Nøkken
Nøkken lokket mennesker mot vannet med vakker musikk, list og i form av skiftende skikkelser. I nordisk folketro var han både drukningsdemon, forfører og en uovertruffen spillemann. Forestillingene om nøkken har røtter tilbake til norrøn tid, men levde videre i lokale sagn over hele landet, også på Helgeland.
Theodor Kittelsens berømte tegning «Nøkken» fra 1904. Foto: Nasjonalmuseet/Børre Høstland.
For mange er nøkken uløselig knyttet til Theodor Kittelsens stemningsfulle tegninger og malerier. Men forestillingene om vannvetten er langt eldre og langt mer mangfoldige enn den nasjonalromantiske tradisjonen kan gi inntrykk av.
Nøkken holdt til i elver, tjern, innsjøer og vann i innlandet, og kan forstås som en personifisering av det farlige og uforutsigbare vannet. Han er særlig kjent i Norge og Sverige, men forestillinger om lignende vesener fantes over store deler av Nord-Europa og i andre kulturer. Nøkken har trekk til felles med andre sagnfigurer, blant annet den felespillende fossegrimen og kvernknarren (som holdt til ved vannkverner), med drauger, havmenn, marmæler og andre vesener tilknyttet vannet, og med vannnymfer og elveånder fra tysk og mellomeuropeisk tradisjon.
Å skifte skikkelse
På gammelnorsk heter nøkken «nykr», et ord som betyr «elvehest». Ifølge Ørnulf Hodne finner vi den eldste norrøne omtalen av vesenet i den islandske «Landnámabók» fra 1200-tallet. Her fortelles det om en grå hingst som stiger opp fra sjøen. En mann ved navn Audun fanger hesten og bruker den til høykjøring om dagen. Ved solnedgang river hesten seg løs og forsvinner tilbake i vannet.
Også i andre middelalderskrifter omtales nøkken som en skikkelsesveksler, noe som er velkjent i senere folketro. Han kan vise seg som en hel eller halv båt, en vott, en trestokk eller andre flytende gjenstander. Han kan være en skrikende fugl, en vakker og forlokkende hest, en okse, en naken mann med langt grønt og dryppende skjegg eller en nydelig kvinne. Felles for alle skikkelsene er at de skal lokke mennesker nærmere vannet. Nøkken kan opptre som en vakker ung spillemann som forfører sine ofre inn i døden, eller være helt usynlig.
Nøkken som hest i sommernatten. Tegning av Theodor Kittelsen fra 1907. Wikimedia Commons.
Trollbindende spillemann
I mange sagn er nøkken en usedvanlig dyktig musiker. Han trollbinder mennesker med fiolin, harpe eller horn. Særlig unge kvinner lar seg lokke av tonene hans. Tilsvarende fortellinger omhandler fossegrimen. Denne figuren oppfattes gjerne som mindre farlig enn nøkken.
Både i norsk og svensk tradisjon kunne nøkken være en unik musiker og læremester. Samtidig var han slu og farlig. Den som søkte hans hjelp risikerte å miste noe av sjelen sin, eller ende opp med å bli en mester i å stemme instrumentet, men aldri en dyktig spelemann.
I Nordland
Ole Tobias Olsen (1830–1924), som vokste opp i Rana og senere bodde i Hattfjelldal og Kristiania, forteller i «Norske folkeeventyr og sagn: samlet i Nordland» (1912) at nøkken ligner en vakker og tettbygd ung mann. Han er spillemann, og alle må lystre når han stryker buen over fela.
Om vinteren spiller han for havfrua og døtrene hennes, som danser på de opprørte bølgene. Når vinden bare kruser havflaten, spiller han for alver og marmæler. Om våren følger disse skapningene med til innlandet, der han opptrer som elve- eller bekkenøkk. Da kan man høre hans vidunderlige spill, og enkelte ganger får man til og med se alvene danse.
Om høsten vender nøkken tilbake til havet med følget sitt. Noen få overvintrer i innlandet, der de holder til i fosser og kverner med rennende vann. Her kan de lære bort sin kunst til lærevillige ungdommer som våger seg til kvernhuset julenatten. Den som ønsker å lære må ta med seg fela og en stor, vellaget kjøttbog, den såkalte spillemannsbogen. En mager eller dårlig bog blir ikke godt mottatt.
For å bli en virkelig spillemann må lærlingen dessuten finne seg i at nøkken bløgger fingrene hans på venstre hånd. Til gjengjeld lærer han mer spill på en natt enn andre gjør på et helt liv. Deretter kan han binde troll med musikken sin, og få både bord og benker til å danse.
Da Per Bakken oppsøkte nøkken
Ole Tobias Olsen forteller om Per Bakken, som oppsøkte nøkken en julenatt.
Per tok med seg fela, en kjøttbog, ei lykt og et stykke kritt til kvernhuset. Midt på gulvet tegnet han en krittring rundt seg og skrev «Fadervår» inne i ringen. Deretter ventet han på nøkken. Men Per var tidlig ute, og ventetiden ble lang. Tankeløst begynte han å skjære små biter av kjøttbogen. Ved midnatt gikk døra opp, og nøkken kom inn. Han satte seg på kvernluren ved siden av lykta og ba gutten rekke hånden over krittringen. Nøkken strøk over fingrene hans og forsøkte å bløgge dem med en liten flintstein. Da ble Per redd og trakk hånden til seg.
Deretter ba nøkken han om å stemme fela. Fela ble straks perfekt stemt, men da Per forsøkte å spille, klarte han ikke å få fram en eneste ren tone. Til slutt tok nøkken både fele og bue og begynte å spille selv. Snart danset alt i kvernhuset, også Per inne i den beskyttende ringen.
Slik fortsatte det til morgengry. Kvernsteinene glødet, og kvernkall, kvernlur, lurås, skreppe og annet kvernutstyr skinte som gull. Da nøkken la bort fela, krevde han lønnen sin. Per ga ham kjøttbogen. Nøkken tok imot den og sa:
«Du gav mig bogen med inkje paa –
du godt skal stemme, men ilde slaa.»
Slik gikk det. Per ble kjent som den beste til å stemme ei fele, men han lærte aldri å spille godt. Han husket tre av nøkkens slåtter. Dem nynnet han så ofte at hele bygda lærte dem utenat. Ifølge Ole Tobias Olsen ble disse melodiene siden kjent som «Nøkkens slåtter».
Kappløpet mellom «nykkene»
Knut Strompdal fra Velfjord gjenga i «Gamalt frå Helgeland» (1929) sagnet om «Nykkene i Vefsna». Ifølge historien sprang Vefsna og Namsen ut fra samme kilde under en stor stein høyt oppe på vidda. På hver side av steinen lå en dokk, og i hver dokk bodde det en nøkk.
En gang veddet de to nøkkene om hvem som først kunne nå havet ved å følge hver sin elv. Innsatsen var et menneskeliv. Vefsnanøkken vant, og Strompdal avslutter slik: «Men sidan har det drukna eit menneske årlegårs i Vefsna. Hender det eit år imellom eller to, at det ingen stryk med, så kan ein vera viss med at tredje året går det tre.»
Flere steder i Norge fantes forestillingen om at nøkken måtte ha ett menneskeliv hvert år.
«Nøkken han sjunger paa Bøljen blaa» av Theodor Kittelsen. Foto: Nasjonalmuseet/Dag André Ivarsøy.
Kunst og populærkultur
Nøkken har satt tydelige spor i både litteratur, musikk og bildekunst. I folketroen fremsto han gjerne som en farlig demon, men i romantikken på 1800- tallet ble nøkken fremstilt både mystisk, vakker, tragisk og lengtende, et symbol på naturens skjønnhet, mystikk og tiltrekningskraft, men også der det farlige, ensomme og uforståelige. Nøkken ble hovedperson i bildekunst, dikt, romaner, sang, opera, folkemusikk og annen musikk. I Norge har særlig Theodor Kittelsens tegninger og malerier preget vår forestilling om denne sagnfiguren. I boken Troldskab (1892) beskriver Kittelsen nøkken slik:
«Nøkken er lumsk. Han jager efter menneskeliv. Naar solen gaar ned, maa du agte dig. Han kan ligge i den store straalende tjernliljen, som du strækker haanden efter. Neppe har du rørt ved den, før hængemyren synker under dig, da griber han dig med sine vaade slimede hænder.»
Opp mot vår tid har nøkken figurert i romaner, barnebøker og tegneserier. Han har gitt navn til band og sanger, lag og foreninger, båter, prevensjon og vannliljer- de vakre nøkkerosene.
«Näcken», som naken mann med fele og sjøgress. Maleri av Ernst Josephson 1882/ 1884. Göteborgs konstmuseum (Gothenburg Museum of Art). Photo: Hossein Sehatlou. Wikimedia Commons.
Nøkkens mange ansikt
Det finnes en rekke lokale fortellinger om nøkken. De varierer fra å skildre han som en farlig drukningsdemon, til en forfører og musikalsk mester nært beslektet med fossegrimen. Selv om voksne i nyere tid neppe trodde på nøkken som et virkelig vesen, levde historiene videre som advarsler til barn. Man skulle holde seg unna farlige steder som elver, tjern, brønner, kulper og fosser, for der kunne nøkken holde til. Fortellingene om ham kunne også underholde, skape nysgjerrighet og gi en slags forståelse av naturkreftene rundt oss. Fortsatt er han en fascinerende figur, tilhørende innlandets vann, musikk og farer.
Litteratur
Hodne, Ørnulf. 1995/2008. Norsk folketro.
Kittelsen, Theodor. 1892. Troldskab.
Kvideland, Reimund & Sehmsdorf, Henning K. (red.). 1988. Scandinavian Folk Belief and Legend.
Olsen, Ole Tobias. 1912. Norske folkeeventyr og sagn. Samlet i Nordland.
Strompdal, Knut. 1929. Gamalt frå Helgeland.
Nøkken hørte til i vannet. Denne fossen bruser nedover fjellsida i Melfjordbotn i Rødøy. Foto: Ann Kristin Klausen/ Helgeland Museum.
