Av: arkeolog Trine Johnsen, Nordland fylkeskommune

Forsteinede tankeuttrykk

En gang for lenge siden betydde disse bergene noe spesielt for menneskene. Figurene i berget var kanskje viktige i markeringen av milepæler i livet. Var det selve innhuggingen som var betydningsfull, eller øyeblikket da menneskene fikk se de ferdige bildene? Vi kan ikke høre knakkelydene mot steinflaten eller ordene som ble sagt da bildene ble festet til berget. Vi kan heller ikke fornemme gleden eller sorgen som kan ha vært tilstede i bruken av bildene.

Helleristningene er kanskje det nærmeste vi kommer tankeuttrykk fra fortidens mennesker. Hva har vi felles med menneskene som hadde dette som sitt «hellige sted»? Vi er i det samme landskapet; med samme lukt av sjø, gress og lyng. Også fortidens mennesker var her en solvarm sommer dag, eller kanskje i vind og piskende regn.

Motiver og alder

Bildene i Vistnesdalen fremstiller stiliserte reinsdyr, elg, kveite, menneskefigurer, fotsåler, båt og geometriske figurer. Bildene er sannsynligvis fra tiden rundt 4000 år f.Kr. Det er vanlig å dele bergkunsten i veide- og jordbruksristninger. Betegnelsene er knyttet til ervervet til dem som lagde og brukte ristningene; fangstfolk og bønder. Ristningene i Vistnesdalen er hugget og disse bildene er yngre enn de slipte. Likeledes endres figurene over tid, fra naturalistisk til mer skjematisk. Veideristningene er fra steinalderen, mens jordbruksristningene knyttes til bronsealderen.

De to helleristningstradisjonene er fra ulik tid og motivene er forskjellige. I veidekunsten er det hjortedyr, hval og bjørn som dominerer. Jordbruksristningene viser oftest skip, menneskefigurer og husdyr.

Bilder fra ulike tid?

De fleste helleristningsfelt tilhører én av motivtradisjonene. Men noen billedfelt, som her i Vistnesdalen, kan inneholde elementer fra begge. Noen forskere tror at det er et tradisjonsbrudd, at det har vært en «ristningsfri» periode.

Dersom vi holder oss til denne tolkningen ble kanskje de eldste Vistnes-ristningene gjenoppdaget for første gang i bronsealderen? Eller kan bronsealdermenneskene i området ha kjent til bildene hele tiden, selv om det ikke var i bruk? Er de «nye» motivene hugget inn for å markere tilhørighet med menneskene som brukte feltet noen hundreår før?  Vi skal heller ikke se bort fra at feltet representerer slutten i den eldste tradisjonen, så sent at nytt tankegods rakk å feste seg før huggingen av bilder i Vistnesdalen opphørte.

På Rødøya like ved Vistnes, ligger helleristninger som er fra omtrent samme tid. Figurene på feltet Rødøy I, er imidlertid mer naturalistiske og kan være noe eldre enn bildene på Vistnes. I samme området ligger feltet Tro, Flatøy og Rødøy II, som er yngre jordbruks-ristninger.

Figurene på Vistnesfeltet

Figurene er gruppert i to felt, I og II. På felt II er det to grupper ulik figursammensetning, adskilt av en revne i berget. Det er i den minste gruppen på felt II at de mulige «yngre» motivene befinner seg.

De dominerende figurene er hjortedyr; elg og reinsdyr. På det store feltet er det to kveiter, den ene ufullstendig. Sammen med disse klart framstilte dyrene er det abstrakte, eller geometriske figurer. Innenfor den minste grupperingen på det store feltet antydes mennesket. En avbildning viser en menneskefigur. I tillegg er det to fotsålemotiver. Fotsålene antyder en sen bruk, eller gjenbruk av feltet. Sammen med disse motivene er et hjortedyr som er langt mer stilisert enn de øvrige dyrene, og som dessuten mangler horn.

Bergbildene i fortidens samfunn

I tusenårene som har gått siden helleristningene ble laget og var i bruk har de kanskje vært gjenoppdaget mange ganger. Menneskene som betraktet bildene har nok undret seg over hva de skulle bety og hvem som har laget dem. I vår tid er ristningene betraktet fra et vitenskapelig synspunkt med samme undring. De er deler av en forgangen tankeverden som vi aldri kan nå helt inn til. Vi forsøker likevel å nærme oss bildenes mening og funksjon, og tankene til menneskene som skapte dem.

Enkel jaktmagi eller billedspråk?

I arkeologisk forskning har tolkningen av bildenes mening skiftet gjennom tidene. Den mest utbredte tolkningen tidligere var at helleristningene uttrykte jaktmagi, dvs. at de ble laget for å få makt over byttedyr og sikre fangsten. Tolkningen bygger på at bildene fremstiller viktige byttedyr. Det er ikke unaturlig at dette var noe av meningen bak veideristningene. Men figurene kan være symboler med en mer kompleks mening, et bildespråk forstått av menneskene som laget og betraktet dem. Kanskje er figurene symboler på utenomjordiske fenomener, åndelige forbinder mellom mennesker og guder?

Møteplasser

Vistnesdalen ligger sentralt ved leia langs kysten, og østover mot vannveiene mot innland og høgfjell. Vassdragene innenfor er rike på boplasser fra steinalderen. Kan helleristningsfeltene ha vært møteplass for folk fra fjell og innland, fjordstrøk og ytterkyst? Kanskje sommermøter i lyse netter eller takkefester om høsten. Var det her «ekteskap» ble inngått og overgangen fra barn til voksen ble markert? Kanskje lød det velkjente utrop som: «nei, hvor stor du har blitt!», og muligens foregikk det livlig byttehandel av sjelden stein til redskap, steinøkser, slipte kniver av skifer, skinn og pelsverk.

Reisebrev fra åndenes verden

På slik sammenkomster møttes også de åndelige ledere, sjamanene. I historisk kjente fangstsamfunn var sjamanene bindeleddet mellom de levende menneskene og åndeverden. Til åndeverden hørte også forfedrene, som med sine erfaringer sikkert var viktige for de levende. For å få kontakt med åndeverdenen gikk sjamanene i trance, ved hjelp av trommer eller rusmiddel. Kan helleristningene være en del av sjamanenes ritualer, bilder fra den åndelige reisen? Dette er kjent fra fangstsamfunn både i Afrika og Australia. Etter reiser til åndenes verden ble kanskje budskapet gjort tilgjengelig for andre gjennom avbildning.

Markeringer i livsløpet

Bildene kan ha vært omgitt med sterke tabuforestillinger. Kanskje har de likevel vært tilgjengelig for folk i forbindelse med viktige markeringer i livet, f.eks. overgangen fra barn til voksen. Vi kan forestille oss unge jenter og gutter som blir introdusert til de voksnes forestilling om det guddommelige gjennom å se bildene og høre historiene. Kanskje var bergbildene opplyst av flammende fakler som gjorde figurene levende? Muligens var dette eneste gangen i livet at det var adgang til å ferdes på det hellige stedet.

Markering av felleskap

Vistnesdalen er her fremstilt som mulig møteplass for folk fra ulike steder. Naturmiljø og levevis var nok ulikt mellom ytterkyst og høgfjell, og dette fikk rimeligvis innvirkning på redskaper, utforming av hus, mat, klesdrakt og smykker. Likevel var det noe som bandt gruppene sammen. Helleristningene kan slik være et uttrykk for samhørighet og felles ideer.

Nye tider – nye symboler

Det er pekt på at noen figurer på Vistnes har «ungt» preg. Er dette uttrykk for nye ideer fra  bondens verden, som er innlemmet i feltet med de gamle figurene? Ved å plassere de «nye» fotsålefigurene her ble kanskje de nye tankene mindre truende. I slutten av yngre steinalder fikk jordbruket større betydning. Med den nye livsformen kom en ny måte å forholde seg til naturen på. I en slik brytningstid kan bergbildene i Vistnesdalen ha vært forbindelsen til det gamle, trygge og velkjente. Imidlertid flyttes samlingsstedet for grupper fra fjern og nær over fjorden til helleristningsfeltene Tro, Flatøy og Rødøy II. Men dette er bondens bilder, jordbruksristningene. Figurene her vitner om at et helt nytt tankegods har festet seg, med nye symbolske uttrykk.

Bergkunst i dag

Slik kan menneskene gjennom flere tusen år ha uttrykt sine tanker og inntrykk gjennom bilder i berg. Men også i vår tid finnes slike uttrykk. Som en del av «Skulpturlandskap Nordland» ligger Oddvar I. N.’s «Opus for himmel og jord» slipt inn som en stor sirkel i bergflaten her i Vevelstad. I sirkelformen ligger symbolet om evigheten. Kanskje vil folk i ei fjern fremtid undre seg over denne figuren, slik vi og andre gjennom tidene har betraktet og tolket steinaldermenneskenes bilder i berg.