Industri

Utenlandske investorer og internasjonal kapital fattet interesse for rikdommene i nord, og ble en del av den kommende moderniseringsprosessen som foregikk i hele landet – også på Helgeland. Moderniseringen kom til uttrykk både gjennom fødselstall og bosetningsmønster, men mest grunnleggende var likevel omstillingen på det økonomiske området, som over tid endret fattige og lavproduktive fiskerbondesamfunn til materielt velstående, industribaserte forbrukersamfunn.

RANA

Fra å leve i et samfunn der primærnæringene jordbruk, skogbruk og fiske dominerte arbeidslivet, gikk Ranas befolkning ved inngangen til 1900-tallet mot ei industrialisering som skapte en revolusjon i folks dagligliv. Omfattende gruvedrift var allerede etablert flere steder i kommunen, men det største industrieventyret kom først med gruveplanene til engelske Dunderland Iron Ore Company (DIOC) i 1902. Nå strømmet anleggs- og gruvearbeidere til Mo, og dette skulle bli den første av mange eksplosive tilflytninger til Rana-samfunnet i det nye århundret.

Gruvedrift

De rike malmleiene i Rana var kjent i lang tid, men særlig drift ble ikke etablert før i annen halvdel av 1800-tallet. Ved Bossmo Gruver kom gruvedriften for alvor i gang i 1892, og dette var starten på den industrielle epoken i Rana. Et yrende gruvesamfunn vokste fram, og med den nye yrkesgruppen fulgte også arbeiderbevegelsen. Bossmo Bergarbeiderforening ble stiftet av Hans Berntsen i 1896, og den engasjerte ranværingen stiftet i tiårene rundt 1900 over 400 fagforeninger i nord.  I 1897 overtok et belgisk selskap driften av Bossmo Gruver, og snart var over 200 mann i virksomhet ved anlegget. Driften varte til slutten av 1930-årene.

Også Mofjellet var rikt på malm, og «Raanens Bly- og Sølvverk» ble stiftet i 1860 med grunnlag i Mofjellets skjulte rikdommer. Full drift ble det imidlertid først da Bergverksselskapet Nord-Norge tok over i 1926, og selskapet ble en stabil arbeidsplass for stadig flere gruvearbeidere. Gruvene i Mofjellet var i drift fram mot slutten av 1980-tallet.

Andre gruver med drift var Rødfjellet kisgruver, Malmhaugen (kis) og Altermark talkgruve (Norwegian Talc). I sistnevnte gruve var det drift helt fram til 2009.

Dunderlandsverket

Det virkelig store malmfeltet var imidlertid jernmalmleiene i Dunderlandsdalen. Her hadde blant annet den framsynte jernbaneforkjemperen og presten Ole Tobias Olsen fra Bjøllånes funnet malm i områdene der Rana Gruber driver i dag. Det ble imidlertid den svenske ingeniør og geolog Alfred Hasselbom som fikk det store gruveeventyret i gang. Sammen med den rike forretningsmannen konsul Persson solgte de i 1902 rettighetene via Thomas Alva Edison til det engelske selskapet DIOC – Dunderland Iron Ore Company. Med på kjøpet fikk de Edisons patent for elektromagnetisk separasjon av hematitt og magnetitt.

Anleggsvirksomheten tiltrakk seg flere tusen arbeidere til det lille strandstedet Mo med sine 650 innbyggere. Det hele ble et gedigent kulturmøte mellom bygdesamfunn og internasjonal storkapital, mellom engelske ingeniører og anleggsfolk, og mellom rallarer og bygdeungdom.

Dunderlandsverket ble satt i drift i 1905. Støvet fra tørrseparasjonsprosessen gjorde det nærmest ulevelig å arbeide der, men kontantinntekter og regulert arbeidstid var vanskelig å oppnå på annen måte. For mange ble det en første opplæring i organisering og fagbevegelseskultur, for andre muligheter som underentreprenør. Etter tre års drift ble det klart at Edisons patent på tørrseparasjon av malmen ikke fungerte som den skulle, og hele driften opphørte i 1908.

Saniteten

Med anleggsdrifta og de mange anleggsarbeiderne fikk man en ny og farlig gjest med på kjøpet; tuberkulosen. Tuberkulosen var på den tid en fryktelig sykdom, som nesten alltid førte til døden når man først var smittet. Det fantes ikke behandling i Nord-Norge, men Mo sanitetsforening, som ble stiftet av Ranas bedrestilte kvinner, fikk bygd et tuberkulosehjem som sto ferdig i 1920. Dette ble blant annet finansiert av kinodrift. Sanitetsforeningen startet også det første «ordentlige» sykehuset på Mo i 1942.

Ei ny tid

Den eksplosive utviklinga som oppbygginga av Dunderlandsverket førte med seg, startet ei ny tid der bygdefolket fikk inn nye impulser gjennom tilreisende arbeidsfolk. Mang en småbruker og dreng ble fristet til lønnsarbeid på verket og forlot sjølbergingslivet og båtbygging på bygda. Mange ble helt avhengige av virksomheten ved gruvene, og i nedgangstider oppsto det mye arbeidsledighet og nød blant gruvearbeiderne og deres familier. Den moderne gruvedriften var prisgitt svingningene i verdensøkonomien, og i enkelte perioder var Rana-distriktet et av de fattigste strøkene i landet.

Handel

Distriktets dominerende handelshus, L. A. Meyer, sto for det meste av omsetning av varer i bygda. Lars Aagaard Meyer startet forretning på Mo allerede i 1860, og kom til å spille en viktig rolle i oppbygginga av strandstedet Mo og distriktet rundt. I 1902 overtok sønnene Hans og Carsten, og under ny og moderne ledelse ble firmaet i stand til å bidra til omstillinga fra bondesamfunn til et viktig nasjonalt industrisamfunn.

Hans A. Meyer var i tillegg til forretningsmann både kulturinteressert og en forkjemper for skogsaken. Han var med på å stifte «Helgeland skogselskap» i 1905, og ble i 1915 slått til ridder av St. Olavs orden for sin innsats for å skog-kle Helgelands kyst. Hans A. Meyers samlinger av utstyr og gjenstander fra distriktet var også det som dannet grunnlaget for Rana museums kulturhistoriske avdeling.

Båtbygging

Ranværingene var kjent for å være gode «båtsmeder», og ranværingsbåtene var et velkjent begrep på kysten. Den hadde gode sjøegenskaper, og båtbyggerne brukte sine selvbygde båter blant annet på fiske i Lofoten. Denne virksomheten hadde stor betydning for folks mulighet til å skaffe klingende mynt i deler av året da gårdsdrifta krevde mindre innsats.

Infrastruktur og samferdsel

Kommunikasjonen med utenomverden foregikk med rutegående dampskipstrafikk, som tjente folket på kysten og inne i fjordene på Helgeland fram til 1950. I tillegg seilte og rodde folk langs fjorden i egen båt når de hadde ærend på Hemnesberget eller på Mo, der det fantes handelsmenn. Veinettet tidlig på 1900-tallet besto hovedsakelig av smale og kronglete kjerreveier beregnet for hestetransport. Jernbanen var kommet til Trøndelag før århundreskiftet, og ranværingen Ole Tobias Olsen (1830-1924) var en stor forkjemper for forlengelse av banen både nordover og østover. I 1923 ble Nordlandsbanen til Bodø vedtatt, noe «Nordlandsbanens far» rakk å oppleve før han døde året etter nær 94 år gammel.

 

Ladested og byplanlegging

I 1923 ble Mo selvstendig kommune – et ladested, og samme år la den kjente norske byplanleggeren professor Sverre Pedersen fram sin prektige og moderne byplan for Mo. Med den skulle europeisk arkitektur og gater vendes mot fjell og sjø, og på den måten knytte sammen naturen og det moderne bysamfunnet. Øverst i byen lå byparken – på det området der Jernverket senere skulle ligge. Pedersens plan ble aldri realisert, til det var kommunen for fattig. Etter annen verdenskrig var det imidlertid ikke ladestedet og handelsbyen som skulle reises, men industribyen.

Under 2.verdenskrig

Det som knyttet okkupasjonsmakten til industri i Mo var arbeidet med Nordlandsbanen. På strekningen mellom Mosjøen og Mo i Rana arbeidet så mye som 5000 mann høsten 1940. Tyskerne ville ha jernbanen fram til Mo allerede i 1941, samt jernbane helt fram til Kirkenes innen kort tid. Krigsfanger ble under umenneskelige kår satt til å bygge banen videre, men Hitlers ambisiøse tidsramme lyktes ikke. I mars 1942 ble banen fram til Mo åpnet, og ved krigens slutt nådde banen opp til Dunderland.

Jernsaken og jernverksvedtaket

Jernmalmutvinningen på begynnelsen av 1900-tallet ble stort sett etablert med eksport for øyet. Etter hvert steg behovet for å være selvforsynt, og utviklingen av den norske elektroråjernsovnen «Tysland-Hole-ovnen» fikk fart i jernsaken i mellomkrigstiden. Med disse ovnene sank kull- og koksforbruket betraktelig til fordel for rimelig elektrisitet, som norske, uutbygde vannkraftreserver kunne gi. Jernsaken måtte likevel bero til etter andre verdenskrig, men da var det bred politisk enighet om at et jernverk måtte reises. Man hadde imidlertid ikke landet på hvor jernverksbyen skulle ligge, men både kostnader og distriktspolitiske hensyn talte for Mo. Her lå landets rikeste malmleier, gamle utbygde jernmalmgruver og uutnyttede kraftkilder. 10. juli 1946 vedtok Stortinget å legge Norsk Jernverk til Mo i Rana, og med det startet på mange måter en ny tidsregning for hele Rana-regionen: før og etter Jernverket.

Fra bygd til by

Få norske samfunn har gjennomgått så omfattende endringer på så kort tid som Mo og Nord-Rana, som var to atskilte kommuner i 1946. Et helt nytt samfunn skulle bygges, med infrastruktur og kommunale tilrettelegginger. Vedtaket om å plassere et jernverk på Mo førte til en tredobling av folketallet i løpet av 20 år – fra samlet rundt 8 000 til vel 26 000 innbyggere.

For mange representerte Mo og Jernverket drømmen om et bedre liv i det moderne industrisamfunnet. Å flytte til nye blokkleiligheter med innlagt vann, strøm, hvitevarer, søppelsjakt og vaskekjeller representerte det gode liv for mange. Fortellinger om fast arbeid og stabil inntekt lokket, men folkeforflytningen var like mye en mulighetenes reise til byen som en flukt fra landsbygda. Industriutviklinga på Mo fungerte også som en demning mot videre flytting sørover. Til å begynne med var det mest anleggsarbeid å få, men etter hvert valgte mange å søke arbeid på verket og bli ansatte. Andre så muligheten til å starte sitt eget, og jakte på enda større gevinst.

«Jernverksbyen Mo i Rana er som en oppløpen guttunge som har vokst så fort at klærne ikke har klart å holde tritt. Etter åtte-ni års hektisk byggevirksomhet er Mo kommet i den situasjon at byen begynner å føle seg snørt og sammenpresset. Grensene er for snevre, Mo trenger større nummer i klær»

• «Mo – en eksplosjon av en by», Aktuell, 1955

AS Norsk Jernverk

Oppbygginga av jernverket var tenkt å ta tre år. Det tok hele ni år, og forsinkelsen skyldtes blant annet at Stortinget vedtok å bygge ut Røssåga som kraftkilde i stedet for Glomfjordkraften som Norsk Hydro overtok. Byggeregnskapet ble heller ikke helt som planlagt med en sluttsum på 500 millioner kroner – en overskridelse på over 100%. Men i 1955 sto jernverkets tre produksjonsavdelinger klar for drift: Råjernverket, Stålverket og Valseverket.

 

Av de om lag 750 arbeiderne som startet driften ved Jernverket i aprildagene i 1955 var det bare 60-70 som hadde industrierfaring. De fleste kom til Mo fra anlegg, gruver, småbruk og fiskebåter rundt om i landet. Etter hvert som produktiviteten økte skaptes flere arbeidsplasser, og på midten av 70-tallet hadde den norske stålkjeden i Rana nærmere 4000 ansatte.

 

«Jernverket hadde kostet millioner, men var bygget for å spare landet for mange flere millioner i fremmed og hard valuta».

• Filmavisen

Glansdagene skulle imidlertid ikke vare evig. Overproduksjon og redusert etterspørsel førte inn mot 80-tallet til at stålmarkedet ble oversvømt med billig stål, og «stålkrisen» var et faktum. Omfattende omstruktureringer og moderniseringer til tross – den 9. juni 1988 vedtok norske myndigheter å legge ned den malmbaserte stålproduksjonen i Rana og avvikle statens eierskap i Norsk Jernverk.

 

Rana Gruber

Rana Gruber ble etablert i 1937 av A/S Sydvaranger og tyske Vereinigte Stahlwerke for å utvikle gruvene i Dunderland og Ørtfjellet. I 1951 ble selskapet fullt ut statseid, og etter en periode med prøvedrift ble Rana Gruber innlemmet i Norsk Jernverk, og leverte malm dit frem til avviklingen av den malmbaserte stålproduksjonen i 1989. Rana Gruber er i dag privatisert og har fortsatt gruvedrift i de samme områdene.

 

 

Norsk Koksverk AS

14. mars 1961 vedtok Stortinget å etablere en koksindustri i Rana, og våren 1964 sto Koksverket klart til produksjon i Gullsmedvika – på ruinene til det gamle Dunderlandsverket. Koksverket skulle sikre avsetning av kull fra gruveindustrien på Svalbard, samt etablere en innenlands koksproduksjon til smelteindustrien i Norge. Anlegget ble lagt til Mo i Rana på grunn av Jernverket, og var det siste leddet i en nasjonal kull-, koks- og stålkjede. Koksverket og Rana Gruber var pionérer med å ansette kvinner til produksjonsarbeid allerede tidlig på 1960-tallet. Det mannsdominerte Jernverket kom etter om lag ti år senere.

Kraftutbygging

Industrivirksomhetene hadde til sammen et sterkere kraftforbruk enn tilgangen på elektrisitet, og Nedre Røssåga ble raskt utilstrekkelig. I første halvdel av 1960-tallet startet derfor ei omfattende kraftutbygging i statlig regi som omfattet kraftverk ved Øvre Røssåga, Langvatnet, Akersvatnet og Bjerka. Utbyggingen av Rana Kraftverk (Akersvatnet) var stort også i nasjonal sammenheng, og berørte store deler av kommunens øvrige ferskvann og elver. Oppdemming av dammer, veibygging, sprengning av vanntunneler og elektrisitetslinjer medførte omfattende endringer i Ranas natur.

Industriens bakside

Da Jernverket ble satt i gang fantes det ikke regler for utslipp av forurensning til luft og vann. Det var ingen offentlig debatt om slike ting i femtiårene. Røyken fra råjernverket lå svart og full av giftig CO-gass, tonnevis av smøroljer rant gjennom kloakken og rett ut i fjorden, og fra Stålverket steg røyk i store mengder ut over byen. Jernoksid ble blåst ut over omgivelsene, og Mo i Rana ble etter hvert kjent som «den røde byen». Bjørka var rød, fuglene, bilene, husvegger, klesvask – ja, alt ble dekket av det røde støvet! Husmødrene i Rana fikk nok av alt merarbeidet nedfallet førte med seg, og «Husmoraksjonen» i 1968 er den mest kjente protestaksjonen mot rødstøvet. Et våtrenseanlegg kom på plass i 1975, og først da fikk man kontroll over «velstandsrøyken».

Også ved Koksverket ble all røyk sluppet ut uten rensing og «koksverklukta» la seg som et lokk over byen. Sammen med de store utslippene fra AS Norsk Jernverket drepte giftene fra Koksverket ganske fort den tidligere så fiskerike Ranfjorden. Presset mot Koksverket i forhold til forurensinga økte stadig, men hensynet til arbeidsplassene opprettholdt ei drift som man i dag ville ha regnet som kriminell.

Omstilling

Etter nedleggelsen av den malmbaserte stålløypa skulle det framtidige jernverket i Mo i Rana bestå av et skrapbasert stålverk, et finvalseverk og et profilvalseverk. Koksverket ble nedlagt i 1988, og Rana Gruber skulle drives videre som selvstendig selskap.

Omstillingsvedtaket kom på et gunstig tidspunkt; det var både vilje og midler i det offentlige systemet til å bidra til en så lite smertefull prosess som mulig. Ranværingene sto i tillegg på og gjorde en stor egeninnsats for å lykkes. Nedleggingen av råjernverket medførte at store mengder billig «jernverkskraft» ble tilgjengelig, og denne ble brukt som lokkemiddel for nye industrietableringer. Arbeidsmarkedsetaten opprettet en egen omstillingsenhet, AO-Rana, for å fange opp alle som ble arbeidsledige. De oppsagte fikk tilbud om gratis skolegang i inntil to år, og hundrevis av godt voksne mennesker satte seg på skolebenken for å kvalifisere seg innen nye områder. Rana utviklingsselskap (RU) ble etablert for å få nye etableringer til kommunen, og flere statlige prosjekter ble realisert i Mo i Rana, blant annet Nasjonalbiblioteket, Statens Innkrevingssentral og NRK Lisenskontor. Avgangsmasser fra Rana Gruber ble brukt til å fylle opp store, nye landområder i forbindelse med utvidelsen av Mo i Rana mot fjorden. Disse landområdene ble til attraktive og sentrumsnære tomter til bolig og næring.

Mo Industripark – MIP

Som ledd i omstillingen ble det etablert en rekke nye firma på det tidligere jernverksområdet. Norsk Jern Eiendom AS (dagens Mo Industripark AS) ble opprettet for å utvikle de enorme anleggene etter stålindustrien, inkludert ansvar for vann, avløp, elektrisitet, vei og kaianlegg. Holdingselskapet Miras AS ble etablert for å beholde den sterke fagkompetansen innen verkstedindustri, og selskapet kjøpte seg inn i flere foretak. Rana-industrien endret seg inn mot årtusenskiftet fra å være en dominerende statsbedrift i krise til lønnsom prosessindustri, gruveindustri og verkstedindustri, samt en hel underskog av leverandør- og servicebedrifter. Industriparken på Mo er i dag en av landets største, åpne industriparker med over 100 bedrifter og nær 2500 ansatte. I skyggen av storindustrien vokste det i tillegg fram livskraftige næringsområder rundt service og transport, treindustri, handel og oppdrett.

Mo Industripark er helt i front når det kommer til grønn industri og sirkulær økonomi, og industriparken har blitt et nasjonalt referansepunkt. Faglig kompetanse og industrikultur har blitt en del av Mo i Ranas identitet og styrke, og selv om platået under Mofjellet ikke minner så mye om professor Sverre Pedersens reguleringsplan har byen til slutt fått sin «bypark»!

 

 

Kilder:

Andersen, H.W. (1992). Norsk industrikultur. DEL 1: Jern, stål og det moderne Norge – et industrikultursenter i Mo i Rana, 11-43

AS Norsk Jernverk. (1950-1980). Vårt Verk.

Hartviksen, I. (2018). Jernsaken må løses. Skaldekvad AS.

Mo Industripark AS. (1996). Fra Hans Nielsen Hauge til Norges største industripark. Historien om Norsk Jernverk.

Mo Industripark AS. (u.å.). Industrihistorie i Rana. Hentet 7. august 2023 fra https://www.mip.no/mo-industripark/tidlighistorie/ (lenke åpnes i ny fane)

Mo Industripark AS. (2021). Jubileumsposten. Celsa Nordic, Mo Industripark AS, Rana Gruber, Ferroglobe, Elkem.

Rana Blad. (1996). Jernverksbyen 50 år.

Rana Blad. (2000). Rana gjennom 100 år.

Slottemo, H. G. (2007). Malm, makt og mennesker. Rana Historielag.

 

Bilder:

Mo Industripark – MIP
Nesna museums bildesamling
Rana museums bildesamling
Vefsn museums bildesamling