Lussinatta, natta mellom 12. og 13. desember ble regnet for å være årets lengste og farligste. Denne natta dro det overnaturlige vesenet Lussi rundt og sjekket at forberedelsene til jula var godt i gang. Hun ble ofte fremstilt som en uhyggelig og skummel kontrollvette. Alt skulle være gjennomført ordentlig og innen rett tid før jula. Hvis ikke kunne hun skrike stygt ned gjennom pipa, eller rive den ned. Lussi fungerte også som skremsel for barn, så de ikke gjorde ugagn. Hun kom ned gjennom pipa eller rundt hushjørnet for å ta dem. Å ferdes ute i mørket denne natta var farlig, både for voksne, barn og dyr. Innendørs var man tryggere, Tente lys kunne holde ondskapen unna. Et utskåret kors eller kors malt med tjære over døra hjalp for å hindre Lussi i å komme seg inn. 13.desember er også dagen for den katolske og ortodokse helgenen Lucia. Hun er en skikkelig kontrast til den nordiske Lussi.
Lussiferda
Natt til 13. desember kom Lussi farende gjennom lufta, noen ganger sammen med en hel flokk av skremmende vesener, døde sjeler, tusser og trollpakk. De dro fra hus til hus og sjekket at alt var klart til jul, utførte hærverk og tok både folk og dyr med seg. Denne «lussiferda» eller «lussireia» er en variant av Åsgårdsreia og har sammenfallende trekk med julebukktradisjonen, Thomasmesse og julenatta. I noen historier heter det at Lussi var Adams første kone og ættemor til alt underjordisk.
Lussinatta, årets lengste og farligste natt
Forestillingene om Lussi og lussiferda var særlig utbredt på Vestlandet og Sørlandet. Liknende fortellinger fantes også i andre deler av Norden. I Nord-Norge ser selve Lussi-skikkelsen ut til å være mindre kjent, men her som andre steder hadde Lussinatta en spesiell skummel posisjon. Natta mellom 12. og 13. desember ble regnet som ekstra lang, tung og uhyggelig. Det var årets lengste og farligste natt. Alt tungt arbeid til jul skulle være fullført før denne natta. Det dreide seg om brygging, baking, veving og spesielt arbeid der noe gikk rundt, som spinning og maling av korn. Denne natta kunne dyr snakke, og de klaget over hvor lang natta var. Mye annet rart skjedde også. Lusa krøp ekstra langt og hornene løsnet på kyrne.
Knut Strompdal fra Velfjord skrev i 1929:
«Løssilangnatta er lengste natt i året. Då snur oksen seg to gonger på båsen, og kua bit tre gonger i bandet og segjer: Løssinatte, lange natte! Ja, ho er so to! svarer veren. Denne natta er horna laus på kyrne. Det var eingong ei kjerring som skulde til fjøset og bitta ei ku den natta. Ho kom uviljande til å rykka til og fekk hornet i nevane, men ho var snøgg nok i snuinga, ho sette hornet på igjen, og det grodde fast.»
Helgenen Lucia
Navnet Lussi kommer sannsynligvis av det romerske navnet Lucius, som betyr lysende, som stammer fra latinske «lux» altså lys. Lucia var en kristen martyr fra Sicilia som skal ha blitt drept 13. desember rundt år 300. Hun ble forsøkt brent, men ilden skadet henne ikke, og hun ble til slutt drept med sverd. Derfor knyttes hun til ild og lys. I ikonografi har hun ofte ei brennende lampe i hånden.
Etter sin død ble Lucia erklært som helgen, og allerede på 500-tallet var hun en populær helgen. Hennes dødsdag, 13. desember, er minnedag for henne. Dagen er markert som det både i den katolske kirkes og i den ortodokse kirkes liturgiske kalendre, og feires fortsatt som en lysfest.
Bilde: Den Hellige Lucia. Oljemaleri av Francesco del Cossa, fra ca. 1471 / Wikimedia Commons.
«Når sola snur»
Den katolske Luciafeiringen sto ikke sterkt i Norge, selv om Lucia var en viktig helgen også i Norden. 13. desember hadde likevel fra eldre tider en viktig plass i førjulstida. Dagen har røtter i norrøn tidsregning, og markerte starten på en festperiode.
På 1300-tallet falt vintersolverv på 13. desember ifølge den julianske kalenderen. Vintersolverv er døgnet med kortest dagslys og lengst nattemørke. Det het seg at denne dagen snudde sola. Dagen innledet den katolske fasten. I norske almanakker fra 1600-tallet ble dagen markert som årets lengste. På gamle norske primstaver er lys, bål, flamme eller et beger merket for denne dagen.
Mange forunderlige ting kunne skje ei slik lang og mørk natt. Forestillinger tilknyttet årets mørkeste døgn finnes i mange kulturer. Den gregorianske kalenderen som erstattet den julianske i Danmark-Norge fra 1700, har vintersolverv 21. eller 22. desember. Dermed ble den lengste natta flyttet, men forestillingene om 13. desembers mørke og uhygge vedvarte etter forskyvingen. Trolig foregikk en sammenblanding av førkristne tradisjoner og katolsk tro. Lucia som kvinnenavn er ellers kjent i Norge fra 1300-tallet, og var sammen med fornorskede versjoner som Lussi og Løssi vanlige på 1700-tallet og 1800-tallet.
Bilde: Lys i mørket på Lovund.
Luciafeiring
Luciafeiring slik vi kjenner den i dag, kom til Norge fra Sverige etter andre verdenskrig. I Sverige hadde skikken lengre røtter, tilbake til 1700- og 1800-tallet. Lucia i hvite klær, med lys i hendene, som serverte lussekatter er kjent fra skriftlige kilder i 1764 i sørlige deler av Sverige. I velstående familier oppsto en tradisjon hvor en kvinne utkledd som Lucia, med lys i håret, en «Lucia-brud», gikk rundt om morgenen sammen med terner og serverte frokost på Luciadagen. Tradisjonen kan knyttes til gamle tyske julespill hvor ei jente kledd i hvitt med lys representerte «Christkindlein», Kristusbarnet.
Bilde: Det eldste kjente bildet av en svensk Lucia. Akvarellmaleri «Lucedagen på Koberg” i Västergötland, Fritz von Dardel, 1848 / Wikimedia Commons.
Luciafeiringen ble i Sverige utviklet til en folkelig festdag, med utkledde folk i opptog 13. desember. På Skansen i Stockholm ble Luciafeiringen tatt opp igjen i 1893, og mot slutten av 1920-tallet ble det første moderne Luciaopptoget arrangert i byen. En kåring av årets Lucia foregikk også. Skikken spredte seg raskt til resten av Sverige og videre til Danmark, Finland
og Norge. På 1960-tallet var Luciafeiringen etablert på Helgeland, og hvitkledde skolebarn besøkte sykehjem med lys og lussekatter, ledet av ei jente med lyskrans i håret. Konkurransen med kåring av Lucia ble fjernet på 2000-tallet.
Lys
Nå er Lussi for lengst glemt, og Lucia markeres i Norge først og fremst i skoler, barnehager og menigheter som en fast del av førjulstida. I stedet for dyr som snakker, horn som løsner og tjærekors har vi luciatoget med barn kledd i hvite skjorter og med lys i hår og hender, luciasang og servering av lussekatter.
Felles med de gamle Lussiforestillingene er viktigheten av lys, som jo er sentralt når årstiden er på sitt mørkeste, uansett hvilken natt som er den lengste.
Kilder
Berg, K. A. ; Tessem, L. B.; Wiedswang, K. «Julen i norsk og utenlandsk tradisjon», 1993.
Dybdahl, A.; Hammerstrøm, M.; Aksnes, K.. «Vintersolverv». I «Store norske leksikon», på snl.no. Hentet 5. desember 2025 fra https://snl.no/vintersolverv.
Hodne, B. «Glædelig jul! Glimt fra julefeiringens historie», 1982.
Hodne, Ø. «Norsk folketro», 1999.
Hodne, Ø. «Jul i Norge. Gamle og nye tradisjoner», 2007.
Klausen, A. K. «Lussi og Santa Lucia». I «Helgelands Blad», 12. desember 2011.
Sivertsen, B. «Mari Vassause og den hellige Margareta: gamle norske merkedager», 1998.
Sivertsen, B. «Julens myter: Om overtro og tradisjoner», 2011.
Skaar, A.S. S.; Stovner, I. L.. «Luciadagen». I «Store norske leksikon» på snl.no. Hentet 5. desember 2025 fra https://snl.no/luciadagen.
Strompdal. K. «Gamalt frå Helgeland», 1929/1996.
