Marmælen beskrives som en liten skapning fra havet, en blanding av menneske og fisk. Han kan ha fiskehale som en havfrue, men også ha føtter som et lite menneske. De minste marmælene sies å være så små som en tommelfingernegl, små nok til å sitte i buen på en fiskekrok eller stå på den. Andre fortellinger opplyser at denne sagnfiguren kan bli opptil en halv meter lang.
Marmælen tilhører havvettene, men er ikke ond og skremmende som draugen. Han er vennlig og kan bringe lykke og hjelp til dem som behandler ham godt. Samtidig kan han bli fornærmet dersom han ikke blir tatt vare på, eller hvis noen stiller dumme spørsmål.
Snill og kunnskapsrik
Marmælen regnes som klok og kunnskapsrik. Han kan gi råd, spå framtiden og svare på spørsmål, men ikke flere enn to eller tre. Stiller man meningsløse eller intetsigende spørsmål, kan han gjøre narr av spørsmålsstilleren. Å spørre hvor lenge man skal leve, er tabu.
I et sagn svarer marmælen dystert: «Lever du til i morgen, blir du en gammel mann.» Marmælen snakket ofte i vers, og i en gåtefull form, på et slags orakelspråk.
Tegning ved elev ved 3. årstrinn, Nesna skole.
På kroken
Får man en marmæl på kroken, må man ikke kaste han tilbake i havet, det bringer ulykke. Marmælen er ikke skapt for nordisk kulde, men er ofte naken og fryser. Fiskeren må spørre om han vil komme om bord, og om han trenger klær. Får han varme plagg, som en vott, lue, trøye eller bukse, vanker det belønning på giveren. Marmælen kan vise vei til rike fiskeplasser og varsle om uvær. I mange sagn redder han den som har hjulpet ham. Blir han med til land, foretrekker han å være i naust eller sjøbu, ikke i bolighuset. Han drikker gjerne varm melk og blir sjelden værende mer enn en natt. Når han ber om skyss tilbake til havet, må han fraktes ut, uansett vær.
Sagn fra Helgeland
Det fortelles om en fisker på Ytre Helgeland som fikk en marmæl på kroken. Hutrende av kulde sto marmælen med stortåa på kroken og holdt seg fast i snøret. Fiskeren tok av seg trøya og svøpte den rundt den lille skapningen. Etterpå fikk fiskeren så stor fangst at båten raskt ble full. Neste gang fiskeren var ute på feltet, det var stille og klart vær, dukket marmælen opp hengende på båtripa og varslet:
«Ro i land, ro i land, du mann som kofta ga,
det buldrer i sjø og det bølger i hav.»
Fiskeren fulgte rådet og rakk akkurat å komme seg til land før stormen brøt løs. I en lignende fortelling hadde en fisker gitt marmælen buksa si. Senere dukket marmælen opp og ropte:
«Det kvitnar om land, det svartnar i hav,
far heimatt du mann, som langbuksa gav.»
Så forsvant marmælen brått. Fiskeren dro inn snøret og reddet seg til land før en voldsom storm blåste opp.
Tegning ved elev ved 3. årstrinn, Nesna skole.
Mellom hav og land
Ole Tobias Olsen, opprinnelig fra Rana, utga i 1912 boka Norske folkeeventyr og sagn, samlet i Nordland. Der beskrives en skikkelse som er delvis marmæl og delvis alv, knyttet både til hav og land. Om høsten og vinteren holdt han til i havet som marmæl. Om våren og sommeren var han alv på land. Han ble skildret som liten som et nyfødt barn, med fine og velformede hender og føtter. Denne sagnfiguren elsket musikk, hadde et vennlig sinnelag og kunne varsle fare.
Under snøsmeltingen danset han langs elver og bekker, og fulgte nøkken på vandringer fra havet til innlandet. Om kveldene danset han på bølgene til nøkkens spill. I morgenduggen vistes spor etter alvetråkk. Å forstyrre ham under dansen kunne være farlig, pusten hans kunne gi et «alvegufs». Som alv på land var han taus, men som marmæl i havet snakket han.
En lang historie
Navnet marmæl kommer sannsynligvis fra det norrøne mar, som betyr hav, og mennill, som betyr liten mann, altså «liten havmann». Den mytologiske figuren er kjent fra flere land i Nord-Atlanteren og har vært en del av den nordiske fortellingstradisjonen i minst tusen år.
Den omtales i flere norrøne tekster, blant annet i Landnámabók, som forteller om den første bosettingen på Island. Verket ble nedskrevet i flere versjoner fra 1100-1300-tallet. Der står det om Grímur Ingjaldsson at «Grimr dro Marmenil». Han fikk altså en marmæl på kroken. Denne forutsa Grímurs død og sønnens landnåm ved Borgarfjord.
I islandske sagaer fungerer marmennilen som en seer, med innsikt i hemmeligheter og framtid. I færøyske sagn er figuren derimot taus og mer dyreaktig, selv om den ligner en liten mann.
Tegning ved elev ved 3. årstrinn, Nesna skole.
Omsorg og takknemlighet
At sagn langs kysten ofte knyttes til uvær, er forståelig med tanke på havets uforutsigbarhet. Troen på at havvetter kunne varsle og gi råd, ga trygghet. Samtidig åpnet fortellingene for håp om gode fangster og hell.
Kjernen i sagnene om marmælen er likevel omsorg og takknemlighet. Det lønner seg å hjelpe den som er i nød. Den som er god mot andre, blir selv hjulpet. Når marmælen får varme klær viser det også hvor verdifulle slike plagg var. Solide, varme klær var livsnødvendige for fiskerne. Bak lå tidkrevende arbeid for dem, ofte kvinner, som produserte plaggene. Å gi bort et plagg kunne derfor oppleves som en offergave, og nettopp derfor ble handlingen belønnet.
Slørvpål og marmælen
Ole Tobias Olsen tok i sine samlinger med denne historien fra Toven:
I Vefsn bodde der engang en mand, som gikk under navnet Slørvpaal. En dag var han ute ved Toven og laa der og drev for garnlænken. Plutselig hoppet en marmæl ind i baaten til ham og satte sig paa midttoften. «Fuf, fuf!» sa han. «Bælg i hav! Knapt bergand baat!»
Slørvpaal forstod meningen og trak ind børnskapen i største hast. Saa tok han sin varme kufte av og la den om marmælen, som sat og hutret. Saa satte han sig til aarerne og rodde i land av alle livsens kræfter.
Da marmælen fikk kuften, blev han glad, svøpte den godt omkring sig og sat rolig paa toften, til baaten var kommet ind i en lun vik. Saa reiste han sig op og sang: «Tak, godhjertad mand. Støtt i heppen stand. Byrg paa sjø og land.» Derpaa hoppet han over bord med kuften og blev borte.
Da Slørvpaal hadde bundet baaten, brøt uveiret løs slik, at han aldrig var kommet levende fra det, om han ikke hadde fulgt marmælens vink og straks søkt land. Slørvpaal blev siden kjendt over hele Nordland som en stor fisker, og hans navn lever den dag i dag.
Litteratur
Bø, Olav. Trollmakter og godvette. Det Norske Samlaget, 1987.
Farstad, Arnold. Havuhyre mystiske vesen i havet. Det Norske Samlaget, 2002.
Faye, A. Norske Sagn, 1833.
Myrvang, Finn. Marmælen og havmannen. Håløygminne, 1963.
Myrvang, Finn. Marmelen. Håløygminne, 2019.
Nicolaissen, O. Sagn og eventyr fra Nordland, 1879.
Olsen, Ole Tobias. Norske folkeeventyr og sagn samlet i Nordland, 1912/1987.
Petersen, Eli Anker. Overnaturlige væsener i havet, 2003.
Url: www.heimskringla.no.
Tromsøposten, 26.november 1873.
