Nattestid
Mara angrep om natta. Sovende mennesker og dyr var ofrene hennes. Blant dyrene var særlig hester utsatt. Hun red hun dem til de segnet om, dekket av svette. Når man fant hestene gjennomsvette om morgenen, sa man at de hadde vært utsatt for mara, de var «mareridd». Det samme gjaldt dersom hestene hadde floker i manen. Da hadde mara flettet dem. Slik kunne hun også flette menneskehår. Disse flokene kaltes marefloker eller marefletter. Mara kunne også angripe andre dyr, som ku og sau.
Mareritt
Begrepet mareritt er direkte avledet av maras ritt på offeret. På Østlandet ble hun kalt «muru». Både begrepet og demonen er felles i germansk folketro og norrøn mytologi. Ordet mare kan føres tilbake til det indoeuropeiske begrepet «mora». Sagn om mara er kjent fra Shetland, Færøyene, Tyskland, Danmark og Sverige m.m. Andre kulturer har hatt liknede figurer og forestillinger. Romernes marerittdemon «incubus» og kvinnedjevelen «succubus» er eksempler.
Hos Snorre
Allerede i Snorre Sturlasons «Ynglingesaga» fra 1200-tallet fortelles det om mara. Finskekongens datter Driva var så sint på sin mann, kong Vanlande av Uppsala, at hun kjøpte en tjeneste av trollkvinnen Huld. Vanlande hadde ikke vendt tilbake til Driva og landet sitt på ti år. Driva ba derfor Huld forbanne Vanlande slik at han returnerte til Finland, og dersom han ikke gjorde det, drepe han. Kongen, som var i Uppsala da trolldommen ble satt i verk, fikk plutselig lyst til å reise hjem, men vennene og rådgiverne hans nektet han det. De skjønte at trangen skyldtes trolldom. Vanlande ble søvnig og sovnet, men våknet kort tid etter og fortalte at mara tråkket på han. De rundt han prøvde å hjelpe, men når de tok han i hodet tråkket mara på leggene. Da de tok han i føttene, flyttet hun seg til hodet og kvalte han til døde.
Erotikk og ekteskap
Mara var en sammensatte kvinneskikkelse, både overnaturlig og menneske, latterlig og farlig, ondskapsfull, hevnlysten, men også attraktiv og omsorgsfull. Hun kunne gjøre stor skade, men var samtidig lite intelligent og lett å lure. Mange sagn har en tydelig erotisk undertone. Hun oppsøkte menn om natta fordi hun ønsket å gifte seg med dem, eventuelt kvele dem langsomt og smertefullt. Hun beskrives ofte som sjalu, hevnlysten eller elskovssyk.
I flere sagn er mara en hamløper, om dagen en helt vanlig kvinne, men om natta forvandlet til en demon. På samme måte som for varulver var sammenvokste øyenbryn et tegn. En fødende kvinne kunne risikere at barnet ble ei mare om det var ei jente og varulv hvis det var en gutt, dersom mora hadde brukt visse kjerringråd mot fødselssmertene.
Mara valgte ikke selv å være ond. Hun var utsatt for skjebnen, ei vanlig kvinne som av ulike årsaker hadde blitt til ei mare. Hun kunne være født som mare på grunn av særskilte hendelser under svangerskap og fødsel, eller ha blitt det senere i livet. I noen fortellinger er hun en gjenganger etter ei gammel jomfru.
Et velkjent vandresagn «gift med mara» finnes fra Tyskland, Danmark, Sverige, i samisk folketradisjon og fra flere steder i Norge. En mann våkner med en vakker kvinne sittende over brystet. Hun har kommet inn gjennom et lite hull i veggen. Han tetter hullet, og fanger henne dermed. Mara blir hos han, de gifter seg, får barn og lever lykkelig. Men en dag åpner han hullet igjen, og hun forsvinner ut av det og ut av livet hans.
Prest og folkeminnesamler Andreas Faye (1802-1869) beskriver mara slik i «Norske sagn» (1833): Til samme Slægt som Vardøger, Draugen osv. hører Mara, der i Udseende ligner den skjønneste Kvinde, men i Lader det arrigste Trold.» Hun går gjennom dører, overfaller sovende folk ved å sette seg til skrevs over dem, og plager dem slik at det er en gru. Hun «snører hjertet sammen» på dem. Den som får et slikt nattebesøk «rides av mara» og er ofte nær ved å kveles.
Fra Helgeland
Også på Helgeland ble det fortalt sagn om mara. Knut Strompdal (1881-1954), småbruker og folkeminnesamler fra Velfjord, utførte et omfattende innsamlingsarbeid for Norsk Folkeminnelag fra en rekke kommuner på Helgeland, Salten og Nord-Trøndelag. Samlingene ble gitt ut i tre bind som «Gamalt frå Helgeland» mellom 1929 og 1939, og inneholder flere sagn om mara.
En informant fra Velfjord beskrev mara slik: «Mara er noko som legg seg over folk medan dei søv. Fekk ein mara var ein berga berre ein greidde å ropa. Det skulde hjelpa mot mara at ein sette skorne andføttes under senga.»
En annen fortalte. «Ein kall vart så plaga av mara, men så tok han å køyrde slirekniven sin ned i det reinskinnet han låg på. Sidan var han fri for mara.»
Den tredje fra Velfjord sa: «Mara var liksom eit kvinnfolk som kom og la seg over ein. Ein som hadde mara tykte tydeleg han såg eit kjent kvinnfolk som låg over honom og vilde kjøva honom, men då vart han så sint, at han beit i hop tennene og knytte nevane i mot henne. Då kom han til seg sjølv og mara var borte.»
En informant fra Vefsn fortalte at mara var som et loddent dyr som la seg over en under søvnen. Det ble en urolig søvn, hvor man vrei seg i senga. Å si fadervår kunne berge stakkaren. En annen informant fra Vefsn fortalte at det hjalp å sette en kniv i veggen eller over sengegavlen for å unngå mara.
Vern
For å beskytte seg mot mara fantes mange tiltak. Å sette skoene vendt mot døra, eller å plassere dem «andføttes», skulle lure mara til å tro at man allerede hadde gått. En marekvist, en kost av greiner fra trær der mara hadde vært, kunne holde henne og annet trollpakk unna.
Stål var et velkjent vern mot overnaturlige vesener. En kniv i sengen eller en ljå over stalldøren kunne gi beskyttelse, og ildherdet stål ble regnet som spesielt virksomt. Også symboler virket beskyttende. Man kunne tegne dem i tjære, veve inn mønstre, trykke motiv på skinnfeller, strikke dem i plagg eller risse tegn i tre.
Vanlige beskyttelsessymboler var kors, hakekors og åttebladsroser- i Norge også kalt mareroser eller dobbelt marekors. Stjernemotiv risset «mot sola», i en sammenhengende strek uten å løfte kniven, ble ansett som særlig effektive. Pentagram og heksagram kunne også omtales som marekors, tussemerke, hekselås eller marelås.
Et annet utbredt vern var labyrinter, som spjeld- kalt muruspjeld, eller marespjeld. Dette var kvadratiske labyrinter som skulle hindre mara i å finne veien inn. Hun ble sagt å bare kunne telle til tre, og ble dermed forvirret av komplekse mønster.
Symbolene ble plassert ved utsatte åpninger; utenfor soveplasser, over dører, på gulvet, ved eller på sengen, under skrin, bøtter og daller, på smør- og osteformer, redskap og til og med under hestens hover. Muruspjeld og andre vernemotiver finnes bevart på tregjenstander, skinnfeller, åklær og andre vevde plagg. Mange av de samme mønstrene brukes i dag på gensere og kofter (som fanamønsteret), og til og med på politiuniformer. Åttebladsrosen er også velkjent i både strikkeplagg, vevde tekstiler, skinnfelltrykk og tredskurd. Selv om slike tegn ble brukt som beskyttelse mot mara, underjordiske vesen og trolldom, er det viktig å understreke at mange av motivene også kan ha blitt brukt, og blir brutk, som ren dekor uten magisk funksjon.
Regler
Marebønner var beskyttelsesregler, og St. Olav og fadervår ble regnet som kraftfulle. En marebønn fra Nordland lyder slik:
«Mara, mara minne.
Er du i Dagros inne,
Så skal du ut.
Med stokk og med stein,
Med jarn og bein.
Så kjem han Sant Olav med sitt sverd
Og slår deg bak.
Du skal fare en fandens ferd.
Akte deg, Mara, Mara minne.»
Folkeminnesamler og lokalhistoriker Reidar Svare (1899-1976) skriver i «Folkeminner fra Vefsn» (1950 denne varianten:
Maræ, Maræ, minne / e du her-inne, / ska du her ut.
Her e reip, her e krok, / her e den så maro tok.
Kom Sante-Sime, mæ din lange lime,
Og jag de langt ut- i havet.
Dar ska du ligge te den ytterste domedag.
Reidar Svare skriver at hvis man leset denne regla før man la seg slapp man å få mara ridende på seg i søvne.
Litteratur og kilder
Faye, A. Norske sagn, 1833.
Kostveit, Å.Ø. Kors i kake, skurd i tre, 1997.
Strompdal, K. Gamalt frå Helgeland, 1929.
Strompdal, K. Gamalt frå Helgeland, bind 2, 1938.
Svare, R. Far etter fedrane : folkeminne innsamla i Vefsn, 1950.
