Jektenissen
Jektenissen er en båtnisse som har mange likhetstrekk med fjøsnissen. Han er liten, rundt en halv meter høy, gråkledd, med topplue og langt skjegg. Mens fjøsnissen passer gård, fjøs og dyr, hører jektenissen til om bord i båten.
Denne lille karen regnes som draugens motsetning. Der draugen bringer ulykke og skremmer folk, gir jektenissen beskyttelse. Han passer på båt og utstyr og varsler om uvær og farer. Lytter man til varslene hans og behandler ham med respekt, går det som regel godt for både mannskap og skute.
Som andre nisser er han glad i mat og drikke, kanskje også en liten dram på julekvelden. Han er kresen og slår seg bare ned i solide, sjødyktige båter. Navnet kommer av at han ifølge folketradisjonen ofte holdt til på jekter, de gamle fraktebåtene. Han ble også kalt godbonde, småkaren, småmatrosen, jektekallen eller lykkekaren / lykkekallen. «Godbonde» var et annet navn på gårdsnissen, og viser til gårdens første bureiser.
Jekt malt av Aksel Sørensen fra Nesna på 1930-tallet. Tilhører Nesna skole.
Jekta
En jekt var en frakteskute i bruk hovedsakelig fram til slutten av 1800-tallet. Den fraktet særlig tørrfisk, men også andre varer. Jektene var viktige transportmidler langs kysten av Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge. Båttypen hadde høy og kraftig stevn, lave fribord og et stort akterspeil. De var brede og romslige, med plass til mye last. Noen ganger tok de også med passasjerer.
Når jekta la ut på lange reiser, var jektenissen en trygg følgesvenn. Han holdt til nederst i båten. Om natten kunne man høre ham tusle rundt, nynne eller lage fornøyde lyder. Så lenge han var i godt humør, kunne man føle seg trygg, men hvis han begynte å trampe, banne eller lage bråk, varslet det storm og uvær. Derfor gjorde skipperen klokt i å holde seg inne med ham, gjerne ved å sette fram litt mat, helst fisk, lever og rogn, som var favorittene hans.
Jektenissen kunne gjøre seg usynlig, men viste seg iblant for å advare mot sterk storm eller for å gi tegn på at han hadde flyttet inn.
Feil med jekta
Knut Strompdal har i boka «Gamalt frå Helgeland» (1929) med flere sagn om slike småmatroser, som han kalte dem. Mange av fortellingene handler om jekter der noe var galt, og hvor småmatrosene advarte mannskapet slik at de kunne rette det opp.
For eksempel fortellingen om jekta til Fredrik på Husby på Tomma. Jekta var klargjort til lofotferd, masta var satt opp og alt innlastet og klart til seilas. Før avreise overnattet styrmannen alene om bord. Langt ut på kvelden hørte han to båter legge til på hver sin side av jekta. Det kom folk om bord, og det hørtes ut som om de arbeidet med noe. Etter en stund sa den ene: «Nei, med denne jekta kan vi ikkje fara.» Han forklarte at masta var plassert feil i kjølsvinet.
Styrmannen kastet på seg klærne og sprang på dekk, men der var det ingen, verken å se eller høre. Morgenen etter nektet han å bli med til Lofoten, for masta sto ikke rett i sporet. Fredrik ble sint. Han hadde selv vært med på å reise masta, hadde gjort det mange ganger tidligere og visste hvordan dette skulle gjøres. Men styrmannen sto på sitt. Fredrik prøvde fåfengt å overtale han. Da styrmannen ville ha sakene sine i land, sa Fredrik at de fikk losse så mye av at de fikk kontrollert masta, og det viste seg at masta faktisk sto feil. (Strompdal, 1929, s. 138-139).
Jektenisse. 3 klasse Leirfjord skole
Nissene rømte jekta
En annen fortelling handler om Greger Salhus i Brønnøysund og mannskapet hans. De lå i ei havn med vedlast om bord i jekta, i stille og godt vær. Om kvelden hørte de lyden av en båt utenfor, men de ventet ingen. Da en av mannskapet gikk opp for å undersøke, var det verken båt eller folk å se.
Senere hørte de igjen lyder, som om noe ble tatt fra jekta, og over i en liten båt. De undersøkte på nytt, men fant ingenting. Da de hadde lagt seg igjen, hørte de tydelig at noen rodde bort. De ble liggende våkne og undre seg over hva dette kunne varsle. Strompdal skriver: «Og før dei visste ordet av, så ha` dei eit skadever over seg. Jekta dreiv på land og forliste, men folka berga seg.» (Strompdal 1929, s. 140).
Slik fortellingene til Stromdal viser, var jektenissen både en vokter og en varsler. Han passet på fartøyet, hjalp mannskapet og advarte mot fare, så lenge han ble behandlet med respekt. På mange måter kan vi derfor si at jektenissen er kystens svar på gårdsnissen, en liten, usynlig hjelper, som arbeidet i nærheten av folk og som kunne bringe både lykke og ulykke, alt etter hvordan han ble møtt.
