Tekst: Ansgar Kleven/Helgeland Museum

Samefolkets dag har etter hvert fått sin årlige feiring og markering – lagt til datoen 6.februar. Æren for denne feiringa tilskrives i stor grad ei lita men markant kvinne, kjent for sin utrettelige kamp for samiske rettigheter og samisk organisasjon. Fra en posisjon langt inne i de norsk-svenske fjelltraktene klarte hun å påvirke samfunnsdebatt og samepolitikk på en bemerkelsesverdig måte.  

Elsa Laula ble født i Susendalen i Hattfjelldal i 1877. Foreldrene drev reindrift i grensetraktene mellom Helgeland og Västerbotten, og hun vokste opp ved Dikanäs i Vilhelmina. Ganske uvanlig for jenter på den tida – ikke minst fra samiske miljø – fikk hun anledning til å ta høgere utdanning. Etter realskole i Örebro reiste hun til Stockholm hvor hun tok jordmorskolen.

Helt fra unge år hadde hun et levende engasjement for samenes livsvilkår i vid forstand. Det gjaldt saker som eiendomsretten til skatteland, muligheten til fast jordbruk, sosiale forhold og skolegang. Spesielt var hun også opptatt av at samene som folk måtte organisere seg på sterkere vis.

Fra studietida i Stockholm rakk hun å stifte historiens første sameforening, kalt Lappernas Centralförbund. Dette skjedde i 1904, samme år som hun også fikk gitt ut kampskriftet ”Inför Lif eller Död? Sanningsord i de Lappska Förhållandena”. Lappernas Centralförbund sendte brev til svenskekongen der samenes rettigheter var tema, og Elsa Laula var for øvrig den ene av tre samer som fikk audiens hos kong Oscar 2.

Etter ei tid flyttet hun til Norge hvor hun i 1908 giftet seg med reindriftssamen Thomas Renberg, og de bosatte seg etter hvert like sør for Mosjøen. Reindrifta deres var knyttet til Brurskanken reinbeitedistrikt, og nå fulgte år der aktiv reindrift og familieliv opptok mye av tida.  I løpet av de kommende årene skulle de få seks barn, der de to eldste døde tidlig. Det forhindret ikke hennes initiativ til å opprette ”Brurskanken Lapforening” og at hun i 1910 fikk stiftet ”Brurskanken Lappekvinde Forening”, der hun stilte som den sjølskrevne lederen.

Elsa Laula Renberg klarte i tillegg til sine mange daglige gjøremål å foreta reiser rundt i de samiske områdene, fra Trondheim i sør til Finnmark i nord, der hun holdt foredrag om samepolitiske spørsmål. Den lille samekvinnen ble lagt merke med respekt og beundring, det var ikke vanlig at talspersoner fra det hold stod fram i samfunnsdebatten på slik måte. Det er likevel ikke å legge skjul på at en utradisjonell kvinneskikkelse som stakk seg slik fram fikk atskillig nedsettende bemerkninger, både i aviser og øvrige kommentarer. Verst var nok motstanden fra egne rekker, også innad i samiske kretser skulle hun oppleve mye bakstreversk uforstand og kritikk – noe som for øvrig ganske usminket kom til uttrykk i en nylig oppsatt teaterforestilling om Elsa Laula Renberg og hennes liv.

I første del av 1900-tallet opplevde en dessuten ei brytningstid når det gjaldt samenes syn på reindrifta. Reelle motsetninger stod mellom tradisjonell reindrift med mindre flokker, der melking og mer intensiv utnytting av reinen var en hovedsak, og på den andre sida større flokker med kjøttproduksjon som nær sagt det eneste formålet. Miljøet på Helgeland, med Elsa Laula Renberg i spissen, stod for det første alternativet, mens reineiere i Rørostraktene allerede var på god veg inn i stordriftssystemet.

I avisa Nidaros refereres Elsa Laula Renberg slik: ”La de lapper som vil producere kjøt faa gjøre det, men la også de med hjorder paa ca. 100 ren faa ret til at leve paa gammelt lappisk vis”. Disse to ulike interessene ville være av stor betydning for hvordan reindriftsloven ble revidert og utformet.

Elsa Laula Renberg mente at mange fundamentale spørsmål for samenes framtid presset på, og at tida måtte være inne for et felles samisk ”stormøte”. Hun planla derfor ei slik samling i Trondheim, bekjentgjorde møtet i brede kretser, inviterte reindriftsinspektøren og sikret til og med statsstøtte til arrangementet. De fremste sakene gjaldt reindrift, skolegang og organisering – og ingen ringere enn Arbeiderpartiets kjente Martin Tranmæl var hentet inn som innleder til debatt. Elsa Laula Renberg holdt åpningstalen den 6.februar i 1917 og møtet gikk over flere dager. Nettopp denne åpningsdagen regnes som et vegskille i samenes kamp for posisjonen i det norske samfunnet, derfor er den også nå i ettertid etablert som Samefolkets dag.

Elsa Laula Renberg fortsatte sin kamp for samenes politiske posisjon utover 1920-tallet – en innsats som nok slett ikke var enkel. Tidsånd og samfunnssyn i mellomkrigstida var ikke alltid til gunst for etniske minoriteter. Så skulle også det skje at hun ble rammet av folkesjukdommen tuberkulose. Etter ei tid måtte hun med sviktende helse gi opp kampen og døde på Brønnøy sykehjem sommeren 1931, bare 53 år gammel.

Elsa Laula Renberg har blitt et forbilde for samer flest, spesielt nevnt som en inspirasjon også av den kjente samiske multikunstneren Aili Keskitalo. Hun har i dag en høg posisjon i de samiske samfunnene på tvers av landegrensene. Lokalt har Helgeland Museum tatt initiativet til heder og nedleggelse av blomster på grava hennes på Dolstad kirkegård i Mosjøen i forbindelse med feiringa av Samefolkets dag.

Foto: Helgeland Museum