ble stor og feit og gav et flesk med mye smak og energi. Flesket var tjukt, gjerne 10 cm. Noen gårder hadde flere griser og det kunne bli slaktet to ganger i året.

Det kunne også bli servert bredd ( smeltet) margarin attåt fisk. Saltet fisk ble også kokt. Det ble spist mye sild i alle varianter og til alle slags måltider. Silda ble saltet og noe også tørket. Silda ble også spist speket rå.

Rødsei/ gammelsalta sei var etter mine informasjoner ikke vanlig spise i Sømna. Dette stemmer med Riddervolds opplysninger om at Dønna ser ut til å være sør-grensen for slik  ”spise”. Heller ikke kan mine eldste informanter huske at lutfisk var brukt. Lutfisken ble de kjent med etter 2. verdenskrig.

Det  ble  tørket  mye  klippfisk  i  Sømna. Klippfisk  ble  også  tørket  av  en  av informantenes mor, forteller hun, ”Mor hadde de reneste rene klippfiskberg og tørket på oppdrag.” Flere steder i Sømna, bla.a i Skålvika, var det mange klippfiskberg med stor produksjon og mange ansatte. I Skålvika tilhørte det også ei frakteskute som bruktes i frakt av den ferdige fisken.

 

Bilde t.h: Innhøsting av korn.

Min andre  informant  forteller  at  det  ikke  var  vanlig  å  spise  klippfisk  i  hans barndomshjem. Det er heller ikke andre informasjoner om at det var vanlig å spise klippfisk i området. De spiste heller ikke boknafisk.  Dette har han nettopp fått smaken på og er nå blitt ivrig i å henge til bokning.

 

Flatbrød og lefse, tynning og vafler
Attåt middagen ble det selvfølgelig servert flatbrød her som ellers langs kysten. Kristine Lind Grøttland skriver i sin bok ”Daglig Brød og Daglig Dont”  at “Herligst av alle  matvekster er kornet. Med solkraftens hjelp samler og lagrer kornplanten næring i kornøga – det får den vidunderligste matblanding vi mennesker høster inn fra jorda. Gull i munn, ja i sannhet gull i munn. Gudslånet.”

Gjennom historien har det blitt laget mange slags bakverk av – og med bygg avhengig av hva slags kokested / ildsted som har vært tilgjengelig. I den tida min oppgave omhandler, bakes og kjøpes stomp både heime og i bakerier i Sømna og vi har også fått god tilgang til andre kornsorter.  Byggmjølet (finmalt) og grynmjøl (sammalt bygg) ble brukt mest  til  grøt og til flatbrød.     Det ble også dyrket havre og den hadde samme anvendelsesområde. Det måtte aldri være tomt for flatbrød. “Man var matlaus uten“, skriver  Grøttland.   Mine informanter bekrefter dette og sier at det ble ikke skikkelig middag uten flatbrød.

Den lefsa det knytter seg mest “stas” til i Sømna er krinalefsa. Den serveres gjerne med  Gomost  og  brukes  til  “fint”.  Dette  er  ei  lefse  som  har  vært  brukt  i  Sømna  i uminnelige tider, men nøyaktig hvor lenge vites ikke. Min eldste informants mor brukte denne ”selv om hun ikke var så veldig flink”; “Den skal bakes mye for at du skal bli flink, vet du “ sier hun.  Hvor god denne lefsa er, avhenger mye av hvor “spandabel” du er når selve krininga lages. Sparer man her på egg og andre godsaker, kjennes det på smaken, spesielt merker de som virkelig er kjennere slikt. Til hverdags ble det brukt “halvbaking”, samme lefsa, men ikke krina. Som krinalefsa ble den smurt med smør, sukker og kanel. Hardangerlefse  eller  Tjukklefse  bruktes  også.  Til  jul  fortelles  det  at  de  også  bakte “gnidd” / “gnu” /“gnikkalefse” som helst skulle være drivende kvit.

 

 

Oppå lefsa, spesielt på krinalefsa, legges ei skive av gomosten som skal være så fast at  den kan skjæres tynt. Gomost løfter smaken på lefsa og hører med når det skal være selskap  og  fint, spesielt til krinalefsa. Til 1 kg gomost gikk det med 7 l melk. Kunsten med å lage  god gomost med rett konsistens tok det tid å lære. Og det krevde både tid og energi å koke denne spesialosten.

Flatbrød- og lefsebaking foregikk også i “onner” som fant  sted forut for større arbeider som utrusting til fiske og onner   på   gården.   Det   var   vanlig   at   det   ble   engasjert bakstekjærring  som  kom  og  bakte  i  lag  med  kvinnene  på gården. Og alt etter alder og kunnskap deltok kvinnene, og også menn i denne onna. De eldste eldste stekte, mens de yngste for- bakte ut emner til bakerne. Slik ble de unge lært opp og fikk det vi  kaller  handbåren  kunnskap.   En  av  bakstekjærringene  i Sømna som for rundt og bakte hos folk, var Anna “Dare”. Hun var døv og bodde i lag med mor si i ei stue på Holand. Bruket het Dalen, derav navnet “Dare”.

Tynning eller potetkake som det kalles andre steder, kan få tårene fram i øyekroken på en gammel mann. Denne kaka / lefsa ble laget av kokt, kald potet som ble gnidd ut med litt mel og stekt på takka eller rett på svartkomfyren. Den spises med smør og sirup og den gir stor glede.

Bilde t.v: Anna Johansen “Dare”.

Vaffel er den av de gamle “bakster” som har holdt seg mest levende i bygdene. Den er lett å få til, krever ikke kjevle, bare stekejern og er veldig god. Spesielt nystekt. Under skrivinga nå har jeg hygget meg med vafler laget etter oppskrift fra en av informantenes søster. Med rabarbrasyltetøy på. Deilig!

Suppe
Søt  suppe  kokt  på  saft  og  litt  havregryn  eller  sagogryn  spistes  gjerne  med middagsmaten. Etter behag spistes den samtidig eller etter maten.

Kjøtt
“De fleste hadde noen få sauer, et par kyr og en gris. Når dyrene ble slakta ble det tatt vare på alt ”.

Kjøtt var til søndagsmiddag og til høytider, men det kunne hende at det ble stokket om på det om det kom gjester. Da kunne det igjen bli fisk på søndag.

Kjøttmiddagen kunne være kjøttsuppe, lapskaus, småsteik, fårikål om høsten og en sjelden gang steik. Vi ser her at en-gryteretten henger sterkt i enda. “En-gryteretten” betegner matretter som ble laget mens vi enda kokte i ei stor gryte i grua. Mange slike retter brukes fortsatt og kommer under begrepet tradisjonskost; sodd, fårikål, småsteik ol.

Dessert
Til søndags var det fint og de hadde gjerne dessert. Den var ofte en bærgrøt laget av hagebær med fløtemelk og sukker. Sviskegrøt ble servert når det var noe ekstra. En av informantene forteller at de var veldig glade i råmelkspudding og det hadde de ganske ofte. Desserter og supper av rabarbra ble laget om våren og på forsommeren.

 

Kvile og ettermiddagskaffe
Etter middagsmaten var det vanlig å kvile ei stund. Det var å slenge seg på gulvet og  hente krefter i en liten “dupp”. Noen var gode til å sove straks, mens andre bare slappet av. Husmora fortsatte sitt arbeid med å rydde, vaske og ordne til mens hun også forberedte de neste mål. Etter kvilen var det noen steder vanlig å få en kopp kaffe før de gikk   ut,   mens   andre   steder   bar   det   rett   ut   i   arbeidet   med   fornyede   krefter. Ettermiddagskaffen ble noen steder servert ute om været tillot det, “Hanna kom med kaffe og kjeks eller kakestykke i handvogna”.

Bilde til høyre: Havrebrød og grovstomp. Til venstre: Småbrød.

Nonsmat / nonn
Dette mellommålet  spistes  på  eftan  og  nonsmat  bestod  av  brødmat  og  kaffe. Måltidet er ganske likt frokosten. Riddervold skriver om at både glostekt sild og sauesider kunnes spises til dette måltidet i Gildeskål. Jeg har ikke møtt slike retter til non i Sømna. Derimot er stomp, tynning og vaffel det som spises. Dette målet er kort da det er lite igjen av dagen og godt arbeidslys.

 

Kveldskaffe og kveldsmat
Arbeidsdagen  på  jordet  /  i  onna  slutta  rundt  kl  18.  Da  ble  den  delen  av arbeidsdagen  avsluttet  med  kveldskaffe  med  varianter  over  tynning,  vaffel  og  lefse. Deretter bar det heim for innleid hjelp og til fjøset for andre der dyrene ventet på å bli melket og få  mat  og stell. I åtte-ni-tida var det kveldsmat og dagen bar mot slutten. I Sømna,  som  nesten  overalt  ellers  i  landet  ble  det  servert  grøt  til  kveldsmat.  Kokt byggrynsgrøt  var  det  mest   vanlige.  Vi  finner  variasjoner  over  dette  også,  en  av informantene forteller at der på gården var kveldsgrauten kokt semulegrynsgrøt.

I og med at grøt kokt på bygg var så vanlig og viktig i kosten forteller en av informantene at de alltid var så spente når de kom hjem med melet fra mølla. Hvordan var kvaliteten i år?  Var kornet av høg kvalitet og godt modna, ble melet lyst og gav så fin farge på grøten.

 

Avsluttning eller nattmat
I denne artikkelen har jeg ved hjelp av muntlige og skriftlige kilder ønsket å vise litt om hvordan måltider ble organisert og hva de spiste til kvardags i Sømna i “gamle dager”. Det jeg har funnet er at både mat og matlaging, måltider, mønster og innhold, er grunnleggende likt det vi kan lese om i litteraturen fra tilsvarende bygder der jordbruk og fiske er næringsvei. Befolkningen har levd av og for det jorda og havet gav.

 

Bilde t.h: Kunnskap bærer framover. Anne Røde med kommende generasjons bakere. 

Folk har variert og “dandert” maten slik at det skulle gi mest mulig variasjonselv om utvalget var sparsommelig.  Med  unntak  av noe innkjøpte råvarer, var så og si  all mat hjemmelaget og produsert enten på gården eller i tilknytning til gården eller dens folk.   Sømna var som andre bygder preget av sjølbergings- hushold og -økonomi.

Ellingsen skriver i sin bok at  den  effektive  arbeidstida  i våronna var 10 timer kvar dag fem dager i uka. Det var hardt fysisk arbeid og min yngste informant beskriver levende hvor  tungt  det  var  å  gå  med harva bak en hest i løs jord. Da meldte behovet seg for mer drivstoff raskt og inndelinga i forholdsvis korte arbeidsøkter med gode måltider jevnlig, synes både fornuftig og  sunn. Det er lett for oss i dag å forstå at hardt og langvarig fysisk arbeid  krever  hyppige  måltider med en jevn tilgang av næring. Kanskje er dette en god måte å stelle med kropp og hjerne på, også for folk som har en annen slags arbeidsdag med mye stillesitting? I ei anna tid?

 

Bilde t.v: Forfatteren Anne Røde med bakstefjøl og kjevler.

Gjennom arbeidet  med  mat  og  mattradisjoner  har  jeg  funnet  informasjon  som bekrefter det jeg ble fortalt; “ de åt ofte før i tida her i Sømna ” . På gårdene ble det laget og  servert mat langt oftere enn vi gjør i dag og menneskene inntok næring hyppig gjennom   arbeidsdagen.  De  tre  informantene  har  sammenfallende  beskrivelser  av tidspunkt og intervall for måltidene og de forteller også det samme om hva som ble spist til de ulike mål. Den samme informasjonen finner vi i litteraturen fra bygda. Imidlertid er det mye mer å få vite. Mange fler må fortelle fra sitt eget minne og fra hva de selv er blitt fortalt.

 

Å kjenne sin egen kultur er en rikdom som kan gi et nytt perspektiv. Trygghet og viten om sitt eget kan også gi en større trygghet i møte med andre kulturer. Alle kulturer har mange av de samme elementer og viser variasjoner over disse. Matkulturen i Sømna har satt sitt preg på folk og næring og identiteten er nok her vel så meget knyttet til mat og måltider som til mer ytre kjennetegn ved bygda. Mange ting har endret seg i Sømna de siste hundre år. Men noe står fast og knytter dagen i dag til fortida. Det kan gi både glede og større nytelse å være seg dette bevist og kjenne dette båndet og den tradisjonen vi står i. Matkultur og annen kultur utvikler seg hele tiden, i hvilken retning utviklingen går, og hva vi skal ta med og hva som vi forkaster kan vi være med på å bestemme – og nyte.

 

 

****

Litteraturliste

Ellingsen, Arnold,. Landbruket i Sømna gjennom 100 år. Sømna 2000.

Gausdal, Tom Victor. Husmannskost fra verdens nest beste kokk. Press forlag, Oslo 2005

Grøttland, Kristine Lind. Daglig brød – daglig dont. Fra nordnorsk husstell og hverdagsliv. Angelica forlag, Tromsø 2001.

Kaspersen, Ardis. Husmenn og husmannskost fra hele landet. Landbruksforlaget, Oslo

1996.

Lindberg, Fedon A,  Kokeboken naturlig slank

Mathisen, Tor et al, 1987. SØMNA Gård og slekt 1

Notaker,  Henry , 1993. Ganens makt. Norsk kokekunst og matkultur gjennom tusen år , Achehoug forlag, Oslo 2000

Riddervold, Astrid, Arnstein Brekk . Innenfor fellesskapet. Dagligliv på gården i Indre

Salten i gammel tid , Skjerstad og Fauske Bygdeboknemd, 1996

Riddervold, Astrid ,  Artikkel i “Matvett” nr 1 1998 ”Noen av matkulturens mange ansikter”

Sømna Historielag,  2008. Årbok for Sømna , Sømna 2008.