Ett lite plagg – lange tradisjoner

Tekst: Jorunn Vrålstad, Helgeland Museum

Den er liten, den er vakker, den har historie og tradisjoner. Dåpsluene som hodeplagg har i Norge blitt brukt til ritualer knyttet til overgangene i livet siden siste del av 1600-tallet.

Ordene dåp og døpe har sitt utspring i det gammelnorske deypa, deyfa, dæpa som betyr å dyppe. Fra gammelt av besto dåpshandlingen i å dykke ned i vann med hele kroppen. Dåpen var fra tidlig kristen tid voksendåp og foregikk ved neddykking i vann. Etter hvert som barnedåp ble vanlig fikk man store, dype døpefonter i kirkene som barnet ble dyppet helt ned i. Først utover 1600-tallet  ble det akseptert bare å ta av luen og stenke vann på barnets hode, slik det gjøres i dag.

Før i tiden ble barnet regnet som hedning før det ble døpt, og etter en lov av 1687 måtte barnet døpes innen 8 dager etter fødsel.  I Norge kunne det være langt mellom kirkene. Prestetettheten var ikke særlig høy. Siden dåpen ble ansett som nærmest livsnødvendig ble det gitt opplæring i nøddåp i hjemmet når kirkedåp var umulig. Dåpen henspiller på at man blir tatt opp i den kristne menighet.

Dåpsluene i Norge viser mange variasjoner både i snitt, materialer og måten de er utsmykket på. De fleste steder i landet har luene vært forskjellig for gutter og jenter. Det var plaggets fasong som markerte barnets kjønn. I kirken var det tidligere – og visstnok opp til vår tid – skikk at guttene skulle døpes før jentene, og da var det behov for å markere forskjellen.

De eldste luene som er bevart i Norge, kan antagelig dateres tilbake til siste del av 1600-årene. Gutteluene kalles ”fem”- eller ”seks-stykks” lue og er sydd sammen av fem eller seks deler. Jenteluene finnes det to typer av; ”tre-stykkslue” og pullue. ”Tre-stykkslua” har et midtstykke som går fra panne til nakke med to avrundete firkantete sidestykker. Pullua består av to stykker, et rektangulært forstykke som er sydd til et halvsirkelformet nakkeparti. Disse luetypene har vært vanlige i hele Norge og i Norden.

Luene var ofte i fine stoffer, gjerne rester etter foreldrene sine bryllupsklær. Små biter av brokade, trykkete bommullstoffer, silke og broderte stoffer av ulikt materiale. Fargene varierte etter som hva folk hadde, fra lyst via rødt, gult grønt, rosa, og til mørkt. Luene ble ofte dekorert med gull- og sølvkniplinger, perler, paljetter, sløyfer, bånd, blonder, mynter, steiner og speil. All denne pynten ble ikke bare gjort for pyntens skyld, men også fordi man mente at symbolene og metallet spesielt, kunne beskytte barnet mot onde krefter.

I dag er de fleste dåpsluene hvite, de har form som pulluene og kalles kyser. Gutter og jenter skilles fra hverandre ved farge på sløyfen de har rundt livet, dermed er ikke luen like viktig i formidlingen av kjønnet som i tidligere tider.

Dåpslua på bildet tilhører Vefsn Museum og er rundt 200 år gammel. Lua kommer fra Kulstadsjøen i Vefsn. Den er ei 5-bladslue med rysj og knytebånd. Fasongen viser at det er ei guttelue.

Den er pyntet med rosa silkebånd,  tyllblonderysj og kniplinger med perler. Tidligere eiere var ekteparet Gjertrud Kristine Strøm, (født 1778) og Andreas Petersen Bech (født 1775), gjestgiver på Kulstadsjøen. Lua ble sannsynligvis brukt til deres barn, født 1800/1801 og 1803.

Litteratur:

Christie, Inger Lise, 1990. Dåpsdrakter. C.Huitfeldt Forlag, Oslo

 Halten, Kari-Anne Knutsdotter. 2005. En liten lue – litt til, Semesteroppgave Drakt og Samfunn, NTNU, Trondheim