Skogbruk på Helgeland
Mange forbinder Helgeland først og fremst med kystkultur og øyliv, men regionen byr også på flotte skogsområder. Skogen var en viktig ressurs i naturalhusholdningen, der en selv laget og skaffet det en trengte. Ikke bare tømmer og ved, men også never, bark, trekull, tjære, vilt, bær og dyrefôr var viktige ressurser fra skogen. Hogst drev en om vinteren, og fraktet tømmer ved hjelp av hester på snøføre.
Skogsstue i Visten rundt 1908. Foto: Helgeland Museum
Engelskbruket
Starten på industrielt skogbruk på Helgeland har en spesiell historie. I 1865 kjøpte nemlig fem engelskmenn Vefnsrydningene fra godseieren Fredrik Holst, og etablerte «The of North og Europe Land and Mining Company ltd.». Engelske sportfiskere hadde allerde i flere tiår oppsøkt den lakserike elven Vefsna, og sett at skogene i området var fulle av godt trevirke. Den industrielle revolusjonen førte til økt behov for byggematerial, og i etterkant av den fransk-tyske krigen i 1870-71 var det gode tømmerpriser. På Halsøy like nord fra Mosjøen sentrum, ble det etablert en moderne dampsag som på folkemunne fikk navnet Engelskbruket.
Etter tjue år med stortstilt drift uten særlig tanke for gjenvekst og foryngelse, var det ikke mer skog som kunne nyttes som sagtømmer i de tre kommunene. Den samme formen for drift drev Risøybruket i Bindal som inspirert av Engelsbruket ble startet opp i 1875 av to nordmenn, som begge hadde erfaring fra utenlandsk trelastindustri.
Utstillingen på Bindal museum formidler skogbrukshistorie. Foto: Odd Walter Bakksjø
Stordriften nordpå førte til at Stortinget i 1892 vedtok en lov som gjeninnførte forbud mot utførelse av trevirke fra Nordland, Troms og Finnmark. Resultatet ble at engelskmennene solgte skogen delvis til private og delvis til staten. Dampsagen på Halsøy kom i drift på norske hender, og skogbruket tok seg etter hvert opp igjen.
Nesbruket som avløste engelsbruket på Halsøy, her på 1930-tallet. Foto: Gjertin Svartvassmo/Helgeland Museum
Samtidig som skogen ble hogget ned vokste byen frem. Et besøk ved Vefsn museum gir innblikk i hvordan skogbruket til engelskmennene var med på å gi Mosjøen tidlig bystatus.
100 år med tømmerfløyting
For å frakte den store mengden tømmer ut til sagbruket var det nødvendig å benytte seg av elva Vefsna med sidevassdrag. Tømmerfløyting var ikke kjent kunnskap langs Vefsna, og det ble derfor hentet folk sørfra med erfaring fra fløyting. Tømmerfløytinga var et krevende og farlig arbeid, der en risikerte å havne i klem mellom de store stokkene. Samtidig kunne det være et spennende avbrekk fra det tunge hogstarbeidet. Den siste tømmerfløytinga på Vefsna var i 1968, da ble all frakt av tømmeret flyttet over på tømmerbiler.
Boka «Vefsnavassdraget – 100 år med tømmerfløting» kom ut i 2018, og gir en fyldig presentasjon av tømmerfløytingas historie og kulturminner knyttet til fløytinga.
Elvebåtene var viktige i fløytinga, og Vefsna har sin egen modell. Helgeland Museum arrangerte i 2015 et kurs sammen med Vefsna regionalpark i bygging av elvebåten. I videoen kan en følge prosessen fra uttak av emner i skogen til båten er på vannet.
Skogens kulturminner
Det ble i «engelsktiden» bygd en mengde fløteranlegg og skogstuer. I forbindelse med utgivelsen av de to bøkene om Vefsnavassdraget «100 år med tømmerfløyting» og «Skogsarbeiderliv og skogstuer» har det blitt gjort et stort arbeid med registrering og kartlegging av kulturminner knyttet til skogsdriften i kommunene Grane, Hattfjelldal og Vefsn.
Boka «Skogsarbeiderliv og skogstuer» kom ut i 2021, og gir et spennende innblikk i 150 år med skogsarbeid på Helgeland.
Et besøk på Grane bygdetun gir anledning til å ta en nærmer kikk på en av skogsstuene. Skogsstua ble oppført av engelskbruket på Båfjellet i 1865. Den er i to etasjer med stall nederst, som vitner om hestens viktige rolle i den tidens skogbruk.
Skogstue satt opp på Båfjellet av engelskbruket i 1865. Foto: Are Halse
Trehistorie
Tømmer kan gi oss viktig informasjon om alderen på bygninger, både gjennom spor av typen verktøy som ble brukt i bearbeidingen, men også gjennom analyse av vekstmønsteret til årringene, som kalles dendrokronologiske undersøkelser.
Museumsarbeid kan også være skogsarbeid. Her tas det boreprøver fra levende tre. Foto: Helgeland Museum
Trærnes vokst varierer med klima noe som viser igjen i bredden på årringene, og slik er det mulig å lage et tidskart for skogen i et gitt område. Denne årringskronologien må bygges opp med prøver fra både levende tre og bygninger med kjent byggeår. Om tømmeret i bygningen har barkkant slik at den ytterste årringen er bevart er det mulig å anslå hvilket årstall treets vekst ble avsluttet, altså når det ble hogd.
Boreprøver fra Rynesstua på Vefsn bygdetun. Foto: Helgeland Museum
Bygningsvern og tradisjonshåndverk er viktige satsingsområder for Helgeland Museum. Denne filmen er fra et kurs museet arrangerte, der et knippe håndverkere fikk følge treets ferd fra det står på rot til det er ferdig laftet. Vi begynner i skogen med syngende sager og svingende økser.
Kilder
Halse, Are, Halle Heggli, Arild Tokle, Kari Wærum og Kjell Magne Øksendal (red.). Vefsnavassdraget – 100 år med tømmerfløyting. Mosjøen: Selhornet, 2018
Halse, Are, Halle Heggli, Håmund Ivarrud, Arild Tokle, Kari Wærum og Kjell Magne Øksendal (red.). Vefsnavassdraget – Skogsarbeiderliv og skogstuer. Mosjøen: Selhornet, 2021
