Rabarbra- Smaken av sommer

Rabarbra- Smaken av sommer

Det er den tida på året. Rabarbraen frister med store frodige blader og friske, syrlige stilker. Stilker som kan dyppes rett i en skål med sukker og nytes rå, eller forvandles til saft, suppe, kompott, grøt og syltetøy, en fløyelsmyk is eller spennende pai- og kakefyll. Den kan også foredles til vin og tilsettes gin, mulighetene er mange. Det er stilkene som brukes til mat og drikke, men opprinnelig ble rota regnet som plantens mest verdifulle del. Rabarbra har en flere tusen år gammel tradisjon som legeplante.

Bladene skal ikke spises, men de kan likevel brukes: som mal til fuglebad, til å pakke mat inn i, som naturlig skuremiddel og til farging av garn og tekstiler. Rabarbra har også blitt brukt som ugressmiddel, til bekjempelse av skadedyr og til pussing av kobber og messing. Innen kosmetikk ble planten brukt til å bleke fregner og pigmentflekker, styrke hår og til munnpleie.

Fra rot til stilk

Rabarbra vokser fra en kraftig rotstokk, hvorfra det skyter opp saftige stilker med store blader. Først er bladene krøllete, men de folder seg raskt ut. Bladstilker kan bli over 1,5 meter lange. Etter hvert dannes det også en blomsterstengel, som kan nå 2,5 meter. Blomstene sitter i klaser på toppen, små og diskrete i nyanser fra hvitt og gulhvitt til rødrosa. Stilkenes farge varierer fra grønt til rødt.

Fremmed og eksotisk

Rabarbra tilhører slekten Rheum i slirekne- eller syrefamilien (Polygonaceae). Den har asiatiske røtter og mer enn 50 arter vokser vilt i Kina, Mongolia, Sibir og Vest-Asia. Kineserne brukte rabarbra medisinsk allerede for over 5000 år siden. Navnet rabarbra stammer trolig fra «Rha», det latinske navnet på elva Volga, hvor planten vokser naturlig. Det greske ordet barbaros, som betyr «fremmed», ble brukt om de som ikke tilhørte gresk kultur. Romerne kalte planten rha barbarum, som altså betyr «fremmed fra Rha». Teorien om navnets opprinnelse ble lansert av en romer allerede på 600-tallet.

Legeplante med lang historie

Rabarbra var medisinplante i Kina allerede rundt år 2700 f.Kr. Roten ble tørket og knust til pulver. Det ble blandet i olje, vann el., og benyttet både innvortes og utvortes mot alt fra feber og pest til forstoppelse og impotens. I Persia het det at rabarbrarot kurerte bakrus.

Planten var en handelsvare for kineserne. Rundt år 0 nevnte en italiensk militærlege rabarbra i medisinsk sammenheng. Marco Polo tok trolig med planten fra Kina til Europa på 1200-tallet, og lanserte den som noe nytt, selv om det allerede fantes legerabarbra i Italia.

Eksklusiv og ettertraktet

På 1400-tallet var rabarbra en av de dyreste handelsvarene som kom til Europa. På 1600-tallet var etterspørselen så stor at russerne etter hvert skaffet seg monopol på handelen med rabarbra fra Kina og Mongolia. Smugling kunne straffes med døden.
Først på 1700-tallet klarte man å dyrke rabarbra selv i Europa, etter at frø hadde blitt smuglet ut av Kina og plantet i en botanisk hage i Moskva. Derfra spredte den seg videre til resten av Europa.
I Norge
Når rabarbra først ble dyrket i Norge, er usikkert. Noen kilder viser til Toten i 1768, andre til apotekerfamilien Peckel i Kongsberg rundt 1770. I 1786 skal denne rabarbraplantasjen ha bestått av ca. 3000 planter. Prins Frederik VI ble servert rabarbraterte ved sitt besøk i Kongsberg i 1788. Apoteker og kjemiker Nicolai Tychsen, som overtok apoteket og eiendommen, eksperimenterte med rabarbra som tekstilfarge, Han dokumenterte også at stilkene inneholder eplesyre.

Fra medisin til mat og drikke

Den moderne matrabarbraen er krysset fram og foredlet fra ulike arter, og har en kortere historie enn legevarianten. Engelskmennene tilsatte stilkene i bakverk rundt 1730, mens Danmark forsøkte å introdusere rabarbra som mat i 1735, uten særlig suksess. Mot slutten av 1700-tallet var rabarbra kjent flere steder i Norge, men først et stykke ut på 1800-tallet den ble brukt som mat, til å begynne med som middagsretten rabarbragrøt med melk. Bedre tilgang på sukker muliggjorde rabarbravin, -kompott, -syltetøy og -desserter.

Utover på 1800-tallet og fram mot midten av 1900-tallet ble rabarbra stadig mer allment, med et tilbakeslag i 1918-1919 og 1939-1952 da sukker som følge av krig var rasjonert. Den ble en typisk plante i de små enkle stuehagene, og var en av de fire «R» ene: rabarbra, rips, rogn og reinfann.

Rabarbra på Helgeland

Rabarbra trives godt på Helgeland. Den er lettdyrket, hardfør og gir god avling. Kanskje var det embetsmenn, handelsmenn og godseiere som først introduserte den her, på steder som Skålvær, Lurøy, Tjøtta, Dønnes og Husby?

På Nesna skal lensmann Jacob von der Lippe Parelius ha vært den første som dyrket rabarbra, på 1870-tallet. Han plantet rabarbra i Movegen, og på eiendommen vokser den fortsatt. Ifølge bygdebok for Nesna ville ingen smake på rabarbraen hans, fordi han gjødslet den ved å urinere på den hver kveld. På denne eiendommen vokser det fortsatt store mengder rabarbra.

Nils Falch forteller fra Kvalholmen i Vega at alle de tre brukene- Nordgården, Medtigården og Sørgården- hadde sine egne rabarbraklynger, Den røde rabarbraen, med mildest smak, var mest populær. Plantene ble gjødslet med tang og til dels husdyrgjødsel. Supper og syltetøy ble produsert og konsumert, gjerne tilsatt svisker for å dempe syrligheten. På Nordgården ble noen av de ekstra lange stilkene solgt.

Rabarbra i museets egne anlegg

Flere av Helgeland Museums anlegg har rabarbra som en levende del av landskapet og formidlingen. Ved Bergh-brygga i Leirfjord trives flere rabarbraplanter som stammer fra røtter som ble plantet da det ennå var butikk i brygga, før nedleggelsen i 1985. Plantene har siden blitt delt og formert, og danner i dag flere frodige bestander. Bygdetunet på Bjerka i Hemnes har jordbærrabarbra som ble plantet i regi av museet for ca. 5 år siden. På bygdetunet Minnetun i Velfjord i Brønnøy og på Stenneset i Rana vokser rabarbra. På Nesna er det samlet inn rabarbra fra flere eldre private hager. Disse plantene står nå i en klynge ved inngangen til museets anlegg- den gamle Zahlbutikken. Her høstes rabarbraen til museets formidlingsaktiviteter: til suppe, tekstilfarging og til å støpe fuglebad i sement, med rabarbrablad som mal. Slik lever tradisjonen videre, både i smak, håndverk og historie.

Variasjoner

Har du smakt én rabarbra har du ikke smakt dem alle. Sortene varierer i størrelse, smak og farge, fra grønn og syrlig til rød og mild. I Norge dyrkes matrabarbra, som gjerne er en krysning mellom Rheum rhaponticum og Rheum rhabarbarum. Det finnes også prydrabarbra (Rheum palmatum) og legerabarbra (Rheum officinale).
På Norsk hagebruksmuseum på Dønnesmoen i Grimstad dyrkes over 80 sorter rabarbra, av de rundt 300 som finnes i Norden. Stedet er en del av Aust-Agder Museum og arkiv, og i samarbeid med Norsk genressurssenter.

Med måte

Rabarbrastilker inneholder mye eplesyre og noe oksalsyre. Oksalsyre i store mengder kan være skadelig, særlig for barn, gravide og personer med nyresykdom. De unge stilkene har lavere innhold, og røde stilker inneholder mindre oksalsyre enn grønne.

En ekte sommerklassiker

Rabarbra forbindes med sommer. Mange tror at den bør høstes før St. Hans, men den kan gi flere avlinger gjennom sesongen hvis man fjerner blomsterstengelen tidlig. Nye bladstilker vokser ut, og de kan høstes forsiktig noen ganger gjennom sommeren. Husk å ta hele stilken for å unngå råte og skade på planten. Så nyt rabarbraen, den eksotiske planten som for lengst har blitt en del av norsk sommer.

Kilder

Bøker og rapporter

-Falch, Nils. Kvalholmen. Mennesker og minner. 2021.
-Flood, Jørgen W. Norges apotekere og provisorer i farmaceutisk virksomhet. 1914.
-Foust, Clifford M. Rhubarb: The Wondrous Drug. 1992.
-Frølich, Wenche. Reisene som endret våre matvaner. 2022.
-Jenssen, Øyvind. Nesna bygdebok, bind 2. 1998.
-Jørgensen, Marit Næss. Råbra rabarbra – for historien, for helsen, for ganen. 2015.
-Thaarup, Fredrik. Veiledning til det Danske Monarkies Statistik. 1794.
-Wergeland, Henrik. Den norske Bondes nyttige Kundskab om de Læge-, farve-, samt Gift-Planter, der voxe paa hans Jord. 1831.

Tidsskrifter og aviser

-Helgelands Blad, 12. september 1952.
-Norsk Hagetidende, vol. 79, nr. 6, 1963.
-Norsk Videnskapsselskaps skrift IV. 1798.
-Riksmaals Bladet, 14. september 1918.
-Samleren, nr. 11/12, 1784.
-Topographisk Journal for Norge, 1793.