Storknean er to store fjellknauser på sørvestsida av Lovund. I fortellinger fra Lovund og øyene rundt heter det at trollet Bur bodde i Storknean, og at det er knærne hans som stikker opp som steinknauser. Fjellsida ved Storknean strekker seg 400-500 meter opp til Blåloftan. Terrenget er vilt og ulendt, omtrent så langt unna bebyggelsen på lovund som man kan komme.
Storknean står skyggefullt og bratt på sørvestsida av øya, med trolsk natur og flott utsikt over storhavet. Kona til Bur heter Malena/Malenæ. Blant kjempesteiner, bregner og småbjørk holder paret til. Røyken fra kaffebålet, eller fra grøtkokinga, driver som skodde langs fjellsidene på Lovund. Burs tresko er store som færinger. Når han ferdes rundt i fjellet, raser storsteinene rundt føttene hans, og snøskred buldrer i liene.
Fortellingene om Bur og Malenæ har blitt overlevert muntlig fra generasjon til generasjon, og varierer i innhold. Johannes Lovund skrev i et hefte i 1995 at barna på Lovund fikk høre historier om Bur før de la seg, og at det finnes like mange varianter av sagnet om Bur som det finnes barnesenger. Hermann Mindrum gjengir sagnet om Bur i en artikkel i Årbok for Lurøy 1988. Den versjonen er slik
Suliskongen og Dønnamannen var uenige om hvem som skulle få gifte seg med den vakre Lekamøya. Suliskongen var noe rikere enn Dønnamannen, og det talte til Suliskongens fordel. En dag så Dønnamannen Lovund langt ute i havet. Han ville ha den prektige øya nærmere seg. Da ville han ha omtrent like mektig gods som Suliskongen, og dermed være en mer attraktiv frier.
Dønnamannen plasserte noen tusser på en større holme i Solværøyan. De skulle dra videre derfra ut til Lovund og prøve å feste et tau rundt øya. Dønnamannen visste ikke at Bur og Malena bodde på Lovund. Tussene klarte å få et sterkt tau rundt øya uten at Bur oppdaget det. De tok spenntak på holmen og begynte å dra Lovund mot seg. Sakte seig øya framover, nærmere og nærmere.
Da oppdaget Bur at noe var galt. Øya hans var kommet for nært resten av landet. Han fikk øye på tauet som var festet rundt øya, og i raseri dro han fram kniven sin, og kuttet tauet flere steder. Han slengte endene langt utover havet. Samtidig rant sola over horisonten i øst. Dønnamannen, tussene og Bur ble til stein. Likeså det tykke tauet tussene hadde brukt.
Siden har Dønnamannen ligget der med nesa i sky. Bur sitter på vestsida av Lovund, og tussene skimtes i berget på nordsiden av Tussøya. Tauet som Bur hadde skar over og kastet utover, ble til holmer og skjær på sør- og østsida av Lovund.
Hans Petter Meland hadde i en aviskronikk i 1970 med et sagn om tussene på Tussøya. Denne historien er slik:
Tre tusser fant ut at Lovund lå for langt til havs. De la et kraftig reip rundt øya og dro den mot fastlandet. Bur i Storknean, som var vant med kort sjøvei og å ha Dørværjomfua rett rundt hjørnet, mislikte flyttinga av Lovund. Han satte knærne i spenn og strittet imot alt han orket. Mens Lovund fortsatt lå langt ute i havet, tittet morgensola fram over Tomma. Tussene ble alle til stein.
Johannes Lovund skriver i heftet «Sagn fra Lovund» (1995) at tussene kom fra innlandet. De drev fiske ved Lovund og Træna, som den gang lå mye lenger vest i havet enn nå. Tussene ville ha de vakre øyene nærmere fastlandet for å få kortere vei til gode fiskeressurser. De begynte å slepe øyene innover landet. Men før de kom så langt, rant morgensola over fjellene i øst. Tussene stivnet til stein med slepetauet mellom nevene. De vises på Tussøya sør for Lovundvika, der de sitter de i spenntak og ser mot Lovundfjellet. De klarte bare å slepe Lovund et par mil nærmere fastlandet.
Bure (norrønt Búri) er et urvesen, altså blant de eldste figurene vi kjenner fra norrøn mytologi, og inngår i skapelsesberetningen. Ifølge Gylvaginning i Snorres yngre Edda ble Bure til da urkua Audhumbla slikket på salte steiner. Den første dagen kom et hårstrå fram fra steinen, den andre dagen slikket kua fram hodet til en mann og den tredje dagen kom hele mannen til syne. Han het Bure, og ble far til Bor (også kalt Borr eller Bur), som igjen ble far til gudene Odin, Vilje og Ve. Mora deres var Bestla, datter til jotunen Boltorn. Bure er dermed Odins farfar.
Når tåka ligger over Lovund er det røyken fra grøt- eller kaffekokinga hans Bur.
Litteratur
Hermann Mindrum. Sagnet om Bur i Storknean. Årbok for Lurøy 1988.
Ellen Marie Næss. Skapelsesmyter. Bure. Snl.no.
Hans Petter Meland. Helgelands Blad 1. april 1970.
Johannes Lovund. Sagn fra Lovund. I «Natur og dyreliv på Lovund», 1995.
