Kraken
Kraken var et velkjent vesen i folketroen langs kysten av Norge og Island. Den ble beskrevet som et fryktinngytende sjøuhyre av enorm størrelse, men begrepet ble også brukt om ukjente havmonstre, kjempeblekkspruter og sjøormer. Ifølge en gammel beretning strandet en krake i Ulvangen i Leirfjord i 1680. Kadaveret ble liggende og råtne, og den sterke lukten skal ha fylt store deler av fjorden.
I det mystiske havet
Forestillinger om havuhyrer går langt tilbake i tid. Beretninger om slike skapninger finnes i myter og fortellinger fra hele verden. De omtales i gresk, romersk og norrøn mytologi, i Bibelen og i andre gamle skrifter. Uforklarlige fenomener på havet ga ofte opphav til myter, sagn og fantastiske historier.
I de islandske sagaene fortelles det om det fryktelige havmonsteret Hafgufa. Det skal ha vært så stort at det kunne forveksles med en øy. Hafgufa slukte mennesker, hvaler, skip og enorme mengder fisk.
Havmonstre er også tegnet inn på kart fra 1500-tallet. Her er skremmende skapninger avbildet utenfor Norges kyst, og slike vesener omtales i flere verk fra 1500- og 1600-tallet.
Utsnitt av kartet Carta Marina, trykt i Italia i 1539 av Olaus Magnus. Havmonstre utenfor norskekysten. Public domain.
Ung og uforsiktig
Historien om kraken i Ulvangen ble gjengitt av biskop Erik Pontoppidan i verket Det første Forsøg paa Norges naturlige Historie (1752–1753). Han hadde fått fortellingen gjenfortalt av sogneprest Nicolai Christian Friis i Bodø. Friis hadde tidligere vært residerende kapellan i Alstahaug, og under et besøk i Bergen fortalte han Pontoppidan om hendelsen som skal ha skjedd i Ulvangen i 1680.
Pontoppidan mente at dette kanskje hadde vært en ung og uforsiktig krake. Vanligvis holdt slike skapninger til flere mil fra land, men denne hadde forvillet seg inn i fjorden. De lange armene eller følehornene skal ha satt seg fast i trær, steinsprekker og kløfter langs fjordkanten. Dyret kom seg ikke løs, døde og ble liggende. Kadaveret råtnet langsomt, og stanken skal ha vært så sterk at folk med følsomme neser ikke kunne oppholde seg i området.
Pontoppidans beskrivelse av kraken i Ulvangen, trykt i 1753. Public domain.
Det største havmonsteret
Pontoppidan beskrev kraken som det største og mest merkelige sjødyret som eksisterte. Den var kjent under flere navn: kraken, kraxen, krabben, horven, sjøhorven og anketroll. Det dreide seg om et stort, rundt og flatt dyr med tallrike armer eller følehorn. Med disse kunne det bevege seg, og fange bytte. På bestemte tider av året utskilte kraken en sterk lukt som tiltrakk fisk. Etter perioder med intensiv næringssanking tømte den ut ekskrementene sine. Vannet ble da mudrete og seigt, noe som igjen lokket til seg store fiskestimer. Når byttet var samlet, åpnet kraken gapet og slukte fiskene.
Fiskere hadde fortalt Pontoppidan at de på varme sommerdager kunne oppleve hvordan havet plutselig ble grunnere mens de fisket noen mil fra land. Samtidig fikk de usedvanlig store fangster av fisk som torsk, brosme og lange. Da visste de at kraken befant seg under båten.
Pontoppidan gjenga et gammelt ordtak: «Du må ha fisket på kraken». Dette sa man til fiskere som kom hjem med særlig stor fangst.
Når fiskerne merket at havbunnen begynte å stige mot dem, måtte de komme seg unna så raskt som mulig. Dersom kraken steg opp til overflaten, kunne den skape kraftige malstrømmer når den igjen sank ned i dypet.
Ifølge beskrivelsene viste deler av dyret seg over vannflaten som en samling små skjær over et stort område. Alle overgrodd med noe som lignet tang. Noen steder var det større forhøyninger, omtrent som pukler. Mange små fisk spratt på puklene inntil de rullet ned langs sidene. Enkelte av følehornene ble sagt å kunne reise seg som skipsmaster og være sterke nok til å senke store fartøy.
Kjempeblekksprut
Pontoppidan var overbevist om at kraken eksisterte, men han mente den tilhørte dyreriket og arten Polypus, av korsfiskenes /korstrollenes eller havstjernenes slekt, altså en kjempemessig sjøstjerne. Han beskrev også blekkspruter, kalt «sjømige», men koblet dem ikke til kraken.
Pontoppidans tegning av en blekksprut fra 1753. Public domain.
Gjennom 1700- og 1800-tallet diskuterte både forfattere, naturforskere og andre vitenskapsfolk hva kraken egentlig kunne være. Noen avviste hele fenomenet som fantasi og overtro. Andre mente den kunne være en sjøorm, en gigantisk fisk, en hval, en krabbe, en skilpadde eller en blekksprut. Felles for beskrivelsene var størrelsen. Dette dyret måtte være enormt.
På 1800-tallet ble kraken i stadig større grad knyttet til kjempeblekkspruter. Midt i århundret ble det slått fast at slike dyr faktisk eksisterte. I 1856 var den danske zoologen Japetus Steenstrup den første som vitenskapelig beskrev kjempeblekkspruten. På et naturforskermøte i Kristiania samme år antydet han at kraken som hadde strandet i Ulvangen i 1680, kanskje kunne ha vært nettopp en kjempeblekksprut. De norske naturforskerne som deltok på møtet kjente ikke til funn av kjempeblekkspruter langs norskekysten, men fortalte Steenstrup om folketroens draug.
Pierre Denys de Montforts tegning fra 1801, basert på franske sjøfolks beskrivelser av en kjempeblekksprut som angrep dem utenfor kysten av Angola. Public domain.
Colossal octopus by Pierre Denys de Montfort
Det første sikre funnet av kjempeblekksprut i Norge ble registrert i Folda i Møre og Romsdal i 1871. I løpet av de neste hundre årene ble om lag tretti funn kjent langs norskekysten, hovedsakelig mellom Stad og Tromsø. De fleste dyrene hadde drevet i land om høsten eller vinteren, ofte etter kraftig uvær. Funnstedene tyder på at de ble ført inn med Golfstrømmen fra Atlanterhavet.
En av de største kjempeblekksprutene som er funnet i Norge, drev i land ved Tromsø i 1939. Den målte rundt 14 meter. En nesten 16 meter lang kjempeblekksprut strandet ved Newfoundland i 1872. Globalt er det registrert mer enn 600 strandede kjempeblekkspruter.
Også på Helgeland er det gjort funn.
I september 1889 fant Lorentz Pettersen fra Sjona en kjempeblekksprut som hadde drevet i land på Løkberg i Rana. Dyret var omkring ti meter langt inkludert armene. I november 1919 drev en omtrent åtte meter lang kjempeblekksprut i land i Øyvågen på Dønna. Armene var rundt fem meter lange, og resten av dyret ca. 3 meter. Dyret var allerede halvråttent da det ble funnet. Dessverre ble ingen av disse eksemplarene bevart.
To jenter ved kjempeblekkspruten som ble funnet i fjæra ved Ranheim 5. mars 1928. Foto: NTNU Vitenskapsmuseet/Wikimedia Commons.
Inspirasjon og populærkultur
Kraken har inspirert forfattere, kunstnere og filmskapere gjennom flere hundre år.
I diktet The Kraken fra 1830 skildret den engelske poeten Alfred Tennyson sjøuhyret som et vesen som skulle stige opp ved verdens ende. Den franske forfatteren Jules Verne lot seg inspirere av slike forestillinger da han i romanen En verdensomseiling under havet (1870) beskrev en kamp mot en kjempeblekksprut.
Kaptein Nemo betrakter en blekksprut fra innsiden av Nautilus. Illustrasjon fra 1870.
Kraken i folketro fra Helgeland
På Helgeland levde troen på kraken både gjennom sagn og øyenvitneskildringer.
Anders Pedersen Stabfors fra Korgen beskrev i 1882 sjøuhyret som «sjøkroken». Han fortalte om fiskere som opplevde at havet gradvis ble grunnere mens de fisket. Når de rodde bort, kunne de se enorme armer reise seg fra sjøen som gigantiske klør. Ble båten liggende, ville sjøkroken trekke den ned i dypet. Stabfors påpekte samtidig at nyere oppdagelser av kjempeblekkspruter gjorde de gamle historiene mer sannsynlige enn mange tidligere hadde trodd. I den seinere tid hadde flere sjøfarende oppdaget at det fantes blekkspruter som veide anslagsvis 2000 kilo, altså mer enn store nok til å omfavne og senke en mindre fiskebåt. Han skrev: «Før var, som anført, troen paa Kroken anseet som Overtro, men nu er det anseet som Sandhed, og at den er til.» (Gjengitt i Vestvik 1998 /1999).
Også Ole Tobias Olsen og Knut Strompdal tok med fortellinger om kraken i sine bøker om folkeeventyr, sagn, folkeminner og folketro. Strompdal gjenga en historie om å fiske på «sykrakjen», som likner på Pontoppidans fortelling. En fisker fikk usedvanlig mye fisk med juksa på ett sted. Etter hvert oppdaget han at havet ble grunnere uten at han hadde drevet av sted. Han forsto at han hadde kommet over sjøkraken, dro inn snøret og rodde for livet. Kort etter begynte sjøen å bryte rundt ham da kraken steg mot overflaten. Historien avsluttes med en advarsel: «Det er alltid mye fisk over kraken, men den fiskeren som ikke kommer seg bort før kraken bryter vannflata er solgt.»
Lignende fortellinger finnes andre langs norskekysten. Felles for dem er at fiskerne opplever godt vær, enorme fangster og et hav som plutselig blir grunnere.
Forestillingen om kraken var uløselig knyttet til livet ved og på havet. For generasjoner av kystfolk var sjøen både livsgrunnlag og fare. Kraken ble et symbol på de ukjente kreftene som skjulte seg under overflaten.
Professorene Erling Sivertsen og Svein Haftorn måler en kjempeblekksprut ved Ranheim i 1954. Foto: NTNU Vitenskapsmuseet/Wikimedia Commons.
Kilder og litteratur
Askeland, R. (2002). «Dyphavets mystiske kjempe». Vi Menn, nr. 45.
Brinkmann, A. (1916). «Kjæmpeblækspruten (Architeuthis dux Stp.) i Bergens Museum». Naturen, s. 175–182.
Falck, M. (2007). «Den makeløse kraken». Aftenposten A-magasinet, 18. mai.
Farstad, A. (2002). Havuhyre – mystiske vesen i havet.
Gula Tidende. (1919). 8. desember.
Hansen, H.Z. & Hjelmseth, W. (1986). «Blekkspruter – intelligente bløtdyr med appell til fantasien». Ranas dyreliv – Tidsskrift for Rana zoologiske forening, bind 8, nr. 1.
Heide, O.M. (2017). «Stor-akkaren i Toppsundet». Håløygminne, hefte 2.
Helgeland Arbeiderblad. (1954). 6. oktober.
Helgeland Arbeiderblad. (1955). 20. mai.
Helgelands Blad. (1934). 31. juli.
Helgelands Blad. (2014). 14. januar.
Helgelands Tidende. (1916). 15. november.
Naturen. (1890), s. 190.
Nordgaard, O. (1903). «Gamle hvalnavne». Norsk Fiskeritidende, bind 22.
Nordgaard, O. (1919). «Fabeldyret Kraken». Trondhjems Folkeblad, 22. november.
Nordlandsposten. (1919). 25. november.
Olsen, M. (2014). «Kraken». Marinbiologene. Hentet 25. juni 2026 fra: https://marinbiologene.no
Olsen, O.T. (1912). Norske folkeeventyr og sagn, s. 19.
Pontoppidan, E. (1753). Det første Forsøg paa Norges naturlige Historie. Bind 3.
Storm, V. (1897). «Om 2 udenfor Trondhjemsfjorden fundne kjæmpeblækspruter». Naturen, bind 21, s. 97–102.
Strompdal, K. (1929). Gamalt frå Helgeland.
Sømme, L.S. (2. mai 2026). «Kjempeblekksprut». Store norske leksikon. Hentet 25. juni 2026 fra: https://snl.no/kjempeblekksprut
Vestvik, J. (1998/1999). «Overtro og bygdesagn». Årbok for Helgeland, s. 38–43.
Illustrasjon fra Jules Vernes eventyrroman «En Verdensomseiling Under Havet» fra 1870. Illustratør: Alphonse de Neuville. (Public domain).
