Huldra og huldresteiner

Huldresteiner i landskapet

Huldra hører hjemme over hele Norge, men forestillingene om henne varierte over tid, fra sted til sted, mellom bygder og også mellom enkeltpersoner. Mange plasser ble bestemte steiner, hauger, fjell og andre naturformasjoner knyttet til sagn om huldra og huldrefolket.

På Skaga på Dønna står to huldresteiner, en stor og en liten. Den største var fra gammelt av grensestein mellom gårdene Skaga og Breistrand. Fortellingene om steinene og huldrene som bodde under dem, har levd helt opp mot vår tid.

Huldresteiner er kulturminner fra en tid da mennesker oppfattet naturen som befolket av usynlige og overnaturlige vesener. Inne i fjell, berg, flåg, hauger, tuer og steiner holdt huldra og resten av huldrefolket til.

På Helgeland ble huldra på dialekt blant annet kalt «hurta», «hurda», «hørd», «høld», «hurdæ» og «hørrde».

Steinene ved gårdsgrensa

Runar Skaga (f. 1962) fra Skaga på Dønna husker godt at faren hans fortalte barna om huldrene. De markerte grensen for hvor barna fikk lov å gå. Historiene skremte dem fra å dra lenger unna, særlig i mørket. Runar Skaga forteller:

«Gamlingan hadde steinene til barnevakt. Når vi ble så store at vi begynte å sykle innover veien, ble vi fortalt at storhuldra, som holdt til under den store steinen, hadde to krøller på halen. Under den lille steinen til venstre bodde den lille huldra, og hun hadde en krøll på halen. Hun varsku fra til den store og passet på hvis det kom unger, så storhuldra kunne ta oss. Hun tok to «glunta» samtidig. Vi måtte ikke finne på å dra dit på kveldstid, da var hun ekstra på vakt. Om dagen var det ikke så godt å få øye på henne, for samtidig som hun tok unger var hun litt sjenert.»

Den store huldresteinen var altså en gammel merkestein, og det ble knyttet flere sagn til den.

Hodeløs hest

Et av sagnene handler om en unggutt som skulle være mannskap på ei jekt og bli med til Bergen med tørrfisk. Han gikk mot Hølavågen, men da han kom til huldresteinen, galopperte en hvit hodeløs hest forbi. Unggutten ble så redd at han sprang hjem, og ble ikke med jekta. Den kullseilte i nærheten av Rørvik i Trøndelag, og alle om bord omkom.

Det skjulte folket

Huldra tilhørte huldrefolket, som igjen var blant de underjordiske, de usynlige. Begrepet «huldra» antas å komme av det gammelnorske «hylja», som betyr å skjule. Huldrefolket representerte skjulte krefter som vanligvis var usynlige, men som kunne merkes eller sees, særlig av huldrekyndige, mennesker som hadde særskilte evner.

Huldrefolket lignet på mennesker, men kunne være mindre, stygge og hårete, mer som små troll. Huldra ble likevel ofte beskrevet som menneskestor og riktig vakker, usynlig når det trengtes og synlig når det passet. Periodevis befant hun seg på jorda sammen med menneskene.

Et speilbilde av menneskenes verden

Ole Tobias Olsen (1830–1924), opprinnelig fra Dunderlandsdalen i Rana, beskrev i sine folkeminner, samlet inn fra 1870-årene, huldrefolkets verden som et slags speilbilde av menneskenes.

Gårdene fremsto rikere, buskapen bedre og huldrefolket dyktigere enn menneskene. Huldra lokket på kyrne bedre enn noen jordisk budeie, og huldrefolket sang og spilte gjevere enn menneskene.

De mente seg i slekt med menneskene, og søkte nærhet, selskap og i mange tilfeller ekteskap. Næringsveiene deres avspeilte også menneskenes: jordbruk, husdyrhold, fiskeri og håndverk.

Fager foran, annerledes bak

Forestillingen om huldra som den unge, vakre fristerinnen, høy og flott, med langt, lyst, utslått hår eller fletter, men med kuhale, ble særlig utbredt da norske kunstnere på 1800-tallet begynte å illustrere sagnvesener. De skapte huldra som den fagre budeia, i tråd med nasjonalromantiske idealer.

I eldre tradisjon er bildet langt mer variert. Huldra kunne være stygg, men kurumpe, men også hestehale eller gaupeører. Ole Tobias Olsen skriver at huldrene ved kysten hadde blå klær, mens de som bodde inne i landet og til fjells, bar røde klær. I forskjellige sagn beskrives huldra også kledd i grått, svart, hvitt, stripete tøy, klær med mye blonder eller bare som en skygge.

En del av naturen

Huldrefolket var nært knyttet til naturen. Mange sagn er stedfestet til utmarka, urørt natur eller grenselandet mellom gården og villmarka. Der holdt troll og huldrefolk til. Vesenene hadde menneskelige trekk, men samtidig egenskaper eller utseende hentet fra dyreverdenen.

Huldra kunne man støte på i beitemarka, på setra, i skogen, på fjellet, i hauger og heier, ved vann, kilder, tjern, elver, strender og øyer. Det var gjerne steder der mennesker var alene ute; budeier, gjetere, skogsarbeidere og jegere, eller andre som hadde et ærend hjemmefra.

Langs kysten fantes huldrefolket på øyer, både bebodde og ubebodde. Flere sagn forteller om usynlige huldreøyer og sjøreiser dit. Fra Helgeland er tuftefolket på Sandflæsa velkjent.

Å ta hensyn

Det uberegnelige huldrefolket både skadet og gagnet. Derfor var det best å stå på god fot med dem. Folk måtte opptre hensynsfullt, høflig og respektfullt i områdene deres. Helte man varmt vann rett på marka skulle de underjordiske advares først, gjerne med ei regle.

Huldresteiner skulle få stå i fred

Huldresteiner, små som store, skulle få stå i fred, og ikke flyttes selv om de lå midt i åker eller eng, eller på en tomt hvor man ønsket å bygge.

Å flytte steinen forstyrret huldrefolket og medførte problemer, enten på stedet steinen hadde stått eller dit den ble flyttet.

Det gjaldt også å tenke nøye over hvor man satte opp hus, fjøs og andre bygninger. Dersom en bygning ble plassert over hjemmet til huldrefolket, oppsto det problemer. I verste fall måtte bygningen flyttes.

En diger stein i Hamnskaret på Hjartøya i Herøy var tidligere kjent som en farlig hulderstein. Den lot seg ikke rikke, og folk gikk store omveier rundt den for ikke å terge huldra.

En mann respekterte ikke steinen og gikk for nær. Da så huldra sitt snitt og forsøkte å dra ham inn under steinen. Han ble sittende fast, ropte og skrek om hjelp og forsøkte å slite seg løs.

I den andre enden halte og dro huldra for å få han inn. Heldigvis hørte folk ropene og kom til unnsetning. Men huldra og trollskapen hennes var sterk. Fire-fem menn måtte til før grepet hennes glapp. (Aakerøy, ukjent årstall.)

Et annet sted i Herøy lekte en barneflokk i nærheten av en stor stein i utmarka. Steinen ble regnet som en huldrestein av kraftigste sort, og barna lekte på avstand.

Så oppdaget de at den minste jenta var borte. Barna ropte og lette en god stund. Til slutt kom hun fram, gråtende med hendene foran ansiktet. Hun hadde vært bak huldresteinen og mistet den ene skoen.

Da jenta tok hendene bort fra ansiktet, hylte de andre barna og sprang skrekkslagne hjem. Ansiktet hennes lignet et lite grisetryne.

Foreldrene ble naturlig nok redde. Faren rodde av gårde og fikk hentet en huldrekyndig mann. Etter å ha sett jenta og fått vite hvor hun hadde vært, gikk mannen selv bak steinen. Da han omsider kom tilbake, svett og utslitt, sa han:

«Småjenta dåkkers blir nok like fin igjen om nån daga. Men skoen får dokk ikkje sjå mer.» Slik gikk det også. (Falk, Berglund og Evensen, 2005.)

Ei hjelpsom nabokone

Noen huldre fungerte som dyktige og nyttige nabokoner eller budeier. De samarbeidet særlig med kvinnene om dyrestell, fødselshjelp og barnestell.

Huldra hadde en nær relasjon til husdyrene, enten i fjøset eller på setra, og vernet om buskapen, sørget for friske dyr og kyr som ga mye melk.

Om hun lånte noe, leverte hun det ifølge mange sagn tilbake, med noe ekstra som takk.

Huldra hjalp folk med å finne veien, beskyttet dem, ertet dem, flyttet på eller gjemte ting, kledde seg ut eller omskapte seg til ei man kjente.

La en bås stå tom

Huldrefolkets buskap var annerledes enn menneskenes. Det dreide seg om velfødde kyr av farge blålig, grå, helt røde eller hvite. Sauenes ull nådde helt ned til marka.

Huldra benyttet seg av tomme båser i fjøsene og bandt sine egne kyr der. Derfor var det lurt å la en bås stå tom. Flere sagn forteller om hvor dårlig det gikk med dyr som ble plassert i en bås huldra mente hun hadde rett til.

Når huldre ble sint

Ufred med huldra kunne gå utover dyrene i form av ulykker og sykdommer, for eksempel dødfødte kalver og lam, eller at hun kastet fôret ut av båsen slik at kyrne ble sultne og ga lite melk. Men hun sendte også sorg og ulykker over mennesker hun kom i konflikt med.

Vern mot de underjordiske

Ild og jern skulle beskytte mot de andre underjordiske. Glør, bål, fyrstikker, lys, lamper og lykter, kniver og sakser plagde dette folket, og ble ment å verne mot dem. Lyden av kirkeklokker, salmebøker, bibler, kors og andre kristne symboler holdt også de underjordiske unna.

Folk hang derfor opp hestesko, hogg øksa inn i veggen over fjøsdøra eller tegnet og risset inn kors eller andre symboler. Noen skjøt et kors gjennom fjøsen, eller brukte tjære og spesielle tegn, regler og bønn som hjelp.

Kanskje var det derfor en god ide å utruste seg med en kniv før man dro ut i utmarka, eller før man passerte en huldrestein.

Barnet som ble borte

Kirkeklokka på Vassås i Bindal var kjent for den kraftige klangen sin. Den skal blant annet ha blitt brukt til å befri den bergtatte jenta Randi fra Bru i Velfjord.

Kirkeklokka ble fraktet helt opp på den øverste toppen av Rødliheia. Der runget klokkelyden utover landskapet. Til slutt kom huldra gående med Randi og leverte motvillig jenta tilbake. Hadde det ikke vært for «Vassåsskramla», hadde de ikke fått barnet tilbake, skal huldra ha sagt irritert.

Etter dette fikk kirkeklokka en brusten klang. Åsen de ringte fra, heter Klokkåsen, og myra der huldra kom med Randi, heter Randimyra. (Ellingsen, 1994.)

Dette er et vandresagn som også finnes andre steder i landet, blant annet i Stryn. En noe annerledes versjon ble gjengitt av Ivar Strompdal i Velfjord, nedtegnet i 1922.

Huldrekyndige

Hjalp ikke vernemidlene, eller ønsket man å bli kvitt ei plagsom hulder, kunne man få hjelp av prest eller huldrekyndige folk. De helbredet i beste fall både mennesker og dyr ved å lese regler og mane bort trollskapen.

Byttinger og bergtaking

Mennesker var særlig utsatt for huldrefolket i overgangsfaser i livet, for eksempel udøpte barn og ugifte menn og kvinner. Men også andre risikerte bli bergtatt og ført med til huldreheimen.

Hun ble særlig antatt å ha makt over barselkvinner og udøpte barn. Etter fødselen skulle kvinner derfor ikke gå i marka før de hadde vært i kirken og fått prestens velsignelse. Udøpte barn måtte passes ekstra godt på og aldri slippes av syne, særlig utendørs.

Huldra byttet gjerne menneskebarn mot sine egne huldreunger. En salmebok, kniv eller saks i vugga beskyttet barnet. Barn som man mente egentlig stammet fra huldrefolket, ble kalt byttinger. Disse barna skrek ofte mye eller hadde uforklarlige sykdommer og funksjonsnedsettelser.

Hørda-Didrik (1820–1908) fra Trollhaug (Aslakaunet) i Velfjord fikk kallenavnet sitt fordi han som to–treåring skal ha blitt bergtatt av huldra og fått skader av det.

Han forsvant fra heimgården, og en omfattende leteaksjon pågikk i flere dager. Til slutt hørte man barnegråt fra Tosholaksla.

Etter å ha kavet seg gjennom ulendt terreng fant de Didrik i dårlig forfatning. Han fortalte at han hadde vært inne i fjellet og fått «kinnbeta» (flatbrød eller lefse med smør eller rømme), hos «ho besta i Toshola».

Man mente at han hadde blitt bergtatt av de underjordiske, som siden hadde sluppet ham ut oppe i det ville fjellet.

Didrik kunne ikke gå og ble båret hjem. Han hadde fått skader i føttene og brukte resten av livet staver til hjelp. I tillegg mente man at han hadde fått psykiske problemer etter oppholdet hos huldra. (Vonheim, 2000.)

Forførerisk og farlig

Huldra angrep sjelden mennesker direkte, men i sagnene lokket hun menn til seg, inn i skogen, inn i huldrehaugen eller under steinene, forførte dem eller opptrådte nærgående og innpåslitent. Unge menn var særlig utsatt.

Mannen trodde først at han hadde møtt ei vanlig jente eller kvinne. Så oppdaget han kuhalen, og ble vanligvis skremt. Hun skjulte helst halen, men ble den oppdaget skulle den ikke kommenteres.

Dersom en mann tilfredsstilte huldra, vanket det belønning. Var han vanskelig gikk det dårlig. En avvisning burde derfor skje så høflig som mulig og med respekt.

Ekteskap med ei hulder

Noen menn giftet seg med ei hulder. Oppførte han seg skikkelig fikk han kanskje uvanlig gode fiskefangster, eller gården ga et uforklarlig godt utbytte, med rikdom og velstand som resultat.

Å være uhøflig, slem eller å svikte ei hulder var ikke lurt. Tradisjonen forteller at hun ble hevngjerrig og straffet hardt. Mannen risikerte å ende med gikt, haltende fot eller psykiske problemer. I verste fall tok hun livet av han.

Huldrekallen og de underjordiske mennene

I tradisjonsmaterialet trer særlig huldra fram. Huldrekallen spiller en langt mindre synlig rolle. Han holder stort sett anonymt til i hulderhaugen, under steinen, i jorda eller inne i fjellet, men unntak finnes, sagn om huldremenn som gjerne vil ha en menneskekvinne, og forestillinger om at budeier komme hjem fra setrene før bestemte tider om høsten, ellers oppsto problemer med huldrekallen.

I arbeidsfellesskapet

Huldra framstår som nyansert. Hun er både en farlig skremmefigur, et mystisk naturvesen, en hjelper og en erotisk forfører.

Mange av sagnene fra Helgeland handler om familieliv, arbeid og husdyrhold. I en artikkel i «Nordlands Avis» fra 1948 heter det at huldra i Høglia i Vefsn hadde rom i fjøset sammen med sauer og kyr. Husmora Ane så ikke huldra, men tjenestejenta Elen så henne når hun kom med fjøslykta for å melke kyrne om kvelden. På gården var de glad i huldra fordi alt lyktes i fjøset: «Ho førte velsegnels mæ seg.»

Overganger

Huldra kan knyttes til ulike former for overganger, fra barn til voksen, fra ugift til gift, mellom kjent og ukjent og ved grenser mellom ulike gårder, mellom innmark og utmark, kulturlandskap og villmark og mellom kultur og natur.

Den store huldresteinen på Skaga var nettopp en slik grensemarkør, en gammel grensestein mellom Skaga og Breistrand. Senere ble Breistrand kjøpt av driveren på Skaga. Da opphørte grensen og steinens funksjon som grensestein, men selve steinen ble stående.

Å forklare det uforklarlige

Huldrefolket varslet om farer, de hjalp, belønte, skremte og straffet. Uforklarlige hendelser eller spesielle stemninger kunne skyldes de underjordiske, og dermed få en forklaring likevel.

Fortellingene om huldrefolket underholdt, ga spenning, redsel, alvor og humor. De utviklet fantasien, fortellerevnen og fortellergleden. Den oppvoksende slekt lærte om verdier og moral, og sosiale normer og grenser ble bekreftet.

Folk skulle være hjelpsomme og gavmilde, samarbeide, vise respekt, ta hensyn og vise omsorg både for folk, dyr og natur. Man skulle vokte seg for det ukjente, ferdes forsiktig på øde steder, og verken overskride grenser eller lengte etter det uoppnåelige.

Farlige fristelser

Huldrefolkets land ble framstilt som et rikt lykkeland, men det var farlig å la seg fange. Den erotiske og farlige huldra som fristet og lokket menn, opptrådte både som en fantasi og en advarsel mot fremmede kvinner og det forbudte.

Halen avslørte fristerinnen og viste at hun, til tross for sin vakre menneskelige framtoning, var annerledes og ikke fullt ut menneskelig.

Normgivende

Sagnene sier noe om samfunnets forestillinger om kjønn og moral. Huldra representerte det motsatte av idealet om den kristne, lydige og kontrollerte kvinnen. På den måten fungerte fortellingene som en normgiver for hvordan en dydig kvinne ikke skulle være: erotisk pågående, aktiv og alt annet enn underdanig og lydig.

Å lære hvor grensa går

Skremmende vesener var hovedpersoner i fortellinger som lærte barn hvor grensene gikk. Det dreide seg om en viktig lærdom i et samfunn der de levde tett på elver, vann, fjell og andre steder hvor man lett å gikk seg bort eller ble utsatt for fare.

På Skaga på Dønna bidro historiene om huldra til å holde barna innenfor nærområdet. Runar Skaga forteller at da de ble eldre, dro de i dagslys for å undersøke om huldrehistorien var sann, om det faktisk fantes noe eller noen under steinene. «Da fant vi snart ut at det her var bare oppspinn», sier han.

Stedsnavn og spor i landskapet

Steiner, vannkilder, hauger og andre naturformasjoner med huldretradisjoner knyttet til seg, finnes fortsatt. Eldre stedsnavn er også bevart, selv om kunnskapen om bakgrunnen for navnene kan være borte.

På Skaga kjenner flere fortsatt til huldrene og steinene.

Fortellertradisjon

Troen på huldra ga gode historier og en fantasifull folkedikting. Tradisjonene har vært rike og langvarige og ble lenge overført fra generasjon til generasjon, men den muntlige fortellertradisjonen ble i løpet av 1900-tallet sterkt redusert. Flere flyttet til byer og tettsteder, belysning ble mer utbredt, veier utbygd, bilen og annen  underholdning gjorde sitt inntog og uberørt natur redusert. Likevel lever det fortsatt mennesker som har vokst opp med huldrehistorier.

At huldra fremdeles lever i folks bevissthet, viser også nyere eksempler. Under et av museets skoleopplegg i 2026 kommenterte ei jente i 2. klasse, da tåka kom sigende inn: «Nå er huldra ute og går.»

Huldra lever videre

Få norske sagnfigurer har hatt så stor gjennomslagskraft som huldra. Hun lever videre i litteratur, kunst, musikk, film, teater, spel, turistattraksjoner, stedsnavn og populærkultur. Hun har også gitt navn til blant annet olje- og gassfelt, radiomerke, båter og veier.

At nettopp huldra ble et av de mest seiglivede sagnvesenene, kan skyldes at hun hørte til i menneskenes hverdag og landskap. Hennes tilstedeværelse kunne forklare uforklarlige hendelser og fungerte både som hjelper, advarsel og oppdragelsesfigur. Samtidig ble fortellingene forbundet med konkrete steder: steiner, hauger, fjell, vann og gårdsgrenser. Det gjorde historiene både nyttige og lette å huske og videreføre.

Huldresteinene står fremdeles i landskapet. De minner oss om tidligere historier, grenser og generasjoner, og om en tid da de fleste i Norge levde på bygda, og menneskene oppfattet naturen som befolket av krefter og vesener vi ikke kunne se.

Litteratur
Brønnøysunds Avis. (1940). 13. februar.
Ellingsen, V. (1994). De usynlige- om hulder og andre underjordsvesen.
Enga, E. (1975). Huldra og draugen. I «Årbok for Helgeland».
Falk, F., Berglund, G. & Evensen, B. (2005). «Gløtt frå gamal tid».
Gaarder, I. M. (1992). Trollskap og draugemål.
Hovet, S. (1978). Huldra i folkeliv og diktning. I «Hardanger Folkeblad», 14. juli.
Klausen, A. K. (2012). Fin foran, men stygg bak. I «Helgelands Blad», 13. juni.
Nordlands Folkeblad. (1948). 24. desember.
Olsen, O. T. (1912/1987). Norske folkeeventyr og sagn samlet i Nordland.
Pettersen, O. (1958). Tro og overtro i Nordland. I «Kystvakt», vol 13, nr. 8.
Skaga, R. (2026). Samtaler og huldresteinen, med Ann Kristin Klausen. Dønna 20. august.
Skjefstad, G. (1991). Sagn og fortellinger fra Helgeland.
Skjelbred, A.H.B. (1998). Fortellinger om huldra – fortellinger om oss.
Strompdal, I. (1922). Gamalt frå Helgeland. I «Håløygminne», vol. 1 2/11
Strompdal, K. (1939). Gamalt frå Helgeland.
Vonheim, H. (2000). Hørda-Didrik. I «Fra fjell til fjord – Årbok Velfjord historielag».
Willumsen, L. H. (red.) (1999). Kystens fortellinger.
Aakerøy, M.A. (ukjent årstall). Historier om hulder, draug, skrømt, varsel, fegd o.a. Innsamlet i Herøy-området. Upublisert. Arkiv Helgeland Museum, avdeling Herøy.