Den følgende teksten er oversatt fra russisk. Den ble publisert den 2.november 2012 i lokalavisen i russiske Shatsk. Artikkelens tittel henviser til en populær russisk sang fra 2.verdenskrig.

 

Min kjære, hvis det ikke var for krigen …

Tekst: Natalia Voronkova, i avisen På jorden av Shatsk
Oversatt til norsk ved Tatiana Ofstad, redigert av Ann Kristin Eidissen

I vår kom det en telefon fra Moskva til kontoret til ordføreren i Shatsk, Bulgakova: «I Norge, ved Grønsvik kystfort, er det en grav med syv sovjetiske krigsfanger som døde i 1942. Nordmenn søker etter etterkommere av soldatene og vil lage en film om deres skjebne, sytti år etter deres død. En av soldatene som er begravd er Michael Petrovich Afonkin. Norske historikere har sendt en forespørsel til Russland for å finne hans slektninger. Hans kone – Anna Petrovna Afonkina – er live. Hun bor i landsbyen Terekhovo. Hennes datter – Valentina Michailovna Subbotkina bor i Shack…»

 ”Et nytt kapittel i historien om andre verdenskrig er åpnet”…

Fangene fra fjordenes land
Fra 1941 til 1945 bygde nazistene ca 500 konsentrasjonsleire i Norge. Antallet fanger varierte fra titalls til tusenvis av mennesker i leirene. Nazistene brakt i løpet av krigsårene over 100.000 sovjetiske krigsfanger til Norge.

Hvorfor tyskerne tok tusenvis av fanger til Norge? Det tredje rike hadde planlagt en masseutbygging i det skandinaviske landet. Sovjetiske krigsfanger bygde jernbaner, veier, flyplasser og strategiske festningsanlegg langs kysten.

Fangeleirene ble bygget veldig raskt og i et stort omfang. Soningsforholdene var ofte svært tunge. Fangene fikk ikke nok mat eller varme klær. Mange var syke og utmattet av underernæring.

Ved Grønsvik kystfort arbeidet et dusinvis krigsfanger. De kom til Norge utmattet og syk. Lokalbefolkningen støttet fangene som best de kunne. De brakte mat og varme klær. Fangene og sivilbefolkningen risikerte sine liv om de ble oppdaget av nazi soldatene som ville straffet dem. Noen ble også oppdaget, og noen kom unna med en advarsel. Blant okkupantene var det også gode mennesker. Blant de som hjalp de sovjetiske krigsfanger var besteforeldre av Ragnar Selnes. Selnes er avdelingsleder for Grønsvik kystfort krigshistorisk avdeling av Helgeland Museum. Museet har laget en utstilling viet til skjebnen til de sovjetiske krigsfangene som arbeidet på artilleri kystfort.

 
Til minne om
sovjetiske soldater
«Jeg bor i Norge i Lurøy kommune og jobber med et prosjekt som involverer de sovjetiske krigsfanger. Under krigen, skapte tyskerne i Norge mange fangeleir. Sovjetiske krigsfanger ble brukt til byggingen på strategiske steder, jernbane og veier. En av dem var et kystfort Grønsvik. Nå er det et museum med en minneutstilling av militære. I dette område ligger graven til 7 sovjetiske krigsfanger. Da krigen tok slutt, satte sovjetiske fanger opp et ortodoks kors og gjerde. Vi passer på denne graven. Museums ansatte leter etter slekter og pårørende av soldater, som er begravd her», sies det i brevet ble sendt av Ragnar Selnes til datter av Mikhail Petrovich Afonkin.

I år markeres 70 år siden de sovjetiske krigsfangene døde her. Vi er nå kjent med deres navn:

Kornejtsjik Arkadij Semenovitsj    1907-1942
Garnaga Nikolai Trofimovitsj 1920-1942
Afonkin Mikail Petrovitsj 1911-1942
Prikhodko Ivan Porfirjevitsj 1911-1942
Sjapovalov Ivan Antonovitsj 1912-1942
Zlydnev Aleksandr Alekseevitsj  1910-1942
Nikolaev Leonid Afanasjevitsj 1910-1942

Krigsveteraner har hjulpet til med å finne slektninger, det har også nettstedet www.soldat.ru  og TV-kanalen  9 fra Krasnodar. 25. august 2012 ble det holdt en minnemarkering – med seremoni og nedleggelse av ei minneplate med navnene på soldatene på graven ved Grønsvik kystfort. Seremonien ble ledet av ansatte i Helgeland Museum og Lurøy kommune. På minnemarkering deltok Galina Husak fra Kiev, datter av soldat Arkadij Kornejtsjik, Helgeland Museums direktør og andre museumsansatte, russisk generalkonsul i Kirkenes Mikhail Noskov, ordfører av Lurøy kommune og publikum. Ortodoks prest Alexander Volohan holdt minnebegravelse og bønn for de døde. Den russiske konsulen og Galina Husak la ned krans på graven til soldatene.

En møte på Ryazan jord
Slektninger av Michael Afonkin var ikke med på denne seremonien. Nordmennene kom i stedet til dem hjemme i Russland 11. oktober i år. Delegasjonen ble møtt av ordføreren i Shatsk Vera Bulgakova og barnebarn av Michael Afonkin, Sergei og Jurii Subbotkin. Sammen med Ragnar Selnes kom journalist, filmprodusent og oversetter. De skal lage en film om søk etter etterkommere av sovjetiske krigsfanger. En del av filmen har allerede blitt til i Norge, og en del i Moskva. Turen til Shack og landsbyen Terekhovo vil være sentral i filmen.

Dette møtet var veldig viktig og spennende for Valentina Petrovna –  datter av Afonkin. Hun var bare ni måneder gammel da faren gikk til fronten. Selvfølgelig husker hun ikke det. Hennes mor fortalte henne historier om faren som en omsorgsfull husbond som elsket sin familie. Michael jobbet i Rostov. Han kom ofte til landsbyen. Han elsket den vakre jenta Anna, han frir til henne og de gifter seg og ​​flytter til Rostov. Der føder hun datteren Valentina. På denne tiden er krigen kommet til Sovjetunionen. I Rostov var det etter hvert farlig å bli for familien og Michael sendte familien til landsbyen Terehovo, der det var roligere. Det de ikke visste var at krigen skilte dem for alltid.

Mikhail Afonkin ble mobilisert i juni 1941, til fronten ved Postov. Hans kone fikk ikke et eneste brev som fortalte noe om mannens skjebne i alle de år krigen varte. Først i 1949 fikk hun høre at han hadde omkommet i en konsentrasjonsleir. Når og hvor han døde ble det imidlertid ikke sagt noe om.

Anna ønsket ikke å tro at han døde. Selv under feiringen av seieren i 1945 trodde hun fortsatt at han ville komme hjem. Anna fortsatte å vente på ham i mange år. Hver kveld håpet hun på at han ville returnere hjem. Mirakel skjedde ikke.

Situasjonen hennes var svært vanskelig i landsbyen. Hun måtte til slutt gifte seg for annen gang, denne gangen med Ivan Subbotkin. Hun husket alltid sin første ektemann.

Nå er Anna Petrovna Afonkina 94 år gammel. Hun bor fortsatt i landsbyen Terekhovo. 12. oktober møtte hun de norske gjestene og slektninger. Møtet ble holdt med tårer i øynene. I 70 år visste hun ingenting om skjebnen til sin mann, men nå hennes hjerte lette. Hun sier: ”Gode ​​folk tar vare på graven, levningene hans ligger ved siden av hans kamerater.”

De norske gjestene var fornøyd med mottakelsen av folket i Ryazan. De besøkte kasakkmuseet i Shack som ligger i sentrum av byen, Den hellige Marias himmelfart-klosteret og hadde ulike møter i provinsen. Filmprodusenten fanget inn alle begivenhetene med nordmennene.

Barnebarna av Michael Afonkin, Yuri og Sergey, drømmer om å besøke graven til sin bestefar og hans levninger. Håpet er at det skal la seg gjøre. Kanskje Ragnar Selnes kan invitere dem på besøk til Norge. Kanskje den russiske konsulen vil bistå med å skaffe visum.

Foto: Barnebarn av den russiske krigsfangen Michael Afonkin, Jurii Subbotkin.