Blod på luggene
Tekst: Ann Kristin Klausen

På Bjørn på Dønna var det hver sommer et stort livlig marked. I 1809 var Østen fra Alstahaug der for å handle. En fattig kona med to barn kom gråtende bort til han og tagg han om å ta det ene barnet til seg. Hun var nylig blitt enke og klarte ikke fø opp begge barna. Østen lot seg overtale og tok med den 8 år gamle piken Synev hjem. Hun ble der over sommeren og vinteren. Synev ble deretter plassert hos naboen Nils hvor hun passet barna på gården. Tidene var dårlige med krig og handelsblokade, feilslått lofotfiske og dårlige avlinger. Det rådde stor fattigdom og matmangel i landet. Så dårlig stelt var det at folk spiste barkebrød og flere døde av sult. Også hos Nils var det smått med mat. Eter tre år Synev måtte forlate gåren og livnære seg som tigger slik mora gjorde. Før hun dro fikk hun med seg et usedvanlig vakkert skjørt og en deilig hodepute.

Høsten 1813 døde Synevs mor. Nå var hun helt foreldreløs og totalt prisgitt folks gavmildhet. Ensom vandret hun fra gård til gård. På nyttårsaften kom 13-åringen til gården Sætheren i Rana og ba om husrom i kulda. Hun var fattig, men hadde et nytt, fint bomullstørkle, et vakkert skjørt og hodepute. Kona på gården lot Synev få bli. Neste kveld  kom også en eldre jente og ville overnatte. Adrianna var en velkjent tigger i området, beryktet for sin uredelighet og tyveritendenser. Hun hadde blitt morløs i 8-års alderen og hadde først tjent på forskjellige gårder i området, men livnært seg ved tigging de siste tre årene. Om somrene bodde hun i skogen. Der melket hun kyr hun støtte på. Om nettene snek hun seg ned på gårdene og stjal melk og mat. Klærne var fillete og alt hun eide utenom var en stor stokk av gran som hun brakte med seg. Kona på gården nølte, men det var kaldt så hun lot Adrianna få overnatte likevel.

De to jentene sov sammen den natta. Adrianna la merke til de fine klærne og hodeputa Synev hadde og i mørket la hun en plan.

Om morgenen 2. januar, som var en søndag, ville Adrianna begi seg over den frosne Ranfjorden til gården Fuglstrand for å søke mat og husrom der. Hun overtalte Synev til å bli med. En av sønnene på Sætheren, 10 år gamle Ejlert ville være med til nabogården Furuhatt, som var første stopp. Han fulgte med jentene dit. Vel framme ba han Synøv om å bli med inn, men Adrianna fikk henne til å følge med videre.

Adrianna var godt kjent i området. Mellom Fuglstrand og Apsviken var det en bukt som ikke var synlig fra noen av gårdene. Nå ledet hun Synev denne veien. Da de ikke kunne sees fra noen av stedene slo hun brått Synev i ansiktet med staven, deretter en gang i hodet til hun falt ned på isen. Adrianna slo videre med staven helt til Synev lå stille. Hun blødde kraftig fra nesa og hodet og pustet såvidt. Adrianna skyndte seg å ta av henne skjørtet og blusen. Hun tok også tørkleet, hodeputa og et gammelt skjørt Synev hadde i skreppa. Nå så hun folk et stykke borte på isen. Adrianna gikk kjapt mot Aspviken så de ikke skulle se henne. Hun ventet til de hadde forlatt stedet og gikk deretter tilbake. Nært land var det et bratt berg og der var det en råk i isen. Adrianna slepte liket bort til åpningen og senket det under isen  for å skjule ugjerningen. Så satte hun kursen over isen til gården Elsfjorden.

Søsknene Iver og Karen fra Fuglstrand hadde vært i kirka på Hemnes og var på vei hjem over Ranfjoden. Da oppdaget de et dødt menneske og blodspor på isen. Forskrekket skyndte de seg hjem og fortalte det til faren Peder. Sammen med naboen dro han ut for å sjekke saken, men da de kom fram fant de ikke noe lik. Blodsporene og en nærmest blodig vei mot råket talte likevel sitt tydelige språk. Et stykke unna skimtet de en kvinne som var på vei mot Elsfjord. En tiggende same var nettopp ankommet Fuglstrand og de sendte beskjed med han til Elsfjorden om hva som hadde skjedd. Dermed ble Adrianna pågrepet. Staven hadde hun fortsatt med seg og på den tjukkeste enden var det blod. På den ene luggen hennes var det også blod. Hun tilsto mordet. I rettsaken var luggen med blod på et viktig bevis. Lensmannen fra Hemnes  spurte da hva ”lugger” var og fikk som svar fra et av vitnene at det var ”en klededrakt som her i landet bruks på føttene istedenfor sko.”

Sommeren 1814 ble Adrianna dømt til å henrettes med øks. Da hun mottok dommen hadde hun fortsatt det fine skjørtet på seg. Adrianna anket dommen. Det er ikke kjent hva som skjedde videre med henne.

 

Kilde: Årbok for Helgeland 1979. Utdrag fra Justisprotokoll 27. Helgeland Sorenskriveri.