Et merkelig funn i Alstahaug
I 1719 skal en havmann ha blitt funnet død på en odde i Alstahaug etter en storm. Ryggen var så fet at folk skar av spekk og kokte det sammen med leveren til tran. Denne fortellingen er nedskrevet i Erik Pontoppidans verk Det første Forsøg paa Norges naturlige Historie (1752–1753). På den tiden var Pontoppidan biskop i Bergenhus stift, som også omfattet Nord-Norge.
En biskops naturbeskrivelser
Pontoppidan beskrev havmannen som ett av flere «underlige og usedvanlige havdyr», såkalte monstris marinis. Han understreket at det var vanskelig å avgjøre om disse vesenene faktisk eksisterte. Mange av fortellingene ble ansett som overtro eller «ammestueeventyr». Ammestuer var ventehus for dåpsfølger.
Samtidig mente Pontoppidan at man ikke uten videre kunne avfeie alle fortellinger som usanne. Han forsøkte å balansere skepsis og åpenhet: Man skulle ikke tro blindt på fiskere og skipperes historier, men heller ikke avvise alt som virket merkelig dersom det kunne være mulig etter naturens lover.
Etter å ha gjennomgått beskrivelser og vitnefortellinger fra en rekke forskjellige tider og steder, konkluderte han med at havmannen trolig var en type rovfisk. Han mente det var rimelig at havet inneholdt en fisk eller et dyr som liknet «mer på mennesker enn noe annet». For det var likheter mellom flere andre arter av land- og vanndyr, blant annet havhester, sjøkuer, havulver, marsvin (nise) og selhunder (sel).
Kamp med sel
Havmannen kunne også slåss med sel. I en historie gjengitt fra presten Hans Strøm ble det funnet både en sel og en havmann døde og blodige på et skjær. Man antok at de hadde bitt hverandre i hjel. Før presten fikk undersøkt funnet nærmere, hadde folk allerede hugget dyrene opp til spekk.
Vitnet fra Helgeland
Pontoppidan fortalte at i Nordland hadde flere folk sett havmannen både nært og lengre unna båten, og beskrevet det som et slags dyr i menneskelig skikkelig ned til beltestedet, mens resten var skjult. Han hadde selv snakket med flere av disse mulige vitnene til havmannens eksistens, og spurt dem grundig ut. Beskrivelsene deres samsvarte med det som var gitt i beskrivelser fra andre land. Men Pontoppidan hadde bare funnet ett troverdig vitne som hadde sett hele skapningen og rørt ved den, nemlig Peter Angell. Han var født på Nord-Herøy i 1702, og fortalte Pontoppidan om hendelsen i Alstahaug i 1719. Denne havmannen skal ha vært rundt 5,5 meter lang og mørk grå i fargen. Underdelen lignet en fisk, med hale lik en nise. Overkroppen hadde menneskelige trekk, ansikt, øyne og munn, men med flat, bred nese. Armene satt tett inntil kroppen med en tynn hud mellom, og hendene minnet om sel-labber.
Ryggen var svært fet, og spekket ble sammen med leveren kokt til tran
Havmenn i myter og historie
Vesener som ligner havmenn finnes i mange kulturer. I gresk mytologi ble guden Triton fremstilt som halvt mann og halvt fisk. En annen havgud, Glaucus, skal ha vært menneske før han ble forvandlet til en havgud. Også i norrøn tradisjon finnes havmannen. I Kongespeilet (ca. 1250) omtales havmannen hafstrambr, som en motpart til havfruen margýgr. Han ble beskrevet med menneskelig overkropp, mens underkroppen aldri ble sett. Det er mulig at slike beskrivelser egentlig bygger på observasjoner av sjøpattedyr som sel eller hvalross, eller optiske fenomener som luftspeilinger.
Monstum marinum”, sjømonster i Gesner (1558). Lisens: Fri.
Folketro og fortellinger
Ifølge norsk folketro for noen hundre år siden, kunne havmannen ta havfruen til kone, og sammen fikk de barn som ble kalt marmæler. Fra Helgeland finnes flere fortellinger om dette havfolket, blant annet flere samlet av Knut Strompdal. I en fortelling beskrives havmannen som et farlig vesen med klør og utseende som ei «tangkluksa», som forsøker å gripe tak i en båt. Her får han trekk som minner om draugen.
En annen historie handler om en mann fra Emårsøy i Tjøtta (nå Vega), som rodde sommerfiske i Nordvær. En dag han var ute og fisket skjøt en mann opp fra sjøen, og han hadde vott bare på ei hånd. Mannen fra Emårsøy kastet da en av sine votter til han. På en seinere fisketur kom mannen igjen opp av sjøen. «Høyr, du mann, som votten gav, drag upp ditt snøre og ro herifrå, dæ dundrar i hav og det revnar i sky, å huff for et ver det bli», rimte han. Fiskeren rodde straks til land. Hadde han ikke gjort det ville han uten tvil ha strøket med i uværet som satte i rett etterpå. Folk trodde det var en havmann han hadde sett (Strompdal, 1929, s. 131-132). Samme sagn fortelles fra andre steder, men da er det den lille marmælen som varsler storm.
Illustrasjon til «Agneta og Sjøkongen» av Helena Nyblom i «Blant tomtar och troll», 1910. Kilde: Wikimedia Commons.
Strompdal gjengir også en fortelling fra Vega om hvordan fiskegrunnen Harbiten ble funnet takket være en havmann. En fisker var på vei hjem i båten sin, uten å fatt noe fangst. Da møtte han en havmann med båten full av fisk. Havmannen spurte hvordan det hadde gått med fisket. Det var bare svart, svarte mannen.. Da sa havmannnen «Svarte bal i Sømnes skal og Svingel i Søli rot». Det var fiskemedene (siktemerkene) som han skulle bruke for å finne rette fiskestedet. Mannen rodde etter disse og fikk mye fisk.
En havmannn. Maleri av Arthur Rackham (1867-1939). Kilde: Wikimedia Commons
Utseende og egenskaper
I norsk tradisjon ble havmenn gjerne beskrevet som noe mørke i huden, med langt skjegg og svart hår, menneskelige fra livet og opp og fiskeliknende fra livet og ned. De kunne både hjelpe og skade mennesker, varsle uvær, lokke til seg kvinner eller forsøke å bortføre dem.
Havmannen i dag
I 1995 ble skulpturen Havmannen avduket ved Moholmen i Mo i Rana, som en del av Skulpturlandskap Nordland. Skulpturen er laget av Antony Gormley i granitt, og er 11 meter høy. Den står til knes i vannet og vender blikket utover havet. Selv om den moderne havmannen ikke har fiskehale, kan den med litt fantasi videreføre forestillingen om det menneskelignende vesenet i havet, et motiv som har levd i både fantasi og fortellinger gjennom århundrer.
Litteratur
Pontoppidan, E. Det første Forsøg paa Norges naturlige Historie, bind 3, København, 1753.
Scribner, V. Merpeople: A Human History, 2020.
Strompdal. K. Gamalt frå Helgeland, 1929.
Havmannen i Mo i Rana, 2026. Foto: Ann Kristin Klausen / Helgeland Museum.
