Tekst: Håvard J. Nilsen/Helgeland Museum

Det norske samfunnet Anette Sagen ble født inn i en januardag i 1985, var fjernt fra det som var arena for de store slagene om kvinnelig stemmerett ved begynnelsen av det 20. århundre. Likevel har den suksessrike hopperen fra Mosjøen selv vært nødt til å kjempe for sin selvsagte rett til å gjøre det hun brenner for, nemlig å hoppe på ski.

Det begynte tidlig for Anette. Via far og en syv år eldre storebror kom hun inn i hoppmiljøet i Mosjøen, og hun kan huske at hun allerede som fireåring var med i hopprenn.

For de som har lest pressedekningen av hennes hoppbedrifter i ung voksen alder, er det nærleggende å tenke seg at det å være kvinnelig skihopper helt fra starten av opplevdes som en kamp mot fordommer og hersketeknikker. Slik var det ikke. Anette tenkte rett og slett ikke på at det var noe spesielt med at hun var jente og skihopper samtidig. Hun var tøff og gjorde det hun ville, og først da hun ble eldre, begynte hun å merke holdningene som skulle gjøre henne til et symbol for likestilling og kamp mot gubbeveldet i hoppsporten.

Da hun oppdaget at det ikke fantes OL– og VM–tilbud for kvinnelige skihoppere, ble det en øyeåpner for henne. Men det var hopping hun ville holde på med, og hun husker at hun allerede som tolvåring bestemte seg for å flytte til Trondheim for å komme inn i et idrettsmiljø. Det var her hun gikk hopp- og kombinertlinjen på idrettsgymnaset på Heimdal.

2004 – da hun var 19 år – spisset kvinnenes hoppkamp seg for alvor til og Anette ble løftet frem som likestillingssymbol. Da var hun allerede en merittert skihopper. Hoppuka for kvinner var blitt arrangert siden 1999, og etter å ha kommet på andreplass i 2002, hadde Anette vunnet den både i 2003 og 2004. Hun hadde liksågodt også tatt to NM-gull i 2003 og ett i 2004.

Vinteren 2004 ble det arrangert kontinentalcuprenn i skiflyging i Vikersund. Her nektet Torbjørn Yggeseth, som var leder i hoppkomitéen i Det internasjonale skiforhundet, kvinnelige utøvere å være prøvehoppere, som de i utgangspunktet hadde fått tilbud om. En måned tidligere, i februar, hadde Anette vunnet jenteklassen i Junior-VM på Stryn, men fordi jenteklassen ikke hadde offisiell status, var hun blitt nektet medalje og nasjonalsang.

Da Yggeseth etter store protester snudde og likevel lot blant andre Anette hoppe i Vikersundbakken, gjorde hun til skamme hans bekymringer om at det var for farlig for jentene å hoppe. 6. mars svevde hun ned til 174,5 meter, og til dags dato er dette det nest lengste en kvinne har hoppet på ski. To uker senere tok hun NM-sølv i normalbakke i Bardu.

Siden den gang har Anette Sagen forlengst vist hva som bor i henne. Så langt i sin karriere har hun vunnet Hoppuka for kvinner fire ganger, hun har tolv NM-gull, og fra 2004 til 2008 vant hun samtlige kontinentalcuper før hun vant vintercupen i 2009.

Det har kostet av tid og krefter. Da hun ble nektet medalje i Junior-VM i 2004, uttrykte hun i et intervju med Dagbladet frustrasjon over at hoppjentene ”gang på gang [blir tråkket på]”. Situasjonen i dag er en annen – mye takket være den nybrottsjobben Anette og de andre kvinnelige hopperne har gjort.

Hun beskriver seg selv som viljesterk og forteller at likestillingsverdier er noe hun har med seg hjemmefra. I huset Sagen var det en selvfølge at jenter og gutter var likestilte og skulle ha de samme mulighetene.

Mange ser på henne som en likestillingsforkjemper, men selv regner hun seg først og fremst som hopper. Som en av verdens fremste kvinnelige skihoppere er det hun har fått være et forbilde for mange som kjemper for likestilling på ulike områder.

Selv ønsker hun å være dette: ”En eksepsjonelt god skihopper og et fornuftig og godt menneske”.