Høvelen har frem til slutten av 1800-tallet spilt hovedrolla i håndverkerens verktøykasse. Nær sagt all material var bearbeidet med en håndhøvel i større eller mindre grad, om det var til bygging av hus eller snekring møbler. I dag ligger svært mange høvler i magasinkjellere rundt om i museer. I Helgeland Museum har vi også vår andel ”glemte” høvler i magasinet, og for en ikke-håndverker så har vel egentlig alle høvlene sett noen lunde like ut. I dag er det meste innen trearbeid blitt mekanisert, og den nære kontakten mellom håndverker og emne er ikke like sentral. Men på samme måte som man ikke alltid kan kalle en spade for en spade er ikke en høvel en høvel. I vårt arbeid med å dokumentere gammel byggeskikk på Helgeland er det å kjenne igjen verktøyspor i treet viktig. Vi ønsket å lære mer om høvler, og som alle vet, å læra er å gjæra! I Helgeland Museum har vi i vinter arrangert et kurs i høvelmaking. Jarle Hugstmyr, rådgiver og kursholder fra Norsk Handverksutvikling ledet kurset. I løpet av tre dager laget alle kursdeltakerne en egen høvel, oksehøvel for å være eksakt. Dette er en høveltype som var uunnværlig i tømmermannsarbeidet, og den kan brukes av to, en som skyver og en som drar.

Målet med kurset dreide seg om mer enn bare det å lage seg en høvel. Alle som var med fikk ny innsikt om høvelens historie og utvikling, og vi som jobber i museet ser nå på høvelsamlingene våre med nye øyne, og de ulike høvlenes bruksområder trer litt klarere frem.
Visste du at høvlene var på sin ”høyde” på 16-1700-tallet? I våre samlinger har vi veldig mange fine høvler, og noen av dem er svært gamle. Noen av de eldste er også vakkert dekorert, og vitner om at en høvel var et viktig verktøy i håndverkerens verktøykasse, og ikke noe man ”slengte sammen” i en fei selv om nok det også forekom.

Denne høvelen finnes i Vefsn museums samlinger, og er antakelig fra 1600-tallet. Løvekroppen (eller er det en røyskatt?) som danner høvelstokken har både føtter og hale. Denne høvelen er altså ikke bare funksjonell, den er forseggjort og kunstferdig. Hvis vi ser denne høvelen i sammenheng med andre gjenstander fra denne tiden kan vi finne igjen denne utstrakte bruken av symbolikk. Dette var ikke bare av estetiske årsaker. Å dekorere for eksempel en skinnfell med fruktbarhetssymboler og jaktbilder skulle sikre hell på nettopp disse områdene. Andre symboler skulle beskytte mot sykdom og ”mare”. Kanskje er denne høvelen et eksempel på at også håndverkerens verktøy ble dekorert med symbolikk. Enten for å sikre håndverkerens hell og helse, og kanskje også bidra til at arbeidet fikk best mulig sluttresultat.

Bildet t.v: Her ser vi to høvler fra Grane. Disse er ploghøvler til å høvle gulvbord med. Mens oksehøvelen er benyttet til grovarbeidet med materialet er dette smekrere høvler som er konstruert for å lage nøyaktige profiler på bordene. Som kildemateriale er disse høvlene et funn. Ikke bare er de daterte, men de er usedvanlig fine og profesjonelt utførte. De er helt tydelig laget av en profesjonell håndverker som visste hva han gjorde. Slike høvler var ofte personlige, og siden høvlene var laget for hånd og høveltanna ofte hjemmesmidd vil hver enkelt høvel ha sin egen profil eller ”fingeravtrykk” om du vil.

Hva man kalte de ulike høvlene, og ikke minst de enkelte delene på dem har nok hatt sine variasjoner rundt om på Helgeland. Å tilegne oss kunnskap om de lokale forskjellene også på benevninger er et viktig arbeid. Arne Berg presenterer i bygdebok for Vefsn ulike tradisjonsverktøy med benevninger.

I 2013 vil vi holde et høvelkurs til, som en naturlig fortsettelse på det første kurset der vi lagde høvlene. I oppfølgingskurset vil vi gå dypere inn i det å bruke høvlene, målet er å få høvlet gulvbord til et av museets bygninger.


(Utklipp fra Bygdebok for Vefsn, særbind IV)