Tekst: Ragnar Selnes/Helgeland Museum

Beretningen handler om en jente i en vanlig nordnorsk familie på en vanlig nordnorsk utkantgård – gården Lines i Melfjorden i Rødøy kommune i Nordland. Bakteppet er europeisk stormaktspolitikk og 2. verdenskrig.

Helgelandskysten var viktig for alliert etterretning. Den såkalte E-tjenesten var et kampmiddel i okkuperte land og var i aktiv tjeneste for allierte kommandoer. Telegrammer og rapporter fra E – stasjoner dannet grunnlaget for militære operasjoner i norsk område straks eller senere. Slike operasjoner var forbundet med den største fare for å bli oppdaget av tyskerne, eller angitt av norske angivere. Av 5 500 personer knyttet til E – tjenesten, er det angitt 288 falne. Av dem ble 103 henrettet, 110 omkom i fengsel eller fangeleire. 62 personer falt i kamp, eller under arrestasjoner, 13 omkom under flukt. 800 personer måtte rømme landet. Omtrent like mange ble arrestert.

Med dette bakteppe ble gården Lines natt til 15. juli 1942, med bulder og brak fra et Catalinafly dratt inn i krigen og Norges okkupasjonshistorie. Flyet landet rett nedenfor gården og landsetter to agenter i en skrikende oransje gummibåt. Og det er nettopp det historien handler om – agenter som tar seg til rette på gården og bidrar til at en familie blir delaktig i et farlig spill. 

Margit var 13 år da dette hendte, men hun var allerede et fullverdig medlem av familierådet, en fullverdig deltaker i alt arbeid og alle forpliktelser på gården. Hun var oppdratt til aldri å lyve. Nå måtte hun lære seg til å lyve, og tie om sannheten. Ikke si noen ting, men holde øyne og ører åpne, lytte og samle informasjon, men aldri snakke med noen. Den 13 år gamle jenta ble voksen den julinatta i 1942. Og mer – hun var blitt en ”etterretningsagent” og en ettersøkt person, som fra nå av levde i daglig livsfare. Dette var en situasjon som skulle pågå til frigjøringsdagen 8. mai 1945.

Det første oppdraget jenta og hennes bror får i 1942: Gjemme ammunisjon og våpen oppe i marka! Hun er ei tretten år gammel jente, men likevel soldat, agent og deltar i krigen på norsk side. I desember 1942 kommer det et nytt sjøfly med en ny agent og lander rett utenfor støa på Lines, midt på dagen. Folk på begge sider av fjorden ser flyet lande. En mann ligger på fjorden og fisker. De som har planlagt dette, kan ikke bry seg stort om familien man på nytt involverer, og på nytt setter i livsfare.

For Margit og resten av familien ga det nye besøket grunn til økt angst og uro, men Margit kunne ikke vise at hun var redd. Utad var man pålagt å være rolig og gjøre sin plikt. Det var i plikt for fedrelandet at familien holdt agentene skjult i huset, og i tillegg måtte hennes far og brødre sørge for gratis båttransport – ikke engang drivstoffutgiftene fikk de dekket. Livet gikk sin gang og Margit var i full jobb heime de 14 dagene hun hadde skolefri. Arbeid fra morgen til kveld: gå i fjøset, måke kuskit, toge høy til dyra, bære vatn, melke, kjerne smør, lage ost og annen mat, reparere og produsere klær, samt hogge ved. Hun var flink med dyr og mang en gang var hun fødselshjelp om det oppsto problemer.

14. mai 1943 kom det enda et sjøfly til Lines midt på lyse dagen. Dette var som å vifte med et rødt flagg til verden og tyskerne. Det var som å skrike ut: Se her alle sammen! Dette er gården Lines, her foregår det skjulte ting!! Hvor lenge kunne man bortforklare disse flyene? Om hendelsen ble rapportert ville både fly og agenter være borte før tyskerne rakk å nå fram til Lines, men for folket på Lines ville det være umulig å vri seg unna.

Når agentene brukte senderen på Lines var nervene til Margit i høyspenn. Stadig var det tyske vaktbåter i Melfjorden. Man kunne aldri vite når de foretok en razzia. Aggregatet som skaffet strøm til senderen sto utenfor huset og bråkte noe aldeles forferdelig … tenk om det kom folk på besøk. Plutselig kunne noen stå i stua under sendinga – uten at man hadde ha hørt eller sett dem på forhånd.

Vaktholdet gikk på omgang blant barna i familien.  Selv om natten lå de som hadde soverom ut mot havet og så utover sjøen. Margits rom vendte ut mot havet. Etter hvert ble aggregat og sender flytta opp i ei hytte, men agentene fortsatte å sove og ha opphold i huset. Og flere ganger kom det tyskere på husundersøkelser. Hele heimen ble satt på hode. Ettersom agentene bodde på Lines måtte Margit og de andre til stadighet gå på husundersøkelser i eget hjem. Avslørende ting kunne ligge og slenge, en sneip, et sigarettpapir, en avrevet lapp med et engelsk ord.

En dag kom Gestapo snikende langs fjorden. Margit oppdaget dem først da de var på vei opp fra støa. Agentene var i hytta, men de hadde denne dagen vært ekstra skjødesløse. Kompromitterende saker lå slengt rundt om i huset, bl.a. noen hemmelige papirer – bare sekunder før soldatene står i huset greier familien å få gjemt unna alt. Margit følte at hun hele tiden måtte passe på familien sin. Måtte alltid ha øynene med seg. Den minste forseelse og forsnakkelse kunne bety livsfare for hele familien. Da hun var fylt 14 år fikk hun problemer med hjertet, men kunne ikke dra til legen og forklare årsaken.

I mai 1943 ble agentene flyttet fra Lines til øya Renga, der det ble opprettet en fast radiostasjon Crux III. Tyskerne hadde mer og mer rette søkelyset mot Lines. Mistanken var der, men de manglet det fellende beviset.

Så, i 1944 slår Gestapo overraskende til. Margit var den dagen på skolen for å ta eksamen, da hun så gjennom vinduet fra skolen at en båt med tyskere var på vei mot heimen. Lurende langs med land på sørsiden av fjorden. De tar seg opp til gården, skremmende og aggressive. De to søstrene, Bertha og Bjarnhild, var i fjøset da tyskerne ankommer. Inne i huset lå det avslørende varer og klær til agentene på Renga. Bjarnhild rakk inn i huset og fikk i løpet av sekunder samla sammen tingene og gjemte dem under fjøsstakken. Straks hun var inne i fjøset kastet hun tingene i møkka, og Bertha spadde fort hestemøkk over. Sekunder etter sto tyskerne i døra. Det eneste som ikke ble undersøkt var haugen med hestemøkk. Hestemøkka berget denne gangen livet til familien på Lines.

Beretningen til Margit forteller at det var ingen vei tilbake i det øyeblikket familien var blitt innblandet i den illegale kampen. Vi gjorde det vi måtte, krigen gjorde noe med oss. Det var de eller oss.

Krigen satte Margit og hennes åtte søsken i den ytterste fare, som den gjorde for mange andre i Norge under krigsårene 1940-45. Forventningene som ble lagt på den 13-årige jenta var store. Familien fikk aldri kompensasjon fra den norske stat. Agentene fikk heder og omtale, familien satt igjen med tynnslitte nerver, etter å ha risikert sine liv og satset alt for Norge – sine penger, sin tid og sin helse.  Margith fikk ingen diplom – hun var ei lita jente som julinatta i 1942 mistet sin barndommen.

 

Kilder:

Margit Lines Våtvik, egen skriftlige beretning

Øyvind Jenssen, Gestapo skal til Lines, 2011.

Statsstipendiat Ragnar Ulstein, Etterretningstjenesten 1940 – 1945 side 14: Operativ og Statisk etterretning, side 22: Tapene.

Rapport fra CRUX III. 25.12.1943 Note.KAa/HW. Jnr. 133/44/V Til Klaus og Ole Lines ( Margith`s brødre )