Filmer fra Høstutstillingen
Det er lett å skjære breiere, når det ikke er ens eget
Årets sommerutstilling i prestegården på Petter Dass-museet er kuratert av utstillingsleder for Statens kunstutstilling, Høstutstillingen, Hanne Gudrun Gulljord. Petter Dass-museet har inngått et samarbeid med Høstutstillingen om å vise filmene Inne i verden, utsider (2024) av Marte Aas, Footprints in the Valley (2024) av Eline Benjaminsen og Elias Kimaiyo, og Navlebeskue (2024) av Viktor Pedersen.
I arbeidet med produksjonen av store gruppeutstillinger som Høstutstillingen oppstår det ofte mindre konstellasjoner av verk som sammen danner helt bestemte stjernebilder av mening og verdi. De er en utstilling i seg selv, verdig. De tre filmene man møter i den gamle prestegården er en slik sammenstilling, hentet ut fra et lengre filmprogram som ble presentert i Kunstnernes Hus kino under utstillingen i 2025. Filmene deler en kritisk utforskning av forbindelser. De utfordrer alle ideene om det isolerte og uavhengige individet, og viser hvordan alt – fra menneskekroppen og planteverdenen til globale finansmarkeder – inngår i større, komplekse systemer.
«Det er lett å skjære breiere, når det ikke er ens eget» er en tittel lånt fra et samisk ordtak. På en side peker det på gjerrighet, når det er ens eget som skal deles. På en annen side grådighet, når det kommer til å ta for seg av noen andres goder. Hva kan vi så regne for våre felles goder?
«Vi lever sammen i hverandres kropper», lyder stemmen til Viktor Pedersen når han beskriver slektskapet mellom ham selv og menneskene han er glad i. Ta for seg, forsyne seg, bokstavelig og i overført betydning av forfedrenes kropper. Hvor bredt skjærer du av dine nærmeste, og de av deg? Dersom vi, som Pedersen minner oss om, dypest sett er stjernestøv – kosmiske rester som har funnet sammen et kort øyeblikk – faller de vante grensene bort. Da er ingenting helt vårt eget, og alt er til låns.
Likevel er det i nettopp spørsmålet om eierskap at den globale grådigheten kutter dypest. I Eline Benjaminsen og Elias Kimaiyos Footprints in the Valley flytter markedenes fantasi grensen for hva vi tillater oss å forsyne oss av. Under dekke av grønnvasking og klimakvotemarkeder reduseres Embobut-skogen i Kenya til abstrakte varer på en global børs. Trærnes evne til å lagre karbon blir spekulativ valuta for fjerne selskaper, mens urfolket Sengwer fortrenges av konserverende krefter bort fra sine forfedres land. Når verdien gjøres om til en illusjon, blir tyveriet av andres livsgrunnlag brutalt konkret. Hva er egentlig vårt, når selv luften og fotosyntesen får en prislapp?
Svaret på hva som genuint tilhører oss, eller hvem som har rett til å definere verdi, finnes kanskje i det tause og overgrodde. I Marte Aas’ Inne i verden, utsider utfordres selve ideen om at naturen er noe mennesket bare kan forsyne seg fritt av. Planter er ikke passive kulisser for vår grådighet. De sanser, tilpasser seg, og kommuniserer gjennom farger og kjemikalier i en utfoldelse som ligner tenkning. Aas lar ikke vekstene reduseres til råvarer eller kulisser; hun inviterer dem inn som medskapere av verket. Her oppstår et likeverdig og ydmykt samarbeid mellom menneske, blomster og lyd.
Kanskje tegner disse tre filmene sammen et kart over vår tids dypeste forbindelser og blindsoner. Fra Pedersens intime erkjennelse av at vi er stjernestøv som bærer andres kropper i vår mens vi beskuer vår egen navle, via Aas’ påminnelse om at naturen tenker og sanser rundt oss, til Benjaminsen og Kimaiyos advarsel om hva som skjer når vi likevel velger å selge verden i konseptuelle biter.
For meg etterlater de en rungende erkjennelse. Hvis vi dypest sett lever i hverandres kropper, i hverandres skoger og i det samme kosmiske kretsløpet – hvordan kan vi da fortsette å skjære så bredt?
Inne i verden, utsider er en filmatisk nærstudie av blomster og planter. Inspirert av miljøfilosofen Michael Marders teorier om planter som «estetiske agenter», forsøker Marte Aas å gjøre vekstene som filmes til medskapere av verket. Planter former jorden, de påvirker luften, strekker seg etter solen og tilpasser seg omgivelsene aktivt. Slik sett kan man hevde at de utfolder og uttrykker seg langt mer enn hva som er nødvendig for bare overlevelse. Videre vet vi at planter kommuniserer med hverandre og omverdenen gjennom ulike signalstoffer, som feromoner, farger og kjemikalier. Kan denne kommunikasjonen, som forutsetter en slags sansning, også sees på som en form for tenkning? Filmen er et samarbeid mellom Aas, blomstene og komponist Guoste Tamulynaite.
Fra Inne i verden, utsider
Marte Aas (f. 1966 i Trondheim) bor i Oslo og er utdannet ved Högskolan för fotografi ved Göteborgs universitet. Hun har hatt separatutstillinger ved visningssteder som Lydgalleriet (Bergen), Buskerud Kunstsenter (Drammen), Atelier Nord (Oslo), Kunsthall Trondheim og Fotografisk Center (København). Den siste tiden har hun også deltatt på Triennalen i Västernorrland (Sverige) og i gruppeutstillinger ved Dazibao (Montréal) og The Nordic House (Reykjavik). https://marteaas.com/
Videoessayet Footprints in the Valley (2024) ble vist på Høstutstillingen i 2025 og er en del av et samarbeidsprosjekt der Eline Benjaminsen og landrettighetsforkjemperen Elias Kimaiyo ser nærmere på klimakvotemarkeder. Kimaiyo er leder for urfolket Sengwer i Kenya, og har engasjert seg i kampen mot grønnvasking av landområder for økonomisk vinning. Gjennom skogbevaringsprosjekter blir trærnes evne til å lagre karbon solgt som varer på det globale markedet. Videoverket Footprints in the Valley utforsker illusjonen av verdi som dette skaper og hvordan slike spekulative transaksjoner samtidig fører til fordrivelse av urbefolkningen i Embobut-skogen.
Fra Footprints in the Valley
Eline Benjaminsen (f. 1992 i Oslo) bor og jobber i Oslo. Hun har en bachelorgrad i fotokunst fra Royal Academy of Art i Haag (Nederland). Benjaminsen har nylig vist arbeider ved blant annet Museum für Moderne Kunst (Frankfurt), RADIUS Center for Contemporary Art and Ecology (Delft i Nederland), Wereldmuseum Amsterdam og KunstHausWien (Østerrike). I 2024 mottok hun Sparebankstiftelsen DNBs kunststipend for utstillingen The Flora of Finance, som ble vist ved Oslo Kunstforening. Elias Kimaiyo (f. 1980-tallet i Embobut-skogen i Kenya) er en av lederne for urbefolkningen Sengwer, som holder til i Embobut-skogen. Kimaiyo er menneske- og landrettighetsforkjemper, samt journalist i lokalsamfunnet. Sammen med andre ledere for Sengwer-folket kjemper han for retten til å bo i Embobut og anerkjennelse som urfolk i Kenya. Han jobber tett med journalister, forskere og advokater for å øke bevisstheten om volden som rammer hans folk. Kimaiyo bruker kameraet som verktøy for å dokumentere pågående menneskerettighetsbrudd i skogen, og ble i 2017 hedret med prisen «Årets menneskerettighetsforkjemper» (Human Rights Defender of the Year) for dette arbeidet.
Filmen Navlebeskue er en spekulativ utforskning av hvordan kroppen er et sted som både er hjemsøkt, og som hjemsøker omgivelsene. Pedersen tar utgangspunkt i det gjerne negativt ladede begrepet navlebeskue, som stammer fra en meditasjonsteknikk. Meditasjonen går ut på at man stirrer inn i sin egen navle for å kontemplere rundt menneskets sted i kosmos, og potensielt se den guddommelige uendeligheten. En tilsynelatende lukkende gest kan altså være åpnende: I verket reflekteres det rundt ideen om at selvet og kroppen ikke er en avsluttet enhet med total agens, men går langt utover seg og innehar andre i seg. Det kan være hvordan forfedres liv, miljø og erfaringer hjemsøker kroppen og er med på å forme våre liv i dag. Vi følger et poetisk narrativ som rører ved livssykluser, spøkelser, gener og støv. Stjernestøvet og støvet fra kroppen sirkulerer rundt som et bilde på kontinuumet mellom mikro og makro, og mellom det konkrete verdslige og det åndelige. På et tidspunkt i filmen entrer vi kunstnerens navle og blir kjent med menneskene som bebor kunstnerens kropp: hans foreldre, som blant annet bedriver den dagligdagse aktiviteten støvsuging.
Fra Navlebeskue
Viktor Pedersen (f. 1988 i Tønsberg) er bosatt i Oslo. Han har en bachelorgrad fra Kunstakademiet i Tromsø og en mastergrad fra Kunstakademiet i Oslo. De siste årene har Pedersen hatt separatutstilling på Kunstnerforbundet (Oslo), og vist arbeider på Østlandsutstillingen ved Nitja senter for samtidskunst (Lillestrøm), Bergen Kunsthall sammen med kunsterduoen KVAE & BARK, og Screen City Biennial 2022 (Berlin) i samarbeid med Ingrid K. Bjørnaali. Pedersen er også organisator for den tverrfaglige plattformen Wild Seeds.
Utstillingen vises på Petter Dass-museet frem til 16. august 2026.
