Seilaks fra Lovund
Seilaks er et pålegg laget av saltet, røkt og rødfargete seibiter lagt i matolje med forskjellige smakstilsetninger. På Lovund foregikk tilvirking av seilaks i Fjellgårdsbrygga fram til slutten av 1977.
Fra Tyskland
Fram til 1930-tallet produserte hovedsakelig tyske bedrifter «Seelachs», en lakseerstatning laget av rødfarget sei eller lyr. Etter hvert begynte også norske virksomheter å lage dette pålegget.
Under andre verdenskrig stanset framstillingen, men den tok seg opp igjen i etterkrigstiden. På 1950-tallet var både hjemmelaget og industriframstilt seilaks et populært pålegg på brødskiva.
Fjellgaard
Egil Fjellgaard på Lovund drev fiskeforretning med kjøp, produksjon og eksport av ferskfisk, saltfisk, tørrfisk og tran. I 1947 overtok han fiskeforedlingsbedriften etter faren, Ludvig Larsen, inkludert Fjellgårdsbrygga. Omtrent samtidig fikk han tak i en oppskrift på seilaks fra Nordmøre. Sammen med kona Kristine utviklet han sin egen variant hjemme i kjelleren, før virksomheten senere ble flyttet til et naust ved Svingjerdet.
De første forsøkene skal ha blitt gjort i 1948. Ifølge avisartikler fra høsten samme år ble det først brukt torsk, eventuelt også sei. Pålegget ble så populært at Fjellgaard allerede i 1948 måtte innføre et kvotesystem for kundene.
Etter hvert ble storsei det viktigste råstoffet. Fisken ble fanget i området utover sensommeren og høsten, og Fjellgaard kjøpte den enten fersk eller ferdigsaltet.
Den saltete fisken ble røkt og skåret i skiver. Bitene ble deretter lagt i en kurv og senket ned i en lake med fargestoff, som ga den karakteristiske rødfargen, og noen «hemmelige» ingredienser som krydder og trolig kjøttbuljong. Etter en viss tid ble fiskeskivene tatt opp, silt av og hatt på bokser. Disse ble fylt med soyaolje. Produksjonen stanset i 1952, men bare for en periode.
«Godbit»
I februar 1968 tok Fjellgaard opp igjen arbeidet med seilaks, denne gangen i Fjellgårdsbrygga. Fisken ble skåret i en bestemt vinkel på en skråstilt skjæremaskin, som Egil Fjellgaard hadde fått konstruert. Den skrå snittflaten ga en særlig god kvalitet på pålegget med navnet «Godbit». Emballasjen besto av glass med skrulokk.
I begynnelsen av mars 1968 deltok flere fra familien Fjellgaard på en messe på Steen & Strøm i Oslo. Bak arrangementet sto stiftelsen Idebanken under ledelse av Erik Bye. Utstillingen bidro til økt etterspørsel etter seilaksen fra Lovund.
Fra messa på Steen & Strøm i mars 1968. Ukjent fotograf / Lovund Kystkultursenter.
Sønnene Oddvar og Emil hadde vært med i farens virksomhet siden barndommen. I 1968 ble firmaet E. Fjellgaard & Sønner etablert, med Egil som medeier og disponent.
Utvidelse
I 1972 og 1973 ble brygga utvidet og ombygd. Det ga plass til et eget lagerrom for emballasje, og et nytt arbeidslokale i andre etasje på fiskebruket. Kaianlegget gjennomgikk også en fornying.
Da Egil Fjellgaard pensjonerte seg i 1976, overtok Oddvar og Emil virksomheten. Bedriften omfattet da fiskemottak, tilvirking av seilaks og spede forsøk med oppdrettslaks.
Emil Fjellgaard med seilaks. Ukjent fotograf / Rana Blad, 22. juli 1977.
Seilakssesongen varte vanligvis fra september/oktober til mai. I bryggas første etasje skar og farget mennene fisken. Deretter ble den sendt videre opp i andre etasje gjennom en luke.
I andre etasje kontrollerte kvinnene hver eneste bit før glassene ble fylt med soyaolje, lokkene skrudd igjen, og glassene pakket i esker og fraktet til kjølelageret.
Nedlagt
Fjellgaard avviklet den ordinære tilvirkingen av seilaks mot slutten av 1977. En viktig årsak var forbudet mot bruk av fargestoffet, som hadde gitt seilaksen den karakteristiske rødfargen.
Det fantes naturlige alternativ. Kochenille, en kaktuslus som opprinnelig kommer fra Mexico, brukes til å utvinne det røde fargestoffet karmin. Karmin var dyrere enn den kunstige fargen, men samtidig svært drøyt i bruk.
I 1980 gjorde Fjellgaard et forsøk med å framstille seilaks igjen, trolig ved hjelp av kochenille. De fikk brukt opp glassene og etikettene de hadde på lager fra 1977, men det ble ikke satset videre på seilaks. Bedriften hadde på dette tidspunktet rettet virksomheten mot oppdrettslaks, og markedet for seilaks var gått tapt.
Noe av fargestoffet som var til overs, ble gitt til private. Det ble brukt til å lage privat seilaks, men også i blant annet milkshake.
Seilaks produseres fortsatt av private på Lovund og mange andre steder, og av enkelte bedrifter. På Lovund er det imidlertid ikke lenger noen kommersiell tilvirking av det røde pålegget.
Fjellgårdsbrygga ble i 1997 omgjort til Kystkultursenteret på Lovund. I dag fungerer det tidligere produksjonslokalet som utstillingsplass, mens pakkerommet er filmsal.
Annonse for «Godbit», trykt Rana Blad 24. januar 1969.
Utstillingen
Sommeren 2026 produserte Helgeland Museum, i samarbeid med Kystkultursenteret på Lovund, en liten utstilling om seilaksen på Lovund.
Utstillingen vises i den gamle Fjellgårdsbrygga og tar utgangspunkt i tilvirkingen av seilaks ved fiskebruket. Den formidler en viktig del av lokal fiskeri- og nærings- og bedriftshistorie. Gjennom fotografier, gjenstander, arkivmateriale, avisartikler, annonser og tekst får publikum et innblikk i hvordan råstoff fra havet ble foredlet og gjort om til et salgbart pålegg som fikk et marked langt utenfor Lovund.
Utstillingen «Seilaks fra Lovund» åpnet sommeren 2026 på Kystkultursenteret på Lovund.
Praktisk informasjon:
«Seilaks fra Lovund» vises på Kystkultursenteret på Lovund ut september 2026.
Brygga er selvbetjent, med gratis inngang hver dag kl. 10.00–20.00.
Utstillingen er støttet økonomisk av Lovundlaks og Norges Råfisklag.
