Havfrua
Havfrua var menneske bare over midjen, med kvinnelig overkropp og underdel som en fisk i stedet for bein. Sagn om dette fabelvesenet ble også fortalt på Helgeland.
Hun er en kvinnelig havvette, nært knyttet til sjøen. Hennes mannlige motstykker er havmannen og marmælen, samlet omtalt som havfolk. Det som særpreger havfolket er området fra livet og ned. Fiskebuk og hale erstatter den menneskelige underkroppen. Navnene viser tydelig tilknytningen til havet, og i folketroen kunne havfolk båe varsle og spå, særlig om uvær og ulykker på sjøen.
A Mermaid, maleri av John William Waterhouse / Wikimedia commons.
Troen på havfolk har lange røtter i mange kulturer. Fortellinger om havfruer og liknende skikkelser finnes over store deler av verden og gjennom lange tidsperioder. Beslektede vesener i mytologi og folketro er blant annet sirener og vannymfer, lokkende og farlige skapninger som med vakker sang trakk menn til seg. Fra norrøn tro kjenner vi Margyge, eller margygre, ei særdeles stygg og farlig havfrue.
Den eldste kjente fortellingen om en havfrue stammer fra Assyria omkring 1000 f.Kr. I europeisk folketro er hun kjent minst tilbake til 600-tallet. Havfruer opptrer også i tidlig naturhistorisk litteratur, blant annet i Konrad von Gesners Historia Naturalis fra 1558. I eldre tid kunne slike vesener oppfattes som virkelige naturfenomener, men etter hvert gikk havfolket over til å bare bli skikkelser i eventyr og sagn.
Mange fortellinger om havfrua har erotiske undertoner. Med sin vakre sang kunne hun lokke fiskere og sjøfolk til seg. Som annet havfolk var hun glad i musikk, og hørte man sang over sjøen, kunne det være et varsel om noe som skulle skje. Havfrua kunne virke leken og vennlig, men hun var også lunefull, hevngjerrig og farlig.
Å fange en havfrue var en dårlig ide. Fikk man henne på kroken, måtte hun slippes fri igjen. Hun kunne spå været og framtid, og av hevnlyst skape uvær. Barn som lekte i fjæra risikerte å bli dratt ned i sjøen og druknet.
Fortellinger fra Helgeland
Samlingen «Gamalt fra Velfjord», nedtegnet av Knut Strompdal på 1920- og 30-tallet, inneholder flere fortellinger om havfruer. Her gjengis noen.
Ved Hamnesvalen
Hamnesvalen ligger mellom Hamnes og Offersøy i Alstahaug, og overskylles bare ved flo sjø. Fjordbunnen utenfor valen kalles for Hamnesleira.
Ei kone som gikk over valen hørte en gang nydelig sang ute fra Hamnesleira. Der fikk hun øye på en vakker kvinneskikkelse som satt på en stein og sang. Bare overkroppen syntes over vannflaten.
Kona forsto at det måtte være havfrua. Også tidligere hadde folk sett henne på samme sted. En mann fortalte at han hadde hørt sangen hennes, noe av det fineste han noen gang hadde hørt.
Havfrue ved stranden. Tegning av Theodor Kittelsen, 1893. Foto: Nasjonalmuseet / Ivarsøy, Dag Andre.
På kveitefiske
En far og sønn fra Leirfjord hadde en sommer satt gangvad etter kveite ved Ytterholmen i Herøy. En dag fikk de ei havfrue på kroken. Faren dro inn bruket, og havfrua kom til syne med en angel i munnviken. Sønnen tryglet faren om å ta ut angelen, og til slutt gjorde han som gutten ba om. Havfrua ble sluppet fri. Samme natt hørte gutten lyder på taket av rorbua og spurte hvem som var der.
– Å dæ e pappkal’n som sett på jørån, lød svaret. Gutten sovnet igjen og drømte at havfrua kom til ham. Fordi han hadde vært så snill og fått faren til å slippe henne fri, skulle han få en gave. Neste morgen sto to værer utenfor døra. Gutten tenkte at de måtte tilhøre noen andre og våget ikke å ta dem. Utpå dagen rodde far og sønn ut på sjøen. Da de kom tilbake, var værene borte.
Natta etter kom havfrua tilbake i drømmen. Denne gangen fortalte hun gutten at en rask og fin båt lå i den vestligste vika på øya, og at båten skulle bli hans. Neste morgen gikk gutten til vika og fant virkelig en båt. Men heller ikke denne gangen våget han å ta imot gaven.
Den tredje natta kom havfrua til han igjen. Hun hadde skjønt at han ikke ville ta imot gavene, men siden han hadde reddet henne skulle han likevel få en gave. Han skulle få ferdes på sjøen i all slags vær og aldri komme bort på havet. Siden dro han ut uansett vær, og kom alltid velberget hjem. Han ble en gammel mann.
Knut Strompdal forteller også en historie fra Nesna om havfrua som en fast dag i året kom på land for å se til buskapen sin. Kvelden før denne dagen la man derfor stål i høystabben, slik at hun holdt seg unna høyet.
I Vegas historie, bind 4 (1986), skriver Ingvar Andersen om Marenius i Ylvingen, som så ei havfrue ved Austerflæsa, en kjent uerplass utenfor øya. Plutselig fikk han øye på henne ute på sjøen, med hele overkroppen hevet over havflata.
Populær skikkelse
Havfrua er blitt malt, tegnet, skulpturert, diktet, fortalt om og besunget gjennom århundrer. Hun lever videre i eventyr, litteratur, film og populærkultur verden over. I vår tid har havfrua også fått nytt liv som kulturfenomen. Rundt forestillingen om havfolk finnes egne interessefellesskap, arrangementer, konkurranser og kurs. Havfruesvømming fungerer både som treningsform, hobby, lidenskap, livsstil og kreativ utfoldelse. Haler, kostymer og effekter inngår i et miljø som kombinerer fantasi, identitet og fascinasjonen for havet.
Litteratur
Andersen, I. (1986). Vegas historie, bind 4.
Scriber, Vaughn. (2024). Merpeople: A Human History.
Strompdal, K. (1929). Gamalt frå Helgeland.
