Tekst: Kari Wærum/ Helgeland Museum

For ti år siden ble UNESCOs konvensjon om den immaterielle kulturarven signert, for ni år siden ble Vegaøyene som det første norske kulturlandskapsområdet innskrevet på UNESCOs verdensarvliste, og i 2013 feirer vi hundreårsjubileet for kvinners stemmerett i Norge. Bak hver av disse begivenhetene ligger mange generasjoners innsats – arbeidet og omsorgen, drømmene og visjonene til tusener av våre formødre. Med forankring i historien og tradisjonene den har gitt oss, vil jeg her fortelle om en kvinne av i dag – Aud Halmøy fra Vega.

Aud er først og fremst kjent som en foregangskvinne for ærfugldrifta i Vegaøyene i nyere tid, hun er en usedvanlig flink ærfuglvokter. I arbeidet med ea er hun en sann forvalter av den handlingsbårne kunnskapen – en kvinnelig tradisjonsbærer som viser oss hvor nyttig og nødvendig denne kunnskapen fortsatt er.

Litt poetisk kan det sies at Auds livsvei har gått langs en gjenoppdaget sti i et urgammelt øylandskap. Kunnskapene og verdiene hun står for, er tradisjonelle. Samtidig er de ytterst aktuelle, ytterst bærekraftige. Og er det noe framtida trenger, er det vel nettopp det?

Fortid – nåtid – framtid

På eget initiativ, alene og uten offentlig støtte, bygde Aud Halmøy opp en ærfuglbestand fra grunnen av i sin families heimvær, dunværet Halmøy. Om dette været leser vi i Vegaøyan verdensarv av Inga E. Næss og Rita Johansen: ”Halmøyværet ligger sørvest for Vega og består av 96 øyer og holmer. Slibraken og Fugleværet er deler av været, som ligger i et svært urent farvann. Været er vanskelig tilgjengelig, og anbefales ikke besøkt uten kjentmann.” Men Aud var altså kjentmann god nok, der hun hver dag i hekketida manøvrerte i åpen båt mellom holmer og skjær i været. Hun løftet fram den eldgamle kvinnetradisjonen knyttet til ærfugl og dun og utførte samtidig mangt et karsverk i et barskt havlandskap. Det manglet ikke på advarsler da hun tok fatt – for kunne et enslig kvinnfolk klare en båtmotor, klare aggregatet, klare ensomheten? Aud visste at hun kunne, og hun viste det.  Hun brøt barrierer. De siste åra har Aud Halmøy vært ærfuglvokter også i fiskeværet Bremstein 22 nautiske mil sørvest for Vega, i Skjærvær og i Flovær, som ligger ute i fallgarden, 16 nautiske mil nordvest for Vega.

Livsløp

Aud Halmøy ble født 1948 i Vega kommune, og vokste opp på gården Slettbakken på Holand, nord på hovedøya. Hit hadde foreldrene hennes flyttet fra dunværet Halmøy i 1946. Nøysomhet og flid preget barndommen. Familien bodde først i en enkel liten leilighet som var sambygd med fjøset, før de kunne flytte inn i nytt, sjølbygd hus på Slettbakken. De holdt to kyr og noen sauer, hadde gris og høner. Rundt husene var det hage med bærbusker, beite- og slåttemark, potet- og grønnsakland.

“Vi var sjølberga med både fisk og kjøtt, fra egen åker hausta vi potet og gulrot, kål og løk. Mesteparten av melka fra de to kyrne vi hadde, ble sendt til meieriet, så fikk vi smør og ost tilbake.”

Men heimværet sør for Vega ble aldri helt forlatt. Auds far Johan Halmøy og naboen Alf Mathisen skar tang i Halmøyværet vår og haust, på våren gjorde de også opp  reir for ea. Tradisjonen med ærfugldrift var fortsatt viktig. Særlig da far Johan ble pensjonist på 70-tallet, dro han ofte til Halmøy. Aud fulgte far sin på disse turene, en reise over åpent hav som kunne ta to timer hver vei. Sist i august var de gjerne og så over e-hus, bolighus og brygger før høsten og mørketida kom.

”Jeg kjente det var så rett, det vi gjorde, men hadde alltid en trasig følelse av at vi ikke gjorde nok,” sier Aud. ”Er du i Halmøyn, så kjenner du det slik. Du vil ikke dra derfra. Den gangen hadde pappa femten tamme eår som han stelte for med reir og hus, og verna mot måsen og havørna, i tillegg til minst hundre som lå vilt. Vi sanka dun fra dem alle. Pappa lærte meg mye om hvordan man klarer seg i et vær – om bruk av båt og børnskap, om fiske og fangst og eggsanking. Villdun er vanskelig å rense, men jeg gjemte dun fra år til år og rensa all duna som ærfuglene ga oss, slik formødrene mine alltid hadde gjort. Ofte kjente jeg det som om jeg gikk i sporene etter oldemor mi, Lovise Jonsdotter, når jeg var i Halmøyn. Det gjaldt å trå varsomt. I det hele tatt kjenner du så sterkt at du lever i en sammenheng – både med det som har vært, og det som skal komme. Det blir ditt ansvar å ta vare på det gamle, berge det og løfte det inn i framtida.”

Men det skulle bli et brått brudd i ærfugldrifta i Halmøy, da minken fant veien dit og begynte å herje i e-husene. På kort tid la den fatale lystmorderen øde alt som Auds far møysommelig hadde bygd opp. ”Da vi mistet åtte eår på ei eneste natt, var det slutt. Pappa ville ikke mer, han sula opp. Lenge kjentes det som om historien om ærfugldrifta i dunværet vårt var over for godt.”

For ei ung Vega-jente på sekstitallet var livet likevel mer enn å stelle ærfugl. Sekstenåringen Aud arbeidet først som kjøkkenhjelp på Grindbakken, gamleheimen på Vega. Deretter dro hun heimefra for å gå på skole, og selv om hun ikke reiste så langt, fikk hun sterke og varige impulser. Aud var først elev på Toppen, Vefsn folkehøgskole, deretter på Søvik husmorskole i Alstahaug. Senere giftet hun seg og fikk barn, to gutter og to jenter, tok seg jobb i kjøkkenet på den kommunale sykeheimen og ble en travel yrkeskvinne.

Kvinners kunnskap

”Det ene året på Søvik husmorsskole ga meg kunnskap jeg har hatt stor glede av resten av livet,” sier Aud med varme i stemmen. ”Vi lærte å nytte alt! Vi lærte å sette opp en vev og veve, vi strikka og sydde. Og vi stelte i hus og fjøs og sto i åkeren. Vi lærte melking, separering og stell av slakt, vi ribba høner og fikk til og med innføring i kunsten å beskjære trær. Alt kom så nært innpå oss. I bare fikk vi praktisk kunnskap, men kunnskapen fikk oss til å forstå mer av det store kretsløpet. På Søvik var det mange dyr vi ble fortrolige med – både som husdyr vi skulle stelle godt og som slaktedyr vi skulle nytte mest mulig av. Og vi lærte å lage god mat fra grunnen av. At verdier kan vokse fram av lite når du har flittige hender – som når du steiker blodkaker etter slaktinga eller renser dun fra et ærfuglreir – det er noe jeg siden har hatt med meg.”

Aud Halmøy regner kvinnene hun har kjent fra barndom og ungdom som sine fremste læremestere. På gamleheimen styrte Solveig Vegmo – en god veileder for en sekstenåring på sekstitallet. Bodil Lillegaard, som var bestyrer på Søvik da Aud var elev der, var også et forbilde. ”Henne hadde vi stor respekt for, hun sto for et ryddig hushold som også brakte trivsel med seg. Vi måtte tidlig opp om morgenen, og rommet skulle alltid være rent og flidd. På timeplanen sto ellers både møbelrens, behandling av tøy og saum av klær etter mønster vi selv rissa opp..”

Av mor lærte Aud å spinne og veve: ”Den gang var det en rokk i hvert et hus, veven sto framme, alltid hadde vi et handarbeid på gang.”

Gjennom flere år hadde Aud sauer på gården, og lærte seg tidlig å sy de vakreste feller og andre bruksting av saueskinn. Det er et handarbeid hun fortsatt gjerne tar med seg ut i øyværet hver sommer. I god gammel nordlandstradisjon trykker hun mønster på baksida av fellen, og bruker gjerne blokker med de evige symboler hjerte, bølge, mann og kone – og ærfugl.

”Sauen er så gjev!” sier Aud. ”Et trivelig dyr, og du kan bruke alt på den. Og så lukter den så godt!”

Som kokk på sykeheimen lager Aud hver dag mat til flere titalls mennesker, eldre beboere og besøkende. ”Jeg liker jobben min og prøver å lage variert, sunn kost, og den skal helst vekke gode matminner hos dem jeg lager den for. Den skal lukte og smake godt. På Vega har vi så fine råstoffer, førsteklasses fisk og kjøtt – ikke minst av sau – poteter og grønnsaker.” Aud legger vekt på å holde de gamle matrettene i hevd, og bruker sine egne, vel utprøvde oppskrifter for eksempel når hun baker til jul. ”Bor du på institusjon, er måltidene viktige hendinger i hverdagen. Desto større ansvar ligger det på kokken – maten skal lages med kjærlighet!”

Nytt liv i dunværet

Likevel – noen måneder hvert år overlater Aud Halmøy grytene på sykeheimen til andre. Hun blir ærfuglvokter på heltid. På nittitallet bestemte hun seg for å prøve å få ærfuglen tilbake til barndommens dunvær:

”Da pappa ble så gammel at han kom på sykeheimen, kjente jeg at det lå på meg å fortsette i Halmøy,” sier Aud. ”Jeg kunne ikke slå meg til ro med at ærfugldrifta der var opphørt for alltid. Våren 1995 dro jeg dit for første gang alene, bare i lag med yngste datter mi, Isa, som da var 6 år. Jeg hadde med meg symaskinen, og Isa fikk et nytt dokkeplagg hver dag. Vi bodde i brygga og fyra i båtovnen med rakved, sov med skinnfell i køya og fraus ikke. Var det stygt og grått vær, tente vi lys i parafinlampa som hang over bordet. Men mest var vi ute. For å få ea til å legge seg tam igjen, begynte jeg å bygge hus over plassene der jeg så at ho før hadde lagt seg vill. Ja, jeg bygde også hus over eer som allerede hadde lagt seg. Da for de av reiret, men kom nesten alltid tilbake og fortsatte ruginga. Og neste år la de seg i sjøleigan’ hus!”

Anja, eldstejenta, kom også til Halmøy i helgene, og søstrene stortrivdes med alt, sprang omkring og opplevde naturen med åpne sanser – i sol og stormkast. Begge likte å hjelpe til, og de ble fort flinke små ´dunkjerringer´. Skatter fant de også – om de knuste mange nok blåskjell kunne de samle seg perler – det var stas! Guttene var også mange ganger med, de likte seg alle her. Jeg er glad jeg fikk gitt barna mine disse barndomsopplevelsene.”

Når et dunvær først er rasert av mink, skal det et langt og møysommelig arbeid til før ærfuglen igjen søker seg dit. Men Aud hadde bestemt seg, og hun hadde tålmod. Den ene våren etter den andre dro hun til Halmøy igjen, la opp reir, bygde e-hus og viste fuglene at her fikk de en pålitelig vokter – en som kunne verne dem mot både ørn og mink og andre farer:  ”Etter to år hadde jeg to eår som hekka i husene mine, men eggene deres ble drukket opp av kråka. Neste vår kom de likevel tilbake, og det samme gjorde jeg. Ærfugldrift bygger på en tillit mellom menneske og fugl, det er en sterk sannhet. Etter tre år hadde jeg samla nok dun til min første dyne. Antallet eår på mine reir vokste for hvert år, og Halmøy var omsider blitt et skikkelig dunvær igjen. I 14 år var jeg her – det var det verdt.”

Aud Halmøy har brukt alle sine ferier og oppsparte fridager, tatt ulønnet permisjon og gitt avkall på inntekt for å være ærfuglvokter. Stiftelsen Vegaøyan verdensarv kompenserer nå for et visst inntektstap for de faste ærfuglvokterne og dekker transportutgifter til de åtte dunværene som driftes i Vegaøyene. Duna som vokteren sanker og renser for å sy dyner av, er eksklusiv attåtnæring med minimal timebetaling.

Slettbakken – visjonen for framtida

For 13 år siden flyttet Aud Halmøy tilbake til barndommens Slettbakken. Her har hun skapt en vakker heim for seg og sine – et åpent, romslig og gjestfritt sted. I det kvite huset har hun plass til å drive med alle sine aktiviteter: På et lite rom i andre etasje står symaskinen klar, rokken står i stua, i kjelleren under hovedhuset kan hun rense dun, bake lefser, støype lys eller trykke på fell – alt ettersom. Her blir Auds edderdunsdyner til – ei i året. Huseieren lærer gjerne videre det hun kan, og hun har lært av andre. Mange venninner har vært innom Slettbakken og har delt sine kunnskaper om gamle  handverkstradisjoner. Aud dyrker også blomster og poteter, hun sanker bær og sylter og safter.

Slettbakken er et ryddig, rolig og vennlig sted der Auds store, røde katt holder orden i uthus og fjøs. Utenfor hagegjerdet venter en villsauflokk på brødskorper – de holder kulturlandskapet ved like og fortjener en takk for jobben. Fuglelivet på Holand en vårdag er overveldende, med låt av gås og fløyting av storspove. Den som vil, kan gå rett borti bakken og hente seg et gåsegg til frokost, den beskatningen tåles godt.

”Dette er min heim og min plass på jorda, som jeg er satt til å forvalte. Her er det godt å komme tilbake når jeg har vært mange uker i dunværet. Det ene utelukker ikke det andre – jeg trives godt i vekslingen mellom været og heimen her. Det er så viktig for meg å holde huset i stand! Jeg gleder meg over potetrendene mine og solbærene jeg plukker i egen hage, og synes dyrkbar jord er noe av det fineste jeg kan gi ungene mine i arv,” sier Aud Halmøy. ”Mange vil kalle meg gammeldags, men jeg tror det er framtidsretta å være sjølberga. Om noen tiår kan dette bety større verdier enn vi aner. Derfor må vi ikke glemme det de gamle lærte oss. En gang kan til og med et dunvær – en stein i havet – bli heim igjen for nye generasjoner.”

 

Ærfugldrift

Vegaøyene er sentralområdet for den tusenårige tradisjonen langs norskekysten med å legge opp tang-reir og bygge små hus for ærfuglhoa (ea), og verne fuglene mot predatorer i rugetida. Ea forer reiret med dun fra sitt eget bryst og ligger på eggene  28 – 30 døgn. Når eggene er klekt, forlater ea og ungene reiret, og fuglevokteren kan sanke duna. Duna renses for hand og brukes i de unike edderdunsdynene, som regnes som verdens beste sengetøy.

De gamle dunværene rundt hovedøya Vega er alle fraflyttet, men i hekkesesongen (april – juli) driftes disse værene av ærfuglvoktere: Flovær, Lånan, Kilvær, Hysvær, Skjærvær, Bremstein, Muddvær, Halmøyvær. Ei helårsdyne (200 cm lang) inneholder 1000 g rensa dun, det vil si dun fra 60 – 70 reir. Å rense ett kilo ferdig dun, innebærer opp til ei ukes arbeid ved dunharpa.