Fegdlys varslet om ulykke, død eller fare. Det kunne gjelde både mennesker, dyr, bygninger og gjenstander, men først og fremst ble det sett som et dødsvarsel for folk.
Dødsmerket
Begrepet «feigd» / «fegd» / «feig» betydde et nært forestående dødsfall. Det kunne også brukes i en videre betydning om en truende fare. Arnt O. Åsvang skreiv fra Vevelstad (2001) at uttrykk som «å va fæg» eller at en «spiller i fegden» fremdeles var i bruk. Den gamle betydningen handlet først og fremst om at et menneske hadde kort tid igjen å leve, men begrepet kunne også beskrive forandringer, at noen begynte å utføre arbeid på en ny måte, eller at folk oppførte seg annerledes enn tidligere.
I troa på slike varsel spilte fegdlys, også kalt «førevitje» eller «nålys» en viktig rolle. Hvis noen så lys på et sted der det ikke skulle finnes lys, ble det sett på som et varsel om ulykker og død. Lyset ble ofte beskrevet som blått og vandrende. Det kunne vise seg på marka, ved naust og sjø, ved bolighus eller låve, oppe i mastetopper eller andre oppstikkende gjenstander i båten, på kirkespir, flaggstenger, fjelltopper, dalsider, ved elver eller vann. Mennesker som sto foran døden, kunne også ha et slikt lys på eller nær seg.
Fegdlys ble i mange fortellinger sett på kirketårn eller kirkegården. Foto viser Rødøy kirke.
Ivar Aasen skriver i «Norsk Ordbog» at fenomenet på Helgeland ble kalt «feigdeljøs», det samme som «naaljos», en gnist eller lysning som viste seg på et menneskes hår eller klær, tidligere sett på som et dødsvarsel. «Naadeljøs» eller «naaljøs», var en blålig, matt lysning som kunne vise seg på eller i nærheten av mennesker. Aasen mente at dette trolig tilsvarte det svenske fenomenet alvsild (1873).
Fortellinger om fegdlys
Troen på slike varsellys finnes i mange fortellinger, flere nedskrevet av folkeminnesamlere utover 1900-tallet. I Helgeland Arbeiderblad i 1966 fortalte Mikal Nyseth Kampli fra Susendal at han en gang så fegdlys på Luspen ved Unkervatn. Han og Kristian på Mikkeljorda var i Skarmodalen da de tydelig så lyset. Tre kvelder senere så de det igjen, nå halvveis nede i Bjørkneslia. Like etter druknet en mann i Unkervatn. «Mange kan fortelle om «fegdljøs», avsluttet Mikal.
Jordskjelv
I årbok for Helgeland fra 1973 gjengir Einar Enga fra Bardal en sambygding som på sine eldre dager fortalte en opplevelse fra ungdomstiden. En kveld sent på sommeren, da mørket så vidt hadde begynt å falle, var han på vei hjem fra fisketur over et myrlandskap. Tåka lå lavt da flere lys plutselig hoppet opp og ned foran han. Han skyndte seg mot lysene, men de flyttet seg stadig lenger bort. Han forsto at dette måtte være fegdlys. Da han skjønte det ble lysene svakere og sloknet.
Vel hjemme var alle enige om at lysene måtte ha vært fegdlys, laget av de underjordiske. Naboer ble varslet, og alle tok sine forholdsregler, men ingenting skjedde. Folk begynte å snakke. Kanskje mannen bare hadde vært sliten, og at det hadde flimret for øynene hans.
To uker senere gikk mannen samme rute igjen, denne gang med en kamerat. Da de kom til stedet der han tidligere hadde sett lysene, begynte bakken å bevege seg. Jorda bølget som et hav, og de falt om. Lukten av svovel og sur myr steg opp. En ny, sterkere bølge kom, og trær og busker bøyde seg som i sterk vind, selv om det var vindstille. Igjen falt de overende. Redde og oppskjørtet kom de seg opp og skyndte seg hjemover. Det hadde vært et kraftig jordskjelv. «Kom ikke å si at fegdlys er noe tøv», sa mannen.
På kirkegården
Mange så fegdlys på kirkegårder og andre gravsteder. Reidar Svare skriver i «Folkeminne samla i Vefsn» (1950) at en informant, som hadde mor fra Tustervatn i Hemnes, kjente til at det ofte var «feigdar-ljøs» på kirkegården der. Kvelden før et ventet likfølget kunne man gjerne se lys komme opp fra vannet og bevege seg oppover veien til grava, før det forsvant. En kveld så de de slike lys, uten å ha hørt om noen som var død. De syntes det var merkelig, men etter hvert kom et likfølge fra et sted ved Røssvatnet.
Tragedier
Det fulgte aldri noe godt med fegdlys. Reidar Svare skriver også om to kvinner fra Drevland ved Vefsnfjorden som en kveld de var ute så en «eldsloge» på Alterneset, og en annen høyt over Øyfjellet. Lysene nærmet seg hverandre til de møttes og forsvant. Kort tid etter druknet to menn på fjorden i dårlig vær, og båten hvelvet utenfor Alterneset.
En tredje historie fra Reidar Svare handler om en tragedie på Åneset i Herringen rundt 1840. En husmann var død. Enka og bonden Nils på Åneset dro med hest og slede til Kulstadsjøen for å handle til begravelsen. Kona til Nils, Lava, var hjemme med minstebarnet som var syk. I skumringen, med bare litt lys fra ovnsdøra, så hun plutselig et blått lys på en hvit skjorte som hang på en stav, Nils sin skjorte. Hun trodde det var fegdlyset til barnet, og at skjorta skulle bli barnets likskjorte.
Men tragedien rammet de voksne. Nils og enka kom ikke hjem den kvelden. På hjemvei over det islagte Fusvatnet ble de overrasket av et voldsomt uvær. Hesten ble stående fast på isen. Dagen etter ble enka funnet ihjelfrosset i sleden, og Nils i ei løe nært gården, stivfrossen, men i live. Han døde kort etter. Skjorta lyset hadde stått på ble likskjorte for Nils. Barnet overlevde.
Ulykken foregikk i februar 1846 og er omtalt av Knut Skorpen i «Gardshistorie for Vefsn, særbind 8 c (2020). Han gjengir også en samtidig detaljert beretning fra Ingebrikt Johanson (f. 1817). Brukeren på Utigarden på Åneset het Nils Nilssen (40 år), og husmannen var hans onkel, Jon Ingebriktsson (67 år). Jon og kona Karen Lund Andersdatter (67 år), som frøs i hjel, hadde bodd på husmannsplassen Nordmoen.
Fegddyr
Uforklarlige eller uvanlige hendelser i naturen ble ofte tolket som varsler. Dyrenes oppførsel ble nøye observert og tolket. Det fulgte feigd med visse dyr, særlig rovdyr og rovfugler, men også andre dyr som oppførte seg annerledes enn man forventet. Fegdfugler varslet ulykke. Det kunne være ugler som skrek nært huset, tutende skarv, ravn som kom for nær, hubro som fløy rett mot gården eller svarte fugler som søkte mot husene. Rev som skrek stygt, hund som ulte eller en katt som oppførte seg merkelig, ble sett på som ulykkes- og dødsvarsel. Man tok varsel av hesten, og om lusa skydde noen var personen feig, altså dødsmerket. Selv fisk kunne varsle ulykke. Hoppet en fisk opp i båten, eller fulgte svarte fisk etter, var det tegn på at noen om bord ville omkomme.
Forklaringer
Det som fremstår uforklarlig, kan ha naturlige årsaker. Folkeminneforsker og forfatter Ørnulf Hodne skriver i boka «Vetter og skrømt i norsk folketro» (1995) om lyktemenn, små flakkende lys som særlig forekom om høsten og vinteren. Fenomenet kunne ligne et lyktlys, og ble i folketroen sett på som budbringere fra de usynlige, eller selvstendige overnaturlige vesen. Hodne forteller om St. Elmos ild, gnister eller utladninger som oppstår på spisse gjenstander under visse værforhold, på grunn av elektriske spenningsfelter. Fenomenet kan ligne kulelyn. Fargene varierer avhengig av hvilken gass det dreier seg om, men blått, lilla og grønt er vanlig. Hodne forteller også om selvantennende gasser fra sumpaktig jord som kan lage små flakkende lys, ofte på kirkegårder og myrer.
Dampskipet ved Hemnes. Foto Charles Rabot. Arkiv Norges vassdrags- og energidirektorat
I en tid med lite lys
I dag er omgivelsene våre preget av kunstig lys, både inne og ute. Tidligere var mye av omgivelsene mørke, og lyset sjeldent. Når noe plutselig lyste opp, måtte det bety noe. Uvanlige og uforklarlige hendelser fikk mening gjennom overnaturlige forklaringer. Å tolke det som varsler ga både uro, trøst, samhold og mening. Fortellingene bandt folk sammen i et fellesskap av forståelse. De viser menneskenes evne til å finne svar på det vi ikke forstår.
Litteratur
Enga, E. ”Fegdlys”. Årbok for Helgeland, 1973.
Helgeland Arbeiderblad, 27. april 1966.
Hodne, Ø. Vetter og skrømt i norsk folketro, 1995.
Skorpen, K. Vefsn bygdebok: gardshistorie for Vefsn, særbind 8c, 2020.
Svare, R. Folkeminne samla i Vefsn, 1950.
Aasen, I. Ordbog over det norske Folkesprog, 1850.
Aasen, I. Norsk Ordbog med dansk forklaring, 1873.
Åsvang, A. O. Folk og folketro, 2001.
