Nissen er mer enn en rødkledd gaveutdeler. I norsk folketro var han gårdens vokter og en man måtte vise respekt, året rundt. Fra fjøsnissen, godbonden, tuftekallen og jektenissen langs kysten, har forestillingene om nissen endret seg gjennom tidene, sporene lever så vidt videre i enkelte av juletradisjonene våre.
Mange nisser – mange røtter
Det finnes mange typer nisser. Rødnisser og blånisser kjenner vi fra TV-serier i nyere tid, og den rampete «rampenissen» har bare vært en del av juletradisjonen i noen få år. Den blide, røslige mannen med langt hvitt skjegg, røde klær og gaver har vært kjent i Norge siden slutten av 1800-tallet. Dette er delvis en fornyet, flerkulturell versjon av den katolske helgenen St. Nikolaus.
I eldre nordisk folketro fantes det derimot en helt annen nisse. Han kom i utgangspunktet ikke med gaver, men med både hjelp og hevn. Behandlet man ham godt, var han snill og hjelpsom. Ble han oversett eller krenket, kunne han gjøre stor skade.
Han krevde mat og drikke, helst på julekvelden, og var en vel ansett vokter av gård, fjøs og husdyr. Når folk fortsatt setter ut julegrøt til nissen, er det en rest av gamle offertradisjoner, ment å sikre lykke og vern for folk, dyr og gård i året som kom.
Nisse med pipe. Tegning av Erik Werenskiold, før 1884. Foto: Nasjonalmuseet/Ivarsøy, Dag Andre.
Et nisseunivers
I folketroen fantes det en hel verden av små overnaturlige vesener, vetter, som holdt til på tun, i åker og skog, under røtter og i hauger, i naust, fjøs, båter og brygger. Disse ble ofte regnet som underjordiske eller tuftefolk og måtte behandles med respekt. De kunne bringe lykke og velstand, men tålte ikke forstyrrelser.
Slike forestillinger finnes i mange kulturer. I Norge hadde disse vettene mange navn og lokale varianter. I Nordland ble gårdens vette kalt godbonden, tuften, tuftekallen, lykkekaren, gubbonen eller tusse. Andre steder i landet finner vi navn som haugebonden, rudkallen, tomten, gardvorden og Gubbe Grå. Egenskapene overlappet ofte, og grensene mellom skikkelsene var flytende.
Fjøsnissen regnes først og fremst som et østlandsk fenomen, trolig innført via Danmark fra Tyskland. Utover 1800-tallet ble fjøsnissen et samlende begrep på landsbasis, og gjennom litteratur, eventyr og postkort ble han gradvis forenklet til en mer entydig skikkelse.
I Nordland levde forestillingene om godbonden og jektekallen videre parallelt. Begrepet nisse er dansk og kommer av Nils/Niels, en forkortelse av Nikolaus, og er yngre enn selve forestillingen om vesenet.
Julekort fra 1895 med nisse og grøt. Illustratør Julius Holck. Arkiv: Nasjonalbiblioteket.
Gårdens grunnlegger og beskytter
Godbonden og hans slektninger i andre regioner var først og fremst knyttet til gården. Han passet fjøs og dyr, sørget for orden og beskyttet mot ulykker. I førkristen tid kan han ha vært knyttet til fedredyrking, en avdød rydningsmann eller ættens grunnlegger, gravlagt i en haug nær gården. Mat og øl ble ofret ved høytider for å sikre fruktbarhet, god avling og fred. Denne troen overlevde kristningen og gled inn i folketroen sammen med forestillinger om troll, draug og hulder.
Julekort av nisser med bål. Arkiv: Helgeland museum, avdeling Nesna.
En liten mann
Nissen ble ofte beskrevet som liten, kanskje så liten som ei hånd eller opp til rundt 90 cm høy, med grått eller hvitt skjegg, grå eller blå vadmelsklær, og rød topplue, altså kledd som en bonde fra 1700- og 1800-tallet.
Ole Ravnå fra Langvassgrenda i Rana skreiv i 1940 at nissene oppholdt seg på gårdene og var små underjordiske skapninger. De brakte lykke til gården, dukket helst opp rundt jul og sørget for gaver til barna. Nissene var små og lubne med langt hvitt skjegg, røde klær og rød topplue. De måtte få julegrøt satt ut i fjøset eller stallen.
Nissen er for det meste framstilt som mann, men unntaksvis fortelles det om en nissekone og / eller nissebarn.
Nisse tegnet av Hans Gude, 1878 eller 1879. Foto: Nasjonalmuseet/Dag Andre Ivarsøy.
Helårsnisse med jul som høydepunkt
Nissen var en helårsskikkelse. Han passet gården året rundt, men på julekvelden skulle han belønnes med ekstra god mat og drikke. Julegrøten var et offer, en måte å sikre hans velvilje i året som kom. Slik var han knyttet til juletradisjonene
Utover 1800-tallet, og særlig fra 1880-årene, ble den nordiske nissen et populært motiv i juleillustrasjoner. Han dukket opp på julekort, i bøker og i annet trykt materiale knyttet til jul. Julekort med fjøsnisser solgte spesielt godt, og bidro til å styrke forestillingen om nissen som en del av julefeiringen.
Usynlig
I eldre folketro ble nissen først og fremst oppfattet som usynlig. Han kunne likevel vise seg i grålysning eller skumring, i overgangene mellom lys og mørke. Vanligvis holdt han til på gården, under tunet, i våningshuset, særlig på loftet, eller i fjøs og låve der han passet buskapen. Han trivdes der det var varmt og liv, og folk kunne av og til høre ham tusle over loftsgulvet eller romstere i uthusene.
Nissen kunne også holde til i hauger på eiendommen, under en stein, ved ei rot i skogen, i store trær og tidvis om bord i båter. På Hov på Løkta fortalte man at et stort tre en julaften var fullt av nisser, som en flokk småfugl, alle med røde toppluer. Knut Strompdal skriver fra Velfjord (1929) at det ved en åker på gården sto en gammel rognlund med sju trær. Der trodde man tidligere at det bodde en nisse. Man satte ut mat til han, i en magisk bolle lagd av ei spesiell rirkule. Nissen fikk servering i denne også utenom jula. Etter tredje tresking av kornet om vinteren kokte de risengrynsgrøt, og de kokte gomme når slåttonna var over. Nissen fikk sin part av begge disse måltidene.
I «Ranens beskrivelse» (1834) skriver presten Ivar A. Heltzen at mange mente «toftkallen» var et underjordisk vesen man kunne høre snorke i rommene om kvelden. Berørte man han, kjente man at han hadde børster som en gris, men selve skikkelsen lot seg ikke beskrive, han forsvant straks lyset ble tent. Så lenge han fikk være i fred, gjorde han sjelden skade. Derfor måtte man vise varsomhet, for eksempel ved ikke å helle varmt vann utendørs i mørket, i frykt for å skade de underjordiske og utløse hevn.
Snill og snarsint
Nissen ble gjerne oppfattet som munter og godlynt, men han hadde også et hissig temperament og kunne bli rasende dersom han ikke ble vist respekt. Ble han oversett, lurt eller dårlig behandlet, straffet han hardt og kunne opptre både hevngjerrig og uberegnelig. Da gikk det gjerne utover både folk, dyr og gård.
I sinne kunne han lage bråk, ødelegge gjenstander og endevende fjøs og uthus, i enkelte fortellinger også våningshuset. Han kunne velte melkebøtter, slippe løs kyrne eller gjøre slik at ei ku plutselig ga lite melk, fordi han hadde melket den om natta. Høner som sluttet å legge egg, ble forklart med at nissen hadde forsynt seg av eggene tidlig om morgenen. Han kunne også erte hesten så den slet seg og sparket opp stalldøra, eller i ytterste konsekvens skade eller drepe husdyr.
Denne troen førte til at man tok mange forholdsregler, særlig i jula. En seng kunne stå ledig på julenatta, og maten etter julemiddagen skulle ikke ryddes bort, i tilfelle nissen ville smake. Han skulle ha godt stell, mat og drikke, gjerne grøt og øl, kanskje også lefse. Julegrøten ble ofte satt ut på låven, men kunne også plasseres i vedbua, under loftstrappa, under låvebrua eller i et tre. Når maten forsvant, ble det sett som et tegn på nissens nærvær. Julenatta kunne også en bås stå tom og en seng være gjort klar for han.
Ikke alle gårder hadde en slik nisse, og hvis noen gjorde det ekstra godt kunne man fristes til å tro at han sto bak. Samtidig var det vanskelig å bli kvitt han, derav uttrykket «nissen på lasset» fra fortellingen om en mann som flyttet, men nissen fulgte med.
Måtte danse med nissen
Nissen skulle ha grøten sin på juleaften. Ble han snytt for den, kunne hevnen bli hard. En velkjent fortelling om dette er sagnet om jenta som måtte danse med nissen. Historien er kjent fra flere steder i landet, også Helgeland, og er også omtalt i Asbjørnsen og Moes samling av folkeeventyr.
Ei jente skulle julaften bære ut grøtfatet og sette det under låvebrua. Grøten så imidlertid så fristende ut at hun smakte på den, og til slutt spiste hun opp alt selv. Da ble nissen rasende. Han tok fatt i henne og tvang henne til å danse med han, og holdt på helt til det frådet ut av munn og nese på henne. «Har du spist opp grøten til tomten, skal du også få danse med tomten», skal han ha sagt.
Nisse med katt og grøtfat. Tegning av Halfdan Egedius, 1890. Foto: Nasjonalmuseet/Jeanette Veiby.
Jektenissen
Langs kysten fantes troa på jektenissen, en båtnisse som passet jekter og båter. Han var liten, gråkledd, med skjegg og topplue, og fungerte som draugens motsetning. Der draugen varslet død, ga jektenissen vern.
Han holdt til under kjølen, varslet uvær gjennom lyder og oppførsel, og likte fisk, lever og rogn. Så lenge man hadde han om bord, viste han respekt og han var i godt humør, kunne man seile trygt. Han var kresen, og bosatte seg bare i godt bygde og sjødyktige båter.
Så lenge grøten settes ut
Nissen har fulgt oss i hundrevis av år, i fjøs og på loft, i båter og gravhauger. Han har endret form, fått nye roller og blitt en del av et stadig endret nisseunivers. Når vi i dag setter ut julegrøt eller forteller historier om rampenissen, viderefører vi gamle forestillinger i ny drakt.
Litteratur
Berg, K.A. Julen i norsk og utenlandsk tradisjon, 1993.
Busterud, K. Juletradisjoner. Avisa Nordland 21.12. 2019 / NTB.
Bø, O. Vår norske jul, 1970.
Edvardsen, E. Juleskrømt i julenatt. Avisa Nordland 29. 12. 2010.
Ellingsve, E.J. 1000 ord i nord, 2012.
Glad, G.A. Tufte-kall, tussen, St. Nikolaus, eller en ganske alminnelig nisse. Helgeland Arbeiderblad 23. 12. 1991.
Haraldsen, A. Den heilnorske julenissen: Gobonen. Nord Salten 29. 12 1999.
Helland, A. Norges land og folk, bind 18, del 2, 1908.
Heltzen, I.A. Ranens beskrivelse 1834, 1981.
Høihjelle, K. Fjøsnissen. Rana Blad 23. 12. 2006.
Lillebo, H. Færre. Fjøsnisser i Norge. Nordlandsposten 22.12.2001.
Schager, K. Julbocken i folktro och jultradition, 1989.
Stovner, I. L. Nisse. Store norske leksikon på snl.no. Hentet 19. desember 2025 fra https://snl.no/nisse.
Strompdal, K. Gamalt frå Helgeland 1929.
Svare, R. Far etter fedrane II, 1967.
Svare R. Frå gamal tid: tru og tradisjon, 1973.
Wåle, H. Julenissen egentlig en katolsk helgen. Nordlands framtid, 21.12.1964.
Aal, L.W. Julenissen og julegeita i Norge, 1954.
