Langs store deler av Norges kyst har fortellingene om draugen, eller «dråjen», som han kalles på Helgeland, vært blant de mest standhaftige sagntradisjonene. Fra Vestlandet og nordover ble draugen særlig knyttet til havet og fiskerlivet, som en farlig sjøånd og et varsel om død, men forestillinger om draugen har også hatt røtter som dødsvarsler på land, og har eksistert over et større geografisk område i lang tid.
Sjøens uhyre
Draugen er et overnaturlig vesen som hjemsøker havet og kysten. Han kunne vise seg som gjenferdet til en druknet fisker, en «dauing» som ikke fikk hvile i vigslet jord. Ofte ble han fremstilt som en ondskapsfull hevner fra havet, og hans tilstedeværelse varslet uvær, ulykker og forlis. I likhet med mange andre sagnfigurer bevegde draugen seg mellom mennesker og naturkrefter, mellom liv og død.
I flere fortellinger beskrives han som en fisker i sjøklær. Han kunne være hodeløs, eller ha tang og tare til hode, mens andre historier forteller at han hadde et dødninghode med lysende øyne. Selv uten hode kunne draugen skrike iskaldt og gjennomborende. Han varslet fare på mange måter. Folk mente at å se skum «draugspy» i båten var et dødstegn, på linje med å se draugen selv.
Draugens farkost
Draugens seilte i et vrak eller en halv båt, ofte alene, men noen ganger i følge med andre uhyggelige vesener. I uvær satte han kurs mot land som de andre fiskerne. Han kunne kappseile eller direkte styre mot båter, og den som møtte ham til havs var ille ute. Ble en båt forbiseilt av draugen, varslet det uungåelig forlis og død for mannskapet.
Draugen på land
Draugen kunne også vise seg på land. Han slo seg ned ved ferskvann, i kvernhus, landsatte og fortøyde båter eller naust. Tegn på hans nærvær var rot og snudde årer. Hvis han ble med ut i båten ble den merkbart tyngre. Draugen tålte verken lys eller ild og kunne skremmes bort med ild eller glør. På gressbevokst land var man trygg for der kunne ikke draugen gå.
Noen ganger kom han seg inn i rorbuene og la seg under sengene. Han forsvant først når rommet ble lyst opp eller oppvarmet. Han forduftet også hvis man ropte kirkegård eller kastet kirkegårdsjord eller ekskrementer etter han. Slik jord kunne symbolisere at den druknede endelig fikk hvile i vigslet grunn. Et annet gammelt råd var å smøre avføring på landgangstauet for å hindre draugen i å ta båten. Troen på bruk av ekskrementer mot overnaturlige krefter, finnes i tilknytning til andre sagnfigurer, blant annet hulder eller alver. Også ritualer, som å spytte på land før man steg ut av båten eller knytte tre knuter på tauet, ble brukt som vern.
Bank ikke vottene på en draugstein
Drauger kunne anta flere former, også som steiner dekket av tang. Folk passet seg for å bruke slike steiner som ballast, for da kunne draugen komme om bord. Folkeminnesamler Thrond Sjursen Haukenæs (1840-1922) beskrev draugen som en ondskapsfullt og hevngjerrig skapning med vond lukt, kalt «drauglukt». Når han ropte om natten hørtes det ut som nødrop fra mennesker i fare. Knut Strompdal (1881-1954) fra Velfjord forteller om Evert fra Laukholmen, som banket sjøvottene sine på en tangstein. Den viste seg å være en draug. Draugen trillet da nedover fjæra og forsvant til sjøs, med vottene. Verre gikk det med Per fra Perjord i Drevja i Vefsn. Den sterke karen ble forfulgt av en fornærmet draug helt fra Lofoten til hjemgården. Per hadde i likhet med Evert banket sjøvottene mot en draugstein. Draugen plagde Per resten av fisket, og fulgte etter han hjem til Drevja. Ei natt ble Per angrepet, men reddet seg ved å tviholde i døra. Til slutt ramlet både døra, Per og draugen ut. Deretter slo Per draugen med deler av døra. Neste dag lå bare en stor haug med slim igjen på stedet, som en manet, men like stor som et halvt hestelass.
I kamp mot draugen
Historier om mennesker som kjempet mot draugen er mange. Ole Tobias Olsen (1830-1924) fra Rana forteller om handelsmannen Anders Kristensen (1751-1821) fra Husby på Tomma, som overlevde et nattlig møte med draugen på Floholmene utenfor Lovund i Trænfjorden. De slåss hele natta, først da dagen grydde forsvant utysket. Igjen lå masse sjøgress og slim. Ole Tobias Olsen skriver at Kristensen hadde opplevd draugens rygg som en stor sleip ål, men ellers forble skikkelsen et mysterium i mørket. Flere slike nedskrevne sagn er knyttet til forskjellige personer og steder, men kan ha nokså likt innhold, som historiene om Per fra Perjord og Anders Kristensen.
Lang tradisjon
Draugen er et gammelt nordisk begrep for et ondartet gjenferd. På norrønt heter det draugr, på islandsk draugur, på færøysk dreygur, på svensk drög, og på samisk finnes begreper som rávga (nordsamisk) og raavke (sørsamisk) som viser til ånder eller syner knyttet til vann og død. Disse ordene har trolig felles opphav, noe som tyder på at myten om den udøde er felles for flere nordlige folk. I norrøn mytologi var draugen et gjenferd, som oppsøkte menneskene eller holdt til i gravhaugene. Samtidig kan begrepet tydes som skade eller bedra. I norsk folketro oppsto etter hvert et skille mellom landdraug og sjødraug. Langs kysten ble draugen gjerne sett på som en druknet fisker uten gravferd. Presten og naturforskeren Hans Strøm (1726-1797) beskrev på Sunnmøre i 1762 «Søe-Drouen» som en fisker i sjøklær. Han holdt seg ved båter og sjøhus, og varslet død, enten ved synet av han eller ved synet av «Drou spye»- skummet i båten.
Også Ranapresten Ivar A. Heltzen skrev på 1820-1830-tallet om draugen. Folk trodde draugen var et sjødyr, som bare viste seg om natten med et fælt skrik. Heltzen mente lyden stammet fra en fugl, og advarte mot skadene folketroen kunne føre til. Han fortalte om en hendelse fra Nesna der to menn noen år tidligere hadde kullseilt mellom Vikholmen på Hugla og Saura på Handnesøya. Forliset foregikk om vinteren rett ved hjemstedet. Den ene kom seg i land på en øde holme. Derfra ropte han forgjeves om hjelp. Folk på Vikholmen ved hjemstedet hørte han, men våget ikke å dra ut, fordi de trodde ropene kom fra sjødraugen. Mannen ble funnet ihjelfrosset om våren. Denne historien samsvarer noenlunde med den dokumenterte ulykken 20. januar 1823 da fisker og bonde Lars Pedersen Tønder fra Vik på Hugla omkom på den ubebodde Sauraholmen.
Folkeminnesamlere og kunstnere
Draugens sterke tilknytning til havet ble ytterligere forsterket utover 1800-tallet, da folkeminnesamlere begynte å skrive ned muntlig tradisjonsstoff. Myter, sagn og eventyr fikk oppmerksomhet blant kunstnere og kulturfolk i Norge og det øvrige Norden. Materialet ble både skriftlig bevart og omformet.
Andreas Faye utga i 1833 samlingen «Norske Sagn» hvor han beskrev draugen som en dødsvarsler, et vesen som fulgte den som skulle dø, hvor enn vedkommende gikk, enten som et lite insekt med pipelyd, eller som en fisker ved båtnaustet. Synet av draugen, eller skummet han etterlot i båtene, varslet død. Faye knytter også draugen til norrøne sagaer og konkluderte med at draugen ble oppfattet som «ens fylgie, der ledsager den døde selv i graven».
Peter Chr. Asbjørnsen og Jørgen Moe samlet inn eventyr fra 1830-tallet. I likhet med Fayes innsamlede sagn, inspirerte deres arbeid senere andre folkeminnesamlere, forfattere og illustratører, blant annet forfatteren Jonas Lie. I romanen «Den Fremsynte; eller Billeder fra Nordland (1870) forteller Lie om Elias fra Kvalholmen på Helgeland som med familien i båten kappseiler med draugen i storm. En del år tidligere hadde Elias stukket et kobbeliknende vesen, med et kveiteredskap. Kobben viste seg å være en draug, og den ville hevne seg. Denne fortellingen levde videre i lesebøker for skolen over lang tid. Draugen hadde en sterk posisjon i folketroen langs store deler av kysten, men i sørligere deler av landet ble han gjerne sett på som et hvitt gjenferd eller et dødsvarsel uten særskilt tilknytning til havet. Draugen som sagnfigur fikk dermed ulike uttrykk i forskjellige landsdeler. Kanskje forsterket og påvirket Lies fortellinger forestillingen om den nordnorske draugen?
Draugen ble også et motiv i billedkunsten, blant annet hos Theodor Kittelsen (1857-1914) og Thorolf Holmboe (1866-1935). I moderne tid dukker draugen opp i litteratur, film, musikk og dataspill, ofte inspirert av de islandske sagaenes draugr-skikkelse. Navnet lever videre i moderne kontekster som fartøy, oljefelt og oljeplattform. Den muntlige tradisjonen har for lengst stilnet, men draugen står fortsatt som et sterkt symbol på kystnaturens gåter og farer.
Litteratur
Farstad, A. Havuhyre- Mystiske vesen i havet, 2002.
Faye, A. Norske Sagn, 1833.
Gabrielsen, S. Skattkista, 1998.
Haukenæs, T.S. Midnatsolens rige. Skildring af naturen, folkelivet og historien i Nordlands, Tromsøs og Finmarkens amter,1899.
Heltzen, I.A. Ranens beskrivelse, 1834 / 1975.
Jensse, Ø. Nesna bygdebok, 1800-1920, 1998.
Lie, J. Den Fremsynte eller Billeder fra Nordland, 1870.
Nicolaissen, O. Sagn og eventyr fra Nordland, bind 1, 1879.
Olsen, O.T. Norske folkeeventyr og sagn samlet i Nordland, 1912/1987.
Willumsen, L.H. (red). Kystens fortellinger, 1999.
Skoglund, T., Eriksen, H.K. & Westerheim, D. Draugen- hevner fra havet, 1992.
Solheim, S. «Tradisjonen om sjødraugen», Norveg 15, 1972.
Strompdal. K. Gamalt frå Helgeland, 1929/1996.
Strøm, H. Physisk og Oeconomisk Beskrivelse over Fogderiet Søndmør beliggende i Bergen Stift i Norge. Første Part, 1762.
